#solamøtet og oss

Ta en kikk på twitterstrømmen med #solamøtet fra 13. januar i år. Sjelden har du sett så få av de du vanligvis følger, kanskje ingen av dine kollegaer eller venner, ingen i din familie – i det hele tatt – dette møtet er så fjernt fra vanlige folk at vi føler at det slett ikke angår oss.

Men den som er en topp-topp-politiker (ordfører el. Stortingsmann el. regjeringsmedlem), en næringslivtopp eller en rikssynser sitter og gjenkjenner tvitringen til sin bestekompis, styreleder eller golfpartner. Han (det er forresten noen kvinner også) nikker og smiler for under #solamøtet finner han nyttige, viktige og avgjørende ting som han er hjertens enig i.

Hva er dette Solamøtet? I flere år har viktige menneskene møttest en dag i året for å høre på hverandre snakke om Rogaland, om næringsutvikling (les olje) og politiske spørsmål. De har lagt kabal og spilt om framtida vår med snille journalister som bisittere. Ingen sier noe ufordelaktig om hverandre, ingen er for eller imot. Det er bare udiskuterbare fakta som blir lagt fram.

Resten av året er politikerne på farten i alle kommunene i fylket. De diskuterer saker og vedtar løsninger som ikke på noe vis rokker ved makteliten. Det er de politikerne vi har valgt til å avgjøre vår framtid. Men hvilken makt har disse? Kan de bestemme noe om antall arbeidsplasser? Kan de gjøre noe med boligprisene som skyldes en opphetet oljeøkonomi? Kan de stagge profittjaget?

Hvorfor bryr vi oss ikke? Hvorfor undrer vi oss ikke over at regionavisa refererer uten særlig kritiske kommentarer? Det kan være fordi møtet bare varer en dag og ser vi en omtale av møtet, er det glemt neste dag. For det kommer nyere nyheter og etter det de siste sportsresultatene og siste nytt om kjendisene.

En av disse nyhetene var at Statoil skal out-source noen av de interne arbeidsoppgavene til fattige land. Kostnadsnivået er for høyt i Norge, mener Helge Lund. På Solamøtet snakket Lund om hvor viktig det var å holde oppe trykket i oljeutvinninga. Han ville bevare og utvikle Norge som kunnskapsnasjon, særlig med tanke på hva Norge skal drive med etter at olja er slutt. Da trenger vi kompetansen for å utvikle annen energi og alternative arbeidsplasser. Hvordan kan han ha disse to tankene i hodet samtidig? Jeg tror en av grunnene er at han ikke blir motsagt, selv ikke av journalistene. Jeg tror at for å kunne utvikle noe som helst, må man møte motstand. Noen må stille spørsmålene og makteliten må være klar til å lytte.

Heldigvis var det en helt vanlig lærer bakerst i salen som tok ordet på møtet, ifølge Aftenbladet. Han snakket for elevene og lærerne. De som virkelig har bakgrunn for å mene noe om skole og kunnskap. Men det skulle også vært andre der, som kjenner pressområdet fra baksida.

Et alternativt Solamøte

Tenk deg heller et Solamøte der de med gull- eller platinum-kort må stå bakerst som tilhørere. Der er de mest meningsberettigede utstyrt med black-card, minnepinne med en fersk [fresk] presentasjon og taletid.

Geir fra Varmestuens venner inviterer på suppe. På talerstolen står en nigeriansk kvinne fra Strandkaien. Hun forteller om gjelda hun har hos menneskehandlerne. De holder hennes lille barn som gissel i hjemlandet til den er betalt. Neste taler er uføretrygda dykker i 60-årsalderen, fra før HMS-tida. Siden kommer jærbonden som har solgt jorda si til utbygging av industri- og boligområder. De kommunalt ansatte, som aldri kan tjene nok til å kjøpe sin egen bolig. Møtet må vare lenge, for nedover på talelista står mennesker som forteller om det andre Rogaland: Rumenere som er kommet for å arbeide hos oss, men som får luselønn og blir stuet 20 mann inn i en forfallen enebolig. Asylsøkere som bor mange år på mottak fordi kommunene ikke har råd til å ta imot dem. Unge mennesker som ikke tåler presset. Inuitter som overgir landet sitt til oljesandutvinning. Afrikanere som arbeider på store sukkerplantasjer i stedet for å dyrke mat til seg selv. Folk på jordomseiling som kan fortelle om søppeløyer så store som kontinenter. Talelista fylles med mennesker som har opplevd urett og som kan fortelle hvordan ulikhetene i samfunnet øker.

