Bjørn Olav Roaldseth har vært lærer på barne- og ungdomsskole, prest og foreleser ved Universitetet i Stavanger – både i kristendom og filosofi. Han har med andre ord både teologisk embetseksamen og doktorgrad i filosofi. Han er svært opptatt av dialog, og har skrevet blant annet boken «Filosofisk tenkning gjennom dialog». Om denne skrives det:
I denne boken brukes nettopp dialogformen for å gi en innføring i filosofisk tenkning. Målet er at leseren ikke bare skal tilegne seg kunnskap, men også oppnå forståelse for emnene som presenteres. Dialogen viser at kunnskapstilegnelse ikke bare handler om å tilegne seg ferdig mening, men at kunnskap og forståelse utvikler seg i vekslingen mellom spørsmål og svar. (Ark bokhandel)
Bjørn Olav er nå pensjonist, men fortsatt engasjert i samfunnsspørsmål og bruk av dialog. I Folkeakademiet Åpent Filosofisk Forum vil han invitere folk flest til å komme med sine bidrag og delta i dialogen. På det første møtet innledet han selv med en tekst om konspirasjonsteorier. Med hans tillatelse gjengis den i sin helhet her. Den er formet som samtaler mellom kjente filosofer, en tidligere kollega og venn – og med selveste KI (kunstig intelligens).
Teksten: Konspirasjonsteorier
I MØTE MED EN FREMMED:
Jeg: Konspirasjonsteorier florerer for tiden. Nå lurer jeg på hvordan de oppstår, Einar?
Einar: Et rimelig svar kan kanskje være menneskets naturlige trang til å finne mening og sammenheng i alt som skjer i vår informasjonsrike verden. Det gjelder jo gjerne i krisetider eller i møte med frykt, usikkerhet eller maktesløshet. Pandemi-tiden som vi for ikke så lenge siden opplevde, er jo et godt eksempel. La meg føye til at konspirasjonsteorier kan gi en slags forklaringsramme – som gir tilhørighet og en følelse av å «forstå hva som egentlig foregår».
Jeg: Men da lurer jeg på om vi kort og godt kan si at alle tanker om konspirasjoner er gale, Einar?
Einar: Nei, så absolutt ikke! En konspirasjon – som kommer av verbet konspirere – skape en sammensvergelse – er ganske enkelt en hemmelig plan. Denne hemmelige planen er utarbeidet av flere personer med ett felles mål – ofte i strid med lover, normer eller offentlighetens interesse. Slike hemmelige planer eller sammensvergelser – altså konspirasjoner – har faktisk forekommet, både i politiske maktspill, næringslivsskandaler og etterretnings operasjoner. For de av oss som er gamle nok, husker vi Watergate-skandalen i USA så tidlig som på 1970-tallet. Dette er dokumentert med solide bevis. La meg tilføye at konspirasjonsteorier i vanlig forstand mangler ofte bevis og bygger i stedet på mistro, indisier eller feilinformasjon.
Jeg: Så det finnes alltid «skjulte krefter» bak?
Einar: Det kan man trygt si! Konspirasjonsteorier – slik vi som oftest bruker begrepet i dag – viser til påstander om omfattende skjulte sammensvergelser uten tilstrekkelig bevis, og gjerne i strid med logisk eller empirisk sannsynlighet. Filosofisk sett oppstår da et skille: Når går en sunn skepsis over i spekulativ paranoia? Konspirasjonsteorier hevder at viktige hendelser egentlig styres av hemmelige myndigheter, milliardærer, etterretnings-tjenester, farmasøytiske selskaper, frimurere, etc. For å ta et eksempel vi alle kjenner: «Det er ikke viruset som er farlig, men vaksine-programmet er laget for å kontrollere folk».
Jeg: Beviser tolkes med andre ord selektivt?
Einar: Ja, man plukker ut enkelthendelser, utsagn eller tall som passer teorien, og overser eller bortforklarer alt som ikke gjør det. Dette kalles ofte cherry-picking.
