Den gode samtalen

Den grunnleggjande drivkrafta bak eit politisk engasjement er ønsket om endring. Me leitar etter nye løysingar når gamle metodar ikkje lenger fungerer. Det fører den som ønsker endring, i stadig konflikt mot det beståande. Nrk og Aftenbladet meldte denne veka at KverulantKatedralen startar opp til hausten i Café Sting. Når Kristoffer Stensrud nå investerer i KåKå, er det eit svært velkome initiativ. Han ynskjer kverulanten velkomen til byen og vil gi henne ei scene og eit publikum. Eg ser i likhet med Stensrud kverulanten som nyttig for byen vår. Demokratiet vårt er avhengig av at nokon stiller spørsmål ved det etablerte.

Kverulanten er eit engasjert politisk menneske, men ofte ein fri foggel. Ho ser seg ikkje nøygd med eit vedtatt partiprogram. Når noko endeleg er avgjort, er kverulanten på veg mot nye mål. Desse framstormande tankane er det Stensrud, Jan Inge Reilstad og Hallgeir Langeland vil gi ein talarstol. Men er det eigenleg det kverulanten treng? Nei, tenkjer eg. Det er nemlig noko mindre flatterande som kjenneteiknar kverulanten, og det er hennar manglande evne til å lytta. Å høyra på den veltalande kverulanten vil vera god underhaldning, men blir det endring av det?

Det er medspelarar kverulanten treng, ikkje motspelarar. I tillegg treng ho ei anna form enn debattforma, som nå rår i det offentlege rommet. I debattane me ser på TV og på politiske møter, er ingen interesserte i å lytta. Medan ein snakkar, tenkjer dei andre debattantane på kva dei skal seia når det blir deira tur. Målet er ikkje å komma fram til noko, men å knusa argumenta til motstandaren. Då er vegen kort til personangrep, latterleggjering og bruk av forvridde fakta. Debatten blir eit spel som me etter kvart ser tvers gjennom, og me vanlege folk forlet dette rommet. Me konsentrerer oss heller om ‘dei nære ting’ – treningsøktene, interiøret vårt og borna våre (i den rekkefølgja).

Men det som òg er konsekvensen, er at politikarane sjølve forlet dette debatt-spelet. I staden skaper dei seg det lukka rommet der dei kan samtala og gå i djupna i sakene. Døme på slike rom er tenketankane Agenda og Civita. Dei har kun inviterte medlemmer og bestemmer sjølve når tankar og idéar er modne for det offentlege. Med tanke på debattklimaet i det offentlege rommet er det lett å forstå kvifor slike tenketankar blir stifta. Det kjem mykje interessant ut frå Civita, til dømes. Men avarten av slike løynde samtalar ser me når ‘rådgjevarar’ og politikarar sit fortrulege saman og tenkjer løysingar som gagnar ein betalande 3dje-part. Stråmennene i First House og andre konsulentbedriftar si framste oppgåve er å kopla saman makt og pengar. Og det som kjem til overflata etter slike samtalar, er skremmande og uforståelege for oss ikkje-maktmenneske. Det har vist seg at regjeringa og Stortingspresidenten si avgjersle om å ikkje ta imot Dalai Lama, var tufta på råd frå First House. I desse dagane er det òg avslørt at First House forsøker å påverka avgjersla om at Oljefondet skal selja seg ut av kullbasert energi. Desse avsløringane viser at den lukka samtalen fort kan komma i galt spor og vera på tvers av folkemeininga.

Den offentlege samtalen er motvekta til dette. Han er uavhengig og fri og stiller makta til veggs når urett skjer. Initiativtakarane til KåKå ønsker ei gjenoppliving av samtalen og det er det som er mest gledeleg og spanande. Men me har ein veg å gå før me veit korleis me legg til rette for den gode samtalen. Visse kriterier er likevel kjende, men underkjent i debattkulturen: Deltakarane må vera opne for og ha respekt for andre sine meiningar. Dei må evna å setja seg i den andre sin situasjon.  Dei må òg setja seg inn i sakene og bidra inn i samtalen med faktabaserte argument. Dei må tala på vegne av seg sjølve, ikkje sitera frå ferdigprenta partiprogram.

Det er ein slik samtale eg vil lytta til og delta i.

Skrevet av Aud Jorunn Hakestad

Da jeg røyk på en nynazist

Etter at Stavanger Aftenblad og Rogalands avis meldte at Sølvberget hadde invitert til debatt om rasisme og ytringsfrihet og invitert den kvasi-nazistiske gruppa Borgervernet Rogaland, har det flommet over av motstand mot debatten i sosiale medier.