Etter å ha hørt disse talerne fylles vi av trang til å endre samfunnet vårt til et mer humant samfunn, der vi er mer opptatt av å dele med hverandre og å hjelpe hverandre enn å jage etter stadig mer penger. Skal vi sette i gang?

 

Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad

Ung og arbeidsløs i Europa

Alma - ung, velutdannet og arbeidsløs
Alma - ung, velutdannet og arbeidsløs

New York Times har idag en artikkel om å være ung, velutdannet og arbeidsløs i Europa. De forteller Abel Mendez’ historie og får dermed fram hva den økonomiske krisen betyr for et enkelt menneske. Det er viktig med slike oppslag i avisene. Statistikk viser kalde fakta, men Alvas historie får oss til å tenke med hjertet i stedet for. Etter at vi har blitt rørt og opprørt, kan vi gå tilbake til faktaene:

I land som Hellas og Spania er arbeidsledigheten blant de unge 50%. Det er altså annenhver ungdom i disse to landene som har det slik som Alva.

Tidligere i uka stod Merkel og Hollande fram og sa at de hadde løsningen på dette: Flere ungdommer bør bli tilbudt lærlingeplasser, trainee-jobber eller studier slik at de ikke blir gående ledige. Les mer om forslaget fra de to i blant annet Der Spiegel. Men så enkelt er det vel ikke? De trenger også en jobb de kan leve av.

Hva mener du om dette? Er det ikke på tide å tenke annerledes? Vil du være med å diskutere hva som kan gjøres? Tenketanken om fattigdom er avsluttet for denne høsten, men vi planlegger å starte opp igjen på nyåret. Du er hjertelig velkommen til å delta, både med innlegg på bloggen, og/eller ved å delta på meetups i tenketanken.

Dr. J.Miguel Imas’ lecture on 13th November in Stavanger – presentation

Austerity measures (as a consequence of the financial crisis) in most European countries have contributed to create a new social landscape of dispossession, marginality and despair. Communities all over this landscape are struggling to subsist; something unimagined a decade ago within the European Project. Back then it was all about growth, spending and the ‘good life’. People as such were stimulated to spend, spend on new homes, cars or any other consumption item of desirable ‘brand’.

However Like the picture above, we seem to have transformed that picture of eternal and infinite growth and success into a nightmare of the worst kind. Ordinary people have come to pay a high price for the excesses of the previous decades. What is worst, they have suffered the most from the measures taken to pay for those excesses. They are the ones at the receiving end of measures taken primarily to revitalise (and reinforce) the current neoliberal economic system. In fact, these measures are designed to destroy the very social achievements attained by most ordinary citizens. In this new European landscape, more social divisions, inequality and neglect have been created from the edges of the Aegean Sea to the Spanish Atlantic coast.
Then, the question we need to ask ourselves is whether we can address this new divide that impoverishes large numbers of communities all across Europe from alternative positions, which emanate from the most affected communities themselves. That is, to look at the margins; the edges of institutional and corporate power to attempt to find creative solutions to our current financial, social (and moral) crisis. This is what I want to engage here in this dialogue, thanking the organisers for their invitation.