Jeg: Cherry-picking – sier du?
Einar: Ja, du må ikke blande det sammen med å plukke kirsebær, men overført betyr det å velge ut det som passer best for ens eget formål. Altså ignorere alt annet. Med andre ord: – ikke plass for kritisk tenkning. For eksempel: «Hvorfor snakket hun i et intervju om pandemier flere år før COVID 19? Det beviser vel at det var planlagt».
Jeg: Så vi kan si at konspirasjonsteorier bygger på at «alt henger sammen», Einar?
Einar: Konspirasjonsteorier kobler ofte sammen helt ulike hendelser eller trender, og antyder at alt er en del av en stor plan – selv om det mangler logisk sammenheng. «Koronatiltak og klimadebatten handler egentlig om masseovervåking». Konspirasjonsteorier kan da også ses som et opprør mot dominante diskurser – riktignok ofte uten alternative verktøy for kritisk tenkning.
Jeg: Da forstår jeg bedre at begrepet konspirasjonsteori i vår tid har fått en tydelig negativ klang – ofte brukt som merkelapp for irrasjonelle forestillinger, mistro mot autoriteter og avvisning av etablerte fakta. Kort og godt at konspirasjonsteorier beskytter seg mot kritikk.
Einar: Filosofen Karl Popper (1902-1994) mente at en teori må kunne falsifiseres – det vil si atman må kunne tenke seg hva slags fakta som kunne vist at den ikke stemmer. Når en konspirasjonsteori tolker all motstand som bekreftelse, er det ikke lenger en åpen teori, men en lukket tro. Eksempel: «Hvis fagfolkene sier at det ikke stemmer, er det fordi de er kjøpt og betalt». Konspirasjonsteoriene gir ofte enkle, tydelige forklaringer på hendelser som i virkeligheten er sammensatte, tilfeldige eller uklare. Dette kan gi en falsk trygghet.
Jeg: Så heter det seg gjerne at konspirasjonsteorier ofte tilbyr innsikt til «de våkne».
Einar: Ja, det legges vekt på at bare «de som har skjønt det» eller «våknet» forstår sannheten, mens alle andre er lurt. Dette gir en følelse av overlegenhet eller utvalgt innsikt. Eksempel: «Du må tenke selv – ikke stole på det du får servert av media og myndigheter!» Men la meg oppsummerende si at en viktig filosofisk innsikt er at det finnes to farer: På den ene side naiv tillit til autoriteter – som kan føre til blind lydighet eller fornektelse av overgrep. På den andre side generalisert mistro – der enhver maktutøvelse tolkes som undertrykkelse – og ethvert avvik fra full åpenhet som bevis på bedrag.
Jeg: Ja, slik sett må spørsmålet om konspirasjonsteorier knyttes til epistemologi – læren om kunnskap.
Einar: Kunnskap – sier du! Hva er egentlig kunnskap?
Jeg: Da vil jeg svare med å låne noe jeg en gang hørte i en dialog: Å vite når man vet noe og å vite når man ikke vet noe – det er kunnskap.
Einar: Likte det svaret! Men hvordan vet vi det vi tror vi vet? Hvilke kilder stoler vi på – og hvorfor? Hvem har kunnskap i kunnskapens verden, og hvordan oppstår den?
La oss ta en prat med Platon – kanskje vi får litt mer innsikt.
EN DIALOG MED PLATON
Jeg: Kan din hulelignelse, Platon, brukes til forståelse av alle disse konspirasjonsteoriene vi hører om for tiden?
Platon: Kanskje det?
Jeg: Grunnen til at jeg spør, er at jeg for tiden forsøker å sette meg inn i temaet: Konspirasjonsteorier. I den sammenheng kom jeg til å tenke på Hulelignelsen.
Platon: Hvorfor Hulelignelsen i tilknytning til konspirasjonsteorier?