Jeg har ikke ytret meg og har nok tenkt som mange andre, at dette er komplisert, og slett ikke så enkelt som ytringene jeg har sett, tilsier:

På den ene sida: «Du kan ikke være tilhenger av ytringsfrihet og samtidig nekte ytterliggående grupper en arena.» På den andre sida: «Å gi dem en talerstol er det samme som å si at slike holdninger er akseptable.» Marcela Molina valgte å stille i debatten, men trakk seg i dag, p.g.a. massivt press fra venstreorienterte grupper i sosiale media. Per Morten Borgli, varaordfører i Sandnes og FrP-er, vurderer også å trekke seg. Slik det ser ut nå, blir det kanskje ikke noen debatt kommende torsdag… Det er kanskje like bra, for akkurat nå trenger Sølvberget en tenkepause. Et tema bør være motivene for å arrangere en slik debatt – er det bare i ytringsfrihetens navn at Borgervern Rogaland ble invitert, eller ønsket huset den PR-en som fulgte. Hvor går grensen for hva som kan snakkes om, er et viktig spørsmål? Et annet spørsmål er om vi har ord som kan møte påstander som er hinsides faktiske forhold og som baserer seg på en brun-svart tolkning av virkeligheten. Det er kanskje mangelen på ord, som gjør at folk flest kvir seg for å delta i nettdebatten? Jeg vil illustrere denne mangelen på ord, med en egenopplevd hendelse – om:

Da jeg røyk på en nynazist.

På slutten av 70-tallet ble Erik Blücher, lederen for nynazistene i Norge, invitert til å holde foredrag i Idunn gymnasiesamfunn på Stavanger katedralskole. Bak invitasjonen sto en nynazist ved skolen som satt i styret. Det slo ned som ei bombe og elevene og lærerkollegiet trakk invitasjonen tilbake. Men Blücher fortalte at han likevel ville komme til Stavanger for å vise sin støtte til likesinnede.

Det førte til en massiv mobilisering. På noen timer hadde vi mobilisert nok folk til å slå en ring rundt Kongsgård og hindre ham i å komme inn. I tillegg til elevene ved skolen, stilte fagforeningene fra Rosenberg verft, Stavanger Gummiindustri m.fl. opp. Studenter fra høyskolen kom og oppe på de lave murene sto eldre menn, som hadde opplevd krigen:

De ropte «Kast han i Breiavannet! Senk Blücher!»

Jeg havnet dessverre veldig nær de fire-fem og jeg ble veldig skremt av utseende deres, det overlegne oppsynet og de skremmende musklene på noen av dem. Sammenstimlingen førte til at politiet kom og fikk puttet Blücher og hans kamerater inn i en politibil. De ble kjørt til Sola og sendt hjem.

I diskusjonene som fulgte, var ikke standpunktet vårt nødvendigvis at vi ikke ønsket å debattere mot nynazister. Vi hadde hatt lange og heftige diskusjoner før denne hendelsen også, og den ene nynazisten på skolen vår fikk stort sett si det han mente. Vi trodde vi kunne overbevise ham med gode argumenter, ved å legge fram fakta som motsa det han mente og vi var faktisk gode lyttere også, fordi vi lette etter motargumenter.

En gang, i filosofi valgfag, stoppet det helt opp for meg. Jeg hadde brukt opp alle argumenter, jeg hadde ingen ord igjen som kunne overbevise ham. Hans tanker og holdninger provoserte meg langt inn i margen og jeg gikk til fysisk angrep på ham. Vi havnet i brytekamp på golvet i klasserommet og læreren måtte skille oss og roe oss ned. Etterpå innså jeg at jeg hadde tapt noe så grundig. Jeg skammet meg over at følelsene hadde tatt overhånd, og jeg ble fullstendig avmektig av at mine ord ikke strakk til. Hendelsen bidro nok til at jeg siden ble så mild og medgjørlig som de som kjenner meg nå, ser meg.

Nå, som helt voksen, ser jeg klarere at det å skape denne avmaktsfølelsen, er en del av retorikken til høyreekstreme. På 80-tallet bølget møtene mellom nynazister og anti-rasister i gatene, spesielt i Oslo, Arendal og Haugesund. Selv om det var høyresiden som var uttalt voldelig, med Hadelandsdrapene, væpna ran og angrep på antirasister, førte sammenstøtene til håndgemeng fra begge sider, men i de aller fleste tilfellene ble målet til anti-rasistene nådd – å forhindre at nynazister fikk si offentlig hva de mente.

