Folkeakademiet Stavanger/Rogaland

I samarbeid med Byverkstedet legger vi opp til en dialog om hvem som egentlig har retten til byen. Det foregår det som kalles gentrifisering mange plasser både i Norge og ellers i verden. Det vil si at menneskene i byen presses av ytre krefter som vil forandre byen. Særlig Pedersgata er utsatt for oppkjøp av eiendommer og utbygging etter en plan som beboerne har lite kontroll på.

Det vil diskuteres ut i fra tankene til Henri Lefebvre (1901-91), som igjen var inspirert av Karl Marx (1818-83). Skal menneskene som bor i Pedersgata selv få bestemme hva som skal bygges der? Eller er de maktesløse? Det er snakk om demokrati på lokalt plan.

Det kan legges til at alle er velkomne, særlig de som opplever at dette er en del av hverdagen; noe de må forholde seg til. Tanken er å ha et teoretisk rammeverk i bunn, mens selve dialogen vil ta utgangspunkt i livet for de menneskene som bor i Pedersgata og omegn. Det er jo universelt, men kanskje særlig et problem nå i Pedersgata. Det er dette daglige livet jeg opplever at Lefebvre var særlig opptatt av – retten til å være seg selv i byen.

Utgangspunktet er den nedenstående teksten «Byen i vårt hjerte», og deretter dialog mellom berørte parter.

Byen i vårt hjerte

Lefebvre skilte mellom habitat og inhabiting. Det første er i stor grad det som arkitekter gjør, de bygger hus og bygninger der folk kan bo og oppholde seg. Det andre er aktiviteten, den situasjonen de som bor i byen lever i – og det er det viktigste:

And thus the city is an oeuvre, closer to a work of art than to a simple material product. If there is production of the city, and social relations in the city, it is a production and reproduction of human beings by human beings, rather than a production of objects. The city has a history; it is the work of history, that is of clearly defined people and groups who accomplish this oeuvre, in historical conditions.” (Lefebvre 2008)

Ja, det handler om følelser. Tilhørighet. Vi vil gjerne kjenne at vi trives, at vi har det bra og ikke minst – vi vil gjerne bestemme selv hva som passer oss. Hvem bestemmer over byen? Hvem har rett til byen? Hvem eier egentlig byen vi bor i? Det er sentrale spørsmål, som har spredd seg i en internasjonal bevegelse med røtter spesielt hos den franske tenkeren Henri Lefebvre og hans bok fra 1968: Le Droit à La Ville (Retten til byen). Den kom ut i en opprørstid, og fenget mange som ville ha et annerledes samfunn – hvor kapitalisme ble satt på benken og menneskelig varme ble sendt på banen. Et fotballspråk, som er bevisst fordi fotballag ofte er strålende eksempler på at hjertet banker for vår egen by – vårt eget lag!

Selv om vi er helt uinteressert i fotball, eller sport i det hele tatt, så har vi likevel rett til byen. Hva vil det si? Det er mulig å tenke seg rettigheter i juridisk forstand; vi kan ikke kastes ut av vår egen by, vi har rett til fred og ro på søndager spesielt og etter kl 23 på hverdager. Vi har Naboloven, som sier i §2: «Ingen må ha, gjera, eller setja iverk noko som urimeleg eller uturvande (unødvendig) er til skade eller ulempe på granneeigedom”. Det er en omfattende bestemmelse, og vanskelig å håndheve i praksis. Det handler om hva vi må tåle av naboen, og særlig i en by har vi gjerne mange naboer tett på. Å slå på stortromma klokken seks en morgen når man bor i blokk er ikke rimelig oppførsel. Å slå plenen er stort sett rimelig, unntak er på helligdager og gjerne det vi kaller i «kirketiden» – det vil si at vi gjerne venter til etter kl 12 på søndager. Nabokrangel er nærmest som en sport å regne i Norge. Mange eksempler finnes i boken Den jævla naboen fra 2020 (Berg og Mathiesen). Et par eksempler derfra er han som tagget sitt eget hus for å gi naboen noe stygt å se på og han som brant ned naboens hus fordi han var «opptatt av estetikk».

Vi har kranglet siden tidenes morgen kan vi nok våge å si – i hvert fall fra starten på vår vestlige historie om demokrati. Athen og Sparta var ofte i krig med hverandre, og den berømte Peloponneskrigen startet i år 431 f.Kr. og varte i 27 år – helt til Athen overga seg og ble en del av Sparta. Athen ble styrt av de «tretti oligarkene» eller tyrannene: «Ved deres korte styre ble rundt 5 prosent av Athens befolkning henrettet, eiendommer ble konfiskert og tilhengere av demokratiet ble forvist» (Wikipedia). Det var et rått og brutalt styre, som varte i 13 måneder. Noen egentlig fred ble det aldri mellom de to bystatene, og det illustrerer en kjærlighet til egen by at Sokrates satte sitt eget liv på spill i kampen mot tyrannene. At han senere ble dømt til å tømme giftbegeret av det demokratiet som han kjempet for å innføre er en evig påminnelse om at verden kan være ironisk.

Hva med byen i dag? Hva må vi tåle? Kapitalismen skaper fortsatt ulikheter, og det er en stadig kamp for rettferdighet. Lefebvre var opptatt av sosial rettferdighet, og mente at retten til byen ikke bare hadde rettslige krav, men at alle hadde rett til sin egen opplevelse av byen – å være seg selv i åpne, offentlige rom. David Harvey hevder det er en menneskerettighet:

The right to the city is far more than the individual liberty to access urban resources: it is a right to change ourselves by changing the city. It is, moreover, a common rather than an individual right since this transformation inevitably depends upon the exercise of a collective power to reshape the processes of urbanization. The freedom to make and remake our cities and ourselves is, I want to argue, one of the most precious yet most neglected of our human rights. (Harvey, New Left Review. II (53): 23–40).

Er byen et kunstverk? «The production of Space» er uløselig knyttet til Lefebvre. Vi skal søke å utforske dette begrepet og hva som menes med «ouevre». Vi skal også se på hvordan Lefebvre brukte Marx sine tanker – det er klart at Marx levde i en annen tid, selv om det ikke var stort mer enn 100 år før Lefebvre. I løpet av 100 år, fra midten av 1800 til midten av 1900, skjedde det usedvanlig mye særlig i den vestlige verden. Vi fikk også to store kriger, som fortsatt preger oss. Ennå viktigere er nok at kapitalismen – eller markedsøkonomien – utviklet seg kraftig. Det rasjonelle slo stadig mer inn; planlegging ble en sentral del av oppbyggingen av land og byer etter 2. verdenskrig. Vi sier gjerne at det er ingen reaksjon uten en motreaksjon, og Marx sine tanker er fremdeles en motreaksjon mot markedsøkonomien og den kyniske utnyttelse av mennesker som ligger i kjølvannet. Kan det likevel være noe bra med markedsøkonomien?

Retorikk er en del av all samtale, det kan vi si er en påstand – i hovedsak er det slik at når vi ønsker å oppnå noe, ja – så bruker vi retoriske midler. Bevisst eller ubevisst. I det som kalles «gentrifisering» brukes det mye retorikk. Vi ønsker å se bak retorikken. Hva er det egentlig som sies? Hvordan kan menneskene i byen stå imot en profesjonell retorikk?

Kom og bli med på dialogen.