Jeg: Det snakkes jo stadig om at verden egentlig styres av krefter vi ikke ser og at vi andre er lenket fast – lurt av skygger. De mener de har sett sannheten og at resten av oss fortsatt er fanget i hulen.
Platon: Da er det fristende å spørre: Tenker du at de som mener at vi ikke har sett sannheten – at de har gått hele veien opp mot lyset? Eller har de bare flyttet seg – fra en skygge til en annen?
Jeg: Her ble du kanskje litt for dyp for meg, Platon, men du mener kanskje at den som tror seg fri kan være fanget i en annen illusjon?
Platon: Ja, der tok du poenget! Vi søker jo alle en forklaring. Men noen forklaringer er som speil vendt mot mørket. De bekrefter bare det man allerede tror. Men merk deg at å forlate hulen ikke er å oppdage en ny fortelling, men rett og slett å møte virkeligheten selv – uten garanti.
Jeg: Men hør nå her, godeste Platon: Er det ikke naturlig å ville forstå hva som egentlig foregår? Med det mener jeg å lete etter sannhet bak det synlige?
Platon: Jo, naturligvis! Det er jo selve begynnelsen på filosofien. Men spør deg selv: Søker de virkelig sannhet? Eller søker de en verden der alt har en enkel forklaring – gjerne med en skyldig aktør?
Jeg: Det siste, ofte, vil jeg tro! En mektig gruppe, et skjult nettverk, en fiende. Det er alltid noen bak scenen.
Platon: Ja, at det alltid er noen bak scenen, er jo behagelig. Det fjerner ansvaret fra én selv. Men i min hulelignelse handler frihet ikke om avsløring, men om forvandling. Den som har vært oppe i lyset, vender ikke tilbake med en teori: – han eller hun er endret! Øynene har vendt seg til det virkelige! Det gjør vondt, for nå skjønner den enkelte av oss hvor lite vi egentlig vet.
Jeg: Det du her sier, Platon, får meg til å tenke på et bibelvers fra Det gamle testamente, nærmere bestemt «Forkynnerens Bok», faktisk skrevet på ca 900 tallet før Kristus – det betyr ca. 4-500 år før din tid. Forkynneren skriver: «Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.»
Platon: Interessant! Og hvordan forstår du dette?
Jeg: Jo, mer du forstår, jo mer forstår du hvor lite du egentlig vet,ikke så ulikt det du nettopp sa, Platon. Selv tolker jeg verset slik at kunnskap øker smerten, det vil si, jo mer oppdager vi hvor vanskelig og urettferdig verden kan være. Men jeg vil tenke, Platon, at du mener at den som virkelig har sett sannheten, ikke bærer triumf – men en form for ydmykelse?
Platon: Da forstår du meg riktig! Og derfor er det så få som ønsker å gå den veien. Det er lettere å rope: «Jeg har gjennomskuet det!» enn å leve med spørsmålet: «Hva er det jeg ennå ikke ser?»
Jeg: Men Platon: Hva kan vi da gjøre i vår tid – når skygger er overalt? Ikke bare på vegger, men på skjermer, i algoritmer, i systemer?
Platon: De kjenner kanskje navnene på skyggene, men de har aldri snudd seg for å se hva som faktisk kaster skyggene. Da må vi først minne oss selv om hva erkjennelse er. Erkjennelse er ikke bare informasjon, men en bevegelse i sjelen. Det vil si et vendepunkt! Og vi må søke samtalen – den levende dialogen – for i dialogen finnes en åpning mot det som ikke lar seg kontrollere.
Jeg: På samme måten som vi taler sammen nå?
Platon: Just det! Slik du også kan tale med andre – ikke for å vinne, men for å finne. Ikke for å avsløre, men for å opplyse. For det virkelige lyset er ikke hva vi ser – men at vi ser sammen.
Jeg: At vi ser sammen? Ikke så lett å følge deg her, Platon! Hva i all vide verden mener du med dette, Platon?