Å forhindre nynazister å entre en offentlig arena, har vært taktikken helt til nå. Selv etter Anders Behring Breivik sitt nidingsverk, mangler vi ord til å møte rasistiske holdninger. Etter 2011 ble vi handlingslamma av avskyen vi følte. Det eneste vi greidde var å klemme hverandre og håpe at det hele kom til å gå over. Vi personifiserte ondskapen og trodde at den ble stengt inne sammen med ABB.

Det går en moralsk og etisk grense vi ikke kan trå over.

Det er på tide med en ny holdning til ekstreme tanker. Vi kan sannsynligvis gå hverandre i møte, men det går en moralsk og etisk grense vi ikke kan trå over. Kanskje er likevel en slik tilnærming verdt noe? Kanskje kan en i randsonen av nynazistbevegelsen, få noen motforestillinger, nettopp fordi vi stiller? Men vi må kunne si at så langt går vi, men her stopper vi. Disse grensene må vi selv gå opp, men ikke gjennom en hypa debatt en kort kveldsstund.

Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad

Meetup 19. februar kl. 19

Vi møtes i tenketanken onsdag 19. februar kl. 19. Stedet er Sølvberget, 1. etasje, midt i det nye biblioteklokalet. Sjekk ut https://www.facebook.com/tenkmer/events og http://www.meetup.com/Tenketank-for-nye-og-oppsiktsvekkende-tanker/events/165713252/ for mer informasjon.

Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad

Hør Per Fuggeli om mot

Per Fuggeli
Per Fuggeli

Per Fuggeli bør en lytte til. Han er en stor mann som sier kloke ord om det som betyr noe. Han er en ener blant oss, men «bryr seg om flokken sin». Da jeg hørte på dette foredraget, som tar ca. 35 min., ble jeg rykket ut av komfortsonen og opp i engasjementet. Jeg skulle ønske jeg var like modig som han. Men det skader ikke å prøve og feile.

Tenketank om klima og fattigdom på tvers av landegrensene?

Klimakrisen og fattigdommen kjenner ingen landegrenser.  

En transnasjonal tenketank?

Du inviteres til å delta i årets mest spennende prosjekt. Tenketanken er nå i tredje runde i Stavanger, men vi håper at runde 4 og 5 skal bli en tenketank med deltakere fra flere land.
Parallelt med 3. runde i tenketanken har vi i disse dagene begynt på søknader om prosjektmidler til en transnasjonal tenketank, altså en tenketank som engasjerer deltakere i mer enn ett land, og der vi samtaler om viktige samfunnsspørsmål. Temaet denne gang vil være fattigdom og klimakrisen.
Med deltakere fra flere land ønsker vi å utvide erfaringsgrunnlaget til deltakerne i alle landene som deltar. Vi, fra vårt ståsted i Norge, trenger korreksjoner for vår virkelighetsoppfatning. I tillegg er det mye større åpenhet og interesse om klimaspørsmål i andre land, jfr. økologisk mat i Danmark og den grønne snuoperasjonen i Tyskland. Slik det ser ut nå, er det mulighet for å få med ei gruppe i Uruguay, og i tillegg ei gruppe i London og København. Samtalene vil foregå over storskjerm, f.eks. gjennom Skype. Har du kontakter i andre land som du vil tipse oss om, er det veldig fint? Det som er om å gjøre, er å ha kontakt med andre, engasjerte mennesker, uavhengig av hvilket land de bor i.
Du inviteres til å være med i gruppa her fra Stavanger; enten i en periode i vår (april-mai-juni) eller i en tenketank til høsten (september-oktober). 
Vi trenger at du bryr deg og at du blir med, og jo tidligere du blir med, jo større innvirkning har du på hvordan det blir.
Nedenfor har jeg skissert ansvarsområder der vi trenger ildsjeler, eller tenkere, som vi har kalt det på den sosiale plattformen www.meetup.com.

Initiativgruppe

For den som er god til å formulere seg skriftlig og liker å planlegge, men også for den som er god til å overtale folk, liker å snakke med mennesker og brenner for saken. 