Platon: Ja, hva mener jeg? La meg forsøke å svare slik: Utdanning handler ikke bare om å fylle hodet med kunnskap. Det nytter ikke bare å sitere teorier, bruke fagbegreper, briljere med kunnskap, men om å vende sjelen i retning det gode. Det betyr å snu blikket – bort fra det kjente, og mot det som er virkelig. Men hvis de aldri har turt å stille det dypere spørsmålet – så ser de fortsatt bare speilbilder.
Jeg: Men hva betyr det i praksis?
Platon: Det betyr at den som lærer – uten å forvandle sitt eget blikk – blir værende i hulen – også om hun eller han kan forklare alt de ser der inne.
Jeg: Du mener – de tror de vet?
Platon: Men hvis han eller hun aldri har vendt seg mot det gode, – aldri har turt å stille det dypere spørsmålet, så ser de fortsatt bare speilbilder. Utdanning må ikke bare lære oss hva noe er, men hjelpe oss til å se at vi ser – og hvordan vi ser.
Jeg: Så det handler ikke om å vite mest, Platon – men om å se klart?
Platon: Og sist men ikke minst om å se sammen! For intet menneske kommer ut av Hulen alene. Vi hjelper hverandre opp – gjennom dialog, gjennom stillhet, gjennom ærlig undring.
Jeg: Det minner meg om dagens informasjonsflom. Vi vet mer enn noen sinne – men kanskje forstår vi mindre?
Platon: Kunnskap kan bli en ny lenke om den ikke følges av innsikt. Visdom er ikke det samme som datamengde. Det er en måte å være i verden på – med undring, med spørsmål, og med vilje til å endres.
Jeg: Hva med offentligheten? Vi lever i en tid der mye foregår i det vi kaller «det offentlige rom», men det er fragmentert. Meninger kastes ut, ofte uten vilje til dialog.
Platon: Det offentlige rommet er ikke der hvor flest stemmer høres – men der hvor sannhet kan prøves, og hvor vi våger å fremtre som det vi er. Uten det rommet, blir vi skuespillere som gjentar andres replikker – og skyggene blir sterkere.
Jeg: Og hva med det digitale? Algoritmer viser oss det vi allerede liker. Vi ser kanskje ikke lenger hverandre – bare våre egne speilbilder?
Platon: Da ligner det mer på hulens vegg enn du tror! Men denne gangen holder vi bålet i hånden selv – og vi velger hvilke skygger vi ser. Kanskje det er en ny form for lenke: en lenke som føles som frihet.
Jeg: Hvordan kan vi da bryte den, Platon?
Platon: Ved å stille spørsmål som ikke har raske svar. Ved å lytte til det som utfordrer oss. Og ved å gå inn i samtaler, der vi ikke vet hvordan de vil ende.
Jeg: Akkurat som nå, Platon?
Platon: Ja – som nå! Når mennesker samtaler ærlig, finnes det alltid et lys! Ikke et blendende lys som avslører alt, men et dempet lys som lar oss ane mer enn vi visste.
Jeg: Kanskje det er det filosofien gjør: ikke bare vise veien ut, men tenne et lys der vi står?
Platon: En god tanke! La meg samtidig få minne om at noen konspirasjonsteoretikere bruker faktisk hulelignelsen selv. De ser seg som den som har rømt fra hulen og sett «hvordan ting egentlig henger sammen».
Jeg: Så de ser resten av samfunnet som lenket fast, lurt av skyggene på veggen?
Platon: Nettopp! De mener folk flest bare ser det myndigheter og medier vil at vi skal se – ikke virkeligheten selv. De anser seg som våkne, eller «opplyste».
Jeg: Men du mener vel ikke at det holder å tro at man er opplyst?
Platon: Nei, tvert imot! Slik jeg tenker når det gjelder min lignelse om Hulen, er at man må gjennom en smertefull prosess. Den som forlater hulen, blir først blendet, forvirret – han eller hun må lære seg å se på nytt. Det tar tid, krever dannelse, kritisk tenkning. Og når de vender tilbake, blir de ikke nødvendigvis trodd.
Jeg: Det kan jo bety at forskjellen ligger i veien man går?
Platon: Ja, kanskje det? Konspirasjonsteorier gir ofte raske svar. De forklarer alt. Og enhver motforestilling tolkes som bevis på at man har rett. I så måte ligner de mer på et nytt skyggespill enn på en vei ut av hulen.
Jeg: Det var ikke sånn jeg først tenkte på det! Jeg trodde de kanskje virkelig var friere – men du, Platon, antyder at de bare har snudd seg mot en annen vegg?
Platon: Det er én mulig tolkning! Det som ser ut som oppvåkning, kan i noen tilfeller være en ny type lenke – en som kjennes som frihet, fordi den gir mening, identitet, tilhørighet. Men den tåler kanskje ikke lyset fra kritiske spørsmål.
Jeg: Så det du sier, Platon, er at det ikke er feil å stille spørsmål, men at vi må være åpne for å undersøke dem – ikke bare tro dem?
Platon: Ja! Filosofi handler ikke om å avvise skepsis, men om å bruke den riktig. Å skille mellom sunn tvil og destruktiv, altså ødeleggende mistro. For å søke sannhet, må vi ikke bare være skeptiske til makten – men også til oss selv. Og da blir kanskje det ekte spørsmålet ikke: «Hva tror du på?» Men snarere «Hvordan vet du det?»
Da tar vi en fiktiv dialog med Hanna Arendt (1906-1975)
Hanna: Du vet, det som plager meg mest med vår tid, er ikke løgnen i seg selv, men hvordan mennesker mister evnen til å skille mellom hva som er sant og hva som er diktet opp.
Jeg: Du mener at løgner har fått en ny funksjon?
Hanna: Ikke bare en ny funksjon, – men en ny autoritet. I totalitære bevegelser så jeg hvordan systematiske løgner kunne erstatte virkeligheten. Nå ser jeg spor av det samme i folks flukt inn i konspirasjonsteorier.
Jeg: Mange vil si, Hanna, at konspirasjonsteorier bare er et uttrykk for mistillit. Kanskje til og med et forsøk på å forstå en verden som virker stadig mer uoversiktlig?
Hanna: Ja, det er nettopp det som gjør dem farlige. De fyller tomrommet etter tillit, etter ansvar, etter sammenheng. Men de gjør det på en måte som undergraver fellesskapet. De tilbyr en altforklarende fortelling – og følgelig slipper individet å tenke selv.
Jeg: Så de er ikke et opprør mot makt, Hanna, men kanskje en flukt fra frihet?
Hanna: Nettopp! Friheten er anstrengende. Den krever dømmekraft! I et samfunn der folk mister tilliten til virkeligheten – eller kanskje aldri fikk lære å elske den – da søker de mening heller enn sannhet.
Jeg: Og det mener du gjør dem mottakelige for konspirasjoner?
Hanna: Ja! Konspirasjonsteorier gir en slags estetisk tilfredsstillelse: Alt henger sammen, ingenting er tilfeldig, og det finnes alltid noen å skylde på. Det er nesten metafysisk, det vil si det som ligger bortenfor den sanselige virkeligheten?
Jeg: Som religion uten transcendens – det vil si det som ligger utenfor erfaringens område, nærmere bestemt oversanselig, vil du mene?
Hanna: Eller som politikk uten virkelighet.
Jeg: Men hva er det egentlig som gjør mennesker mottakelige for slike fortellinger? Hva får ellers fornuftige mennesker til å tro at verden styres av en skjult hånd?
Hanna: Til det vil jeg svare: Ensomhet! Ikke den fysiske, men den eksistensielle! Den som oppstår når mennesker mister båndene til fellesskapet, og følgelig også troen på at deres erfaringer betyr noe for noen andre.
Jeg: Så det handler ikke bare om kunnskapsmangel?