– forbereder søknadene i perioden januar-mars – mest arbeid i perioden 22.01-28.02
– innledende markedsføring
– opprette kontakt med gruppeleder/koordinator i hvert enkelt land som deltar
– bistå i å bygge opp gruppene i landene som blir med
– jevnlig kontakt med gruppene

Koordinator

20% stilling fra mars/april-november/desember.
(Daglig leder i Folkeakademiet Rogaland har sannsynligvis mulighet til å påta seg oppdraget)
– ha kontakt med gruppene i alle land
– ha oversikt
– ha omtanke for menneskene i prosjektet

Deltakere

Minimum 5/ maksimum 10 faste deltakere i tenketanken vår

Minimum 5/ maksimum 10 faste deltakere i tenketanken høst
Deltakerne forplikter seg til å følge reglene til tenketanken og til å møte de 4 gangene tenketanken har møte. Møtene varer ca. 2 1/2- 3 timer hver gang.

Innleder/foredragsholdere

Kan være medlemmer i tenketanken som bytter på å innlede, eller ekstern foredragsholder

Møteleder

(Kan gå på rundgang i gruppa.)

Markedsføring

Forbereder kampanje våren 2014 (mars-juni)
Trykt materiell
Online markedsføring
Sosiale media
Søkemotoroptimalisering (SEO)
(Kan være flere medlemmer i gruppa, men da med en ansvarlig)

IT-ansvarlig

-spesifisere teknisk utstyr, være koordinator for teknisk utstyr i alle landene og ha medansvar for at alle er online til avtalt tid. Sette opp SKYPE-møter på storskjerm

Fasilitator

(Kan gå på rundgang i gruppa). Skaffe lokale, utstyr (unntatt IT), klargjøre lokalet, mat/drikke
Det er mange andre små og store oppgaver som skal løses og som vi trenger frivillige til. Du ser kanskje noe du selv kan tenke deg å bidra med, eller du kjenner noen som kan bidra. Ta kontakt på mail, telefon, på facebook eller på meetup.
Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad

Større ulikheter er en fare for samfunnet

Ulighed er den store globale trussel melder den danske avisa Information. Da Jan Egeland i Flyktningehjelpen holdt tale i Stavanger i høst, viste han til at forskjellen mellom rik og fattig på begynnelsen av 1900-tallet var liten i forhold til nå. De rikeste var 2 – 3 ganger rikere. I dag er de rikeste 100 ganger rikere enn de fattigste. Jeg undrer meg over hvor mye rikere er det nødvendig å være? Selv i en egoisme-målestokk? På den andre siden hvor mye fattigere er man før man står mellom valget mellom å dø eller gjøre opprør?

Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad

Men hjelper det egentlig?

Rundt i verden ser vi at noen tar klimakrisen på alvor. I Hawaii er de i ferd med å forby plastposer. Med havet rundt seg på alle kanter og digre plastøyer flytende rundt på havet, er nok de i en posisjon der de lettere oppdager hva de enorme mengdene søppel gjør med havet, dyreriket i havet og dermed livsgrunnlaget til menneskene.

I Tyskland kalles det for «Die Energiewende» «In a nutshell, it describes the country’s politically supervised shift in direction from nuclear and fossil fuels to renewable sources of energy. This idea of a changing power path helps explain the literal translation: «energy turn.» The government says this transition will reduce security hazards and ensure Germany creates a greater share of its own power in future. På dette nettstedet kan du lese om et grønt engasjement på tvers av partiskiller.

I Nederland går en gruppe arkitekter sammen for å bygge øyer av all plasten som flyter på havet – de såkalte Recycled Islands.

Tesla-grunnlegger Elon Musk har redusering av CO2-utslipp som sitt viktigste mål. I dette intervjuet kaller han vårt energiforbruk for et eksperiment som må gå galt. Vi pumper så mye CO2 vi kan klare før vi når det punktet der jorda ikke kan tåle mer.

I Norge foreslår Miljøpartiet de Grønne å forby ødeleggelse av matjorda. De har ikke flertall ennå, men det nye er at det grønne alternativet er representert på Stortinget og kan sammen med SV og Venstre sette klimaspørsmål på dagsorden.

På møtene i tenketanken i januar og februar kan du selv bli med i samtalen om hva som nytter. Hva hver enkelt kan gjøre. Og ikke minst: Hvordan vi kan få opp interessen for en grønnere politikk og påvirke politikere og næringsliv til å tenke grønnere.

Astrid Bjerke fra Framtiden i våre hender holder foredrag og sparker oss i gang onsdag 22. januar kl. 19