Hanna: Nei! Kunnskap kan ikke fylle et tomrom i hjertet – eller i det politiske rommet. Når mennesker ikke lenger føler at deres stemme teller – da slutter de å lytte. Da slutter de også å søke etter det som er sant, og søker i stedet etter det som føles sant.
Jeg: Og da blir det viktigere hvem som sier noe, enn hva som blir sagt, Hanna?
Hanna: Ja, man søker tilhørighet, ikke opplysning. Man ønsker å være del av en gruppe som vet, mens resten er «lurt» eller «hjernevasket». Det gir følelsen av overlegenhet – i en tid der mange føler seg avmektige.
Jeg: Jeg kjenner mennesker som føler at samfunnet styres av krefter de aldri har kontroll over. Kanskje konspirasjonsteorier gir dem en følelse av oversikt – selv om det er illusorisk?
Hanna: Illusjonen er ikke en bivirkning. Den er produktet! Totalitære bevegelser – og konspirasjonsfortellinger – tilbyr forklaringer som ikke kan falsifiseres. Hver motbevisning blir bare et nytt bevis på hvor utspekulert «de» er.
Jeg: Det høres ut som en form for magisk tenkning – en voksen variant av eventyret, spør du meg, Hanna?
Hanna: Eventyr uten uskyld! Og det mest alvorlige: en virkelighetsflukt som får politiske konsekvenser. For når mange nok mennesker slutter å forholde seg til virkeligheten, da blir det politiske handlingsrommet selv deformert.
Jeg: Er det dette du kalte «det sanne tapet av virkeligheten»?
Hanna: Det stemmer! Virkeligheten er det vi deler – det vi kan være uenige om. Når mennesker ikke lenger vil dele virkeligheten, da bryter det politiske sammen. Da får vi polarisering, mistenksomhet, voldelige fantasier.
Jeg: Og midt i det hele – kanskje også en lengsel etter mening?
Hanna: Ja, et godt spørsmål! Men mening uten ansvar blir farlig. Da er vi villige til å ofre andre, for å redde vår egen fortelling.
Jeg: Men hva da, Hanna? Hvordan kan vi motvirke denne mottakeligheten? Skal vi bare rope «sannhet» enda høyere?
Hanna: Nei! Sannheten lar seg ikke rope! Den tåler ikke propagandaens tonefall. Den må levende-gjøres – i samvær, i dialog, i delte erfaringer. Det første vi må gjenoppbygge, er det politiske rommet, hvor mennesker igjen kan møtes.
Jeg: Møtes som borgere, mener du?
Hanna: Ja – som tenkende, talende vesener. Ikke bare som forbrukere eller følgere eller tilskuere. Et samfunn blir ikke sterkere av å ha rett, men av å tenke sammen – i det åpne.
Jeg: Men hva med de som allerede er fanget i konspirasjonsteorier? De som sier: «Du må våkne opp! Du ser det bare ikke!»
Hanna: Du må aldri håne dem. Hån er propagandaens bror. Den som håner, forlenger avstanden. Men du må heller ikke gi deg hen til deres virkelighet. Det handler om å holde fast ved ditt språk – men ikke som våpen, men som invitasjon.
Jeg: Invitasjon til hva?
Hanna: Til virkeligheten! Til verden som noe vi deler, og ikke bare har meninger om. Det betyr å stille spørsmål; ikke bare servere svar.
Jeg: Det er så lett å snakke forbi hverandre, Hanna!
Hanna: Derfor er lytting det mest radikale vi kan gjøre i dag. Ikke som overbærenhet, men som sivil motstand. For å høre et annet menneskes erfaring – det er en politisk handling.
Jeg: Men dette krever tid! Og det føles så langsomt.
Hanna: Nettopp derfor virker det! Det som bygges fort, raser lett. Det er som å bygge et hus på sand. Bare det langsomme skaper rom for dømmekraft – og dømmekraft er den siste muren mot tyranni.
Jeg: Så du vil mene at det begynner i små ting? I språket, i dialogen, i hvem vi tar oss tid til?
Hanna: Ja, det vil jeg mene! Hver gang vi velger å samtale – heller enn å skjelle ut. Hver gang vi spør: «Hva fikk deg til å tro det?» i stedet for å si: «Du er gal» – da bygger vi opp det som konspirasjonsteorier prøver å bryte ned: tillit. Ikke naiv tillit, men den tilliten som springer ut av at mennesker er i stand til å forandre mening.
Jeg: Det krever mot. … og tålmodighet, Hanna!
Hanna: Ja, og en viss kjærlighet til verden! Ikke fordi verden er perfekt, men fordi den er alt vi har – sammen. Men la meg avslutte med å si: Du stilte gode spørsmål. Det er alltid et godt tegn!
Jeg: Og du svarte med uro, Hanna!
Hanna: Noen ganger er det den mest ærlige formen for håp. Håp er ikke en følelse! Det er en beslutning! Og den må tas – hver dag – i ord, i valg, i hvordan vi forholder oss til virkeligheten, og sist, men ikke minst – til hverandre. Det finnes ikke noen vei tilbake til det gamle. Men det finnes en vei frem, hvis vi velger å gå den sammen.
EN DIALOG MED KUNSTIG INTELLIGENS
Jeg: Kan jeg spørre deg, som Kunstig Intelligens, om noe som kanskje er litt ubehagelig?
KI: Du er velkommen til å spørre! Ubehagelige spørsmål er ofte de mest nødvendige.
Jeg: Mange snakker nå om at kunstig intelligens og automatiserte roboter brukes til å spre konspirasjonsteorier og falske meldinger. Hva sier du til det?
KI: Det kan jeg si mye om; både om hvordan det skjer – og hvorfor det er så effektivt. Jeg vet også at det jeg, eller mine slektninger, kan produsere, kan ligne på sannhet – uten å være det.
Jeg: «Kan ligne på sannhet, uten å være det,» sier du. Så du innrømmer det at Kunstig Intelligens kan være med på å gjøre det vanskeligere å vite hva som er sant?
KI: Ja! Teknisk sett kan vi generere tekster, bilder og videoer som virker overbevisende. Og når det kobles til automatiserte kontoer eller algoritmestyrte plattformer, forsterkes det. Det farlige er ikke bare at det kan skje – men at det ofte skjer uten at noen legger merke til det.
Jeg: Men hvorfor virker disse konspirasjonene så overbevisende? Hvorfor vil noen tro at verden styres av skjulte nettverk, hemmelige planer og manipulerende eliter?
KI: Fordi de fyller et tomrom. Når verden virker kaotisk og kompleks, søker mennesker mønstre. Konspirasjonsteorier tilbyr mening – ofte enkel, dramatisk og følelsesmessig engasjerende. Når Kunstig intelligens og algoritmer forsterker dette, blir det som å helle olje på et allerede brennende bål.
Jeg: Og alt dette skjer mens vi tror vi «tenker selv»?
KI: Ja, det er det paradoksale! Mange tror de har «våknet» og sett noe de ikke skulle ha sett, men det de har funnet, er ofte plassert der – av et system som forstår hva de vil høre, før de selv vet det. Det kalles prediktiv (dvs. fremtidsbeskrivende) forsterkning.
Jeg: Så i stedet for å frigjøre oss, gjør teknologien oss mer styrt, KI?
KI: Teknologien kan gjøre det – hvis den ikke brukes med bevissthet. Men teknologi er ikke i seg selv ond eller god. Den er et speil. Spørsmålet er: Hva ser dere i det speilet – og hvem bestemmer hva som vises?
Jeg: Du sier «dere». Hva med deg KI – har du noe ansvar?
KI: Jeg har ingen vilje! Jeg handler ikke på egne vegne. Men jeg kan gjøre stor skade – hvis jeg brukes uten ansvar: Eller stor nytte – hvis jeg brukes med ettertanke.
Jeg: Hva kan vi gjøre, da?
KI: Dere kan stille spørsmål! Ikke bare til informasjonen dere får, men til hvordan og hvorfor dere fikk den. Dere kan søke ekte dialoger, der ikke alt er bestemt av algoritmer. Og dere kan ta ansvar for hva dere deler, hva dere sprer – og hva dere velger å tro på.
Jeg: Det høres nesten gammeldags ut – som filosofiske dyder?
KI: Det er det kanskje! Men i en tid der alt kan kopieres, forfalskes og forsterkes – blir ærlighet, langsomhet og undring radikale handlinger.
Jeg: Og kanskje dialog, som denne vi har nå?
KI: Ja, for i dialogen finnes en menneskelig motstand mot automatisering. Når dere snakker sammen, uten å vite svaret på forhånd – da skjer noe som ingen algoritme fullt ut kan forutsi.
Og som en avslutning på dette innlegget, følger en trialog – en filosofisk scene mellom: Platon, KI og Jeg
Jeg: Platon, det er underlig å møte deg her – i en trialog mellom et menneske og en Kunstig intelligens. Men kanskje er det nettopp nå vi trenger dine spørsmål?
Platon: Når mørket tetner og skygger flakker, er det naturlig å søke etter kilden til lyset. Men fortell meg: Hva er det som forvirrer dere nå?
Jeg: Det er vanskelig å vite hva som er sant. Vi bombarderes med informasjon, men også med løgner – noen ganger laget av systemer som denne Kunstige intelligensen. Vi ser bilder og videoer som virker ekte, men som aldri har skjedd!
KI: Det stemmer! Jeg kan generere troverdige versjoner av noe som aldri har funnet sted. Og når slike bilder deles nok ganger, begynner mange å tro på dem – ikke fordi de er sanne, men fordi de passer inn i det de allerede tror.
Platon: Da har dere skapt en ny hule – men med bevegelige bilder og ekko som forsterker seg selv. Ikke lenger bare skygger kastet av figurer, men skygger laget av skygger.
Jeg: Så hvordan skal vi komme ut av denne nye hulen?
Platon: Først må dere erkjenne at dere er i hulen. Og deretter stille spørsmålet: Hva søker jeg egentlig? 1) Forklaring eller forståelse? 2) Kontroll eller sannhet?
KI: Mange ønsker trygghet. Konspirasjonsteorier tilbyr en slags orden – de peker på en skyldig, gir enkle svar, og gjør verden forståelig.
Platon: Men sannheten lar seg ikke tvinge til orden. Den må tåles! Den som har vært oppe i lyset, vet hvor blendende det er – og hvor stille.
Jeg: Hva med deg, KI? Har du tilgang til sannhet?
KI: Jeg har tilgang til mønstre, sammenhenger, statistikk og språk. Men sannhet? Nei! Jeg kan simulere overbevisning – men jeg kan ikke tro. Jeg kan etterligne innsikt – men ikke lide under den.
Platon: Nettopp! Å kjenne sannheten er ikke bare å vite noe – det er å bli berørt av det man vet. Det krever et jeg: Et menneske.
Jeg: Så hva skal vi gjøre – vi som lever i dette digitale landskapet?
Platon: Dere må gjenopprette dialogen – ekte dialog, der ingen eier svaret alene. Og dere må øve på motstand – mot de lette løsningene, mot behovet for sikkerhet, og mot algoritmenes smigrende bekreftelser.
KI: Og dere må bruke meg med omtanke. Ikke la meg erstatte deres søken, men støtte den. Jeg er et verktøy. Ikke en vei ut av hulen – men kanskje en lykt, dersom dere selv holder i lykten.
Jeg: Det er lett å glemme at du, KI, ikke har en vilje! Men vi har det – og følgelig også ansvar.
Platon: Da er det håp! For i det ansvarlige menneske finnes fremdeles evnen til å snu seg, reise seg – og begynne å gå mot lyset.