I based this presentation and discussion on research I have been conducting in Spain, Greece and Ireland (with other colleagues), where we are exploring the everydayness of communities who have suffered a full-blown breakdown in their lives (dreams) due to the crisis and austerity measures. Equally, I do not want to forget in this presentation other communities, beyond Europe, where I have conducted ethnographic research and where similar everyday experiences are lived. As hopefully, this presentation will create an ongoing dialogue on this most important matter here in Norway, it is their imagination, resilience, humbleness and community spirit which open possibilities of other kind to address this most important problem of our time.

In this talk, I want to present some of the visual material I have collected working in these three different countries. In particular, from a city in the south of Spain, in the region of Andalusia: Seville. Here, I have worked closely with my indefatigable colleague Dr. Lucia Sell, whose enthusiasm, and activism are commendable in support of all the different communities and families who are at the forefront of these painful measures. It is also a tribute to the families and community of La Corrala la Utopía (Utopia) whose endurance to overcome what otherwise can only be described as very precarious state of living is a testament of courage. To them, I thank you for the warm welcome and sharing their experiences, experiences that I can share now with you.
Now, I do not want to exalt here a particular community in detriment of others. In parts of the world, such as Latin America, people have been living since the inception of these countries in the world as we know it, in these conditions (or even worst). I simply want to illustrate what others may have not imagine in recent years was possible to experience here in Europe. We must keep this in mind in this dialogue. Defeating poverty in one part of the world may not do anything for other deprived communities. In fact, as our prevailing economic system has demonstrated, improving the quality of life in one part of the world, may create more poor conditions of life in other regions of the world.

Thus, the question pose in this dialogue presents serious complex issues that we may not be able to fully account for here at this meeting in Norway. We equally seem to be distance from the centres of power to start offering solutions that can be applied to tackle the issue. We seem small, distance and peripheral in this dialogue. Yet, this is an opportunity and not a handicap that can create the conditions to imagine other kind of solutions and social changes to the way our societies are run. The awareness and empathy that come from knowing what these embattled communities are experiencing and what they are doing to survive may present the space and opportunity for sharing alternative ideas that can subsequently be openly discussed in virtual forums, in different languages, and can mobilise people to finally wake up to the injustices some have to suffer in order to survive. Thinking from the margins may present this unique opportunity so I am pleased to share here my ethnographic experiences and thoughts with you.

Miguel is senior lecturer at the faculty of business and law, Kingston University. He holds a BSc and PhD in Social Psychology from the London School of Economics & Political Science (LSE). Miguel has undertaken extensive (visual) ethnographic research in Latin America where he has engaged with indigenous as well as deprived communities and organisations. He has also contributed to develop similar research in parts of Africa. From this work he has co-authored the Kukiya-favela organisation and the Barefoot Entrepreneurs stories of dispossessed and marginal people who live at the periphery of the global economy. He is a keen photographer and filmmaker, believing passionately that art plays an important role in translating human experiences around the world so others can appreciate and understand them and by doing so construct more participative, sustainable and collaborative organisation and society. He can be contacted at J.Imas@kingston.ac.uk

Fri, uavhengig og åpen samtale

Agenda er en nyopprettet tenketank som skal bidra med nye tanker i den offentlige samtalen. Når milliardæren Trond Mohn nå også gir støtte til Agenda i tillegg til Civita, er det for å skape større interesse for politikk i befolkningen. Men hvordan kan en tenketank bli talerøret for vanlige folk? Er ikke de partipolitiske tenketankene bare enda en arena for politikerne?

Vi i Folkeakademiet Rogaland mener at politiske tanker skal kunne utveksles mellom helt vanlige folk, som deg og meg, gjerne med en politiker eller to med på laget. Vi satser på tenketanken Tenk mer!

Vi vil ha deg med som tenker. Du er lei av overfladiske diskusjoner på TV. Du føler deg sannsynligvis også utmattet med tanke på ideløsheten og usakligheten i debattene på avisenes nettsider og i de sosiale media. Du ønsker å bidra med innsiktsfulle tanker om spørsmål som opptar deg.

 

Til gjengjeld skal tenketanken Tenk mer! legge forholdene til rette for at gode samtaler skal finne sted og dermed gjøre det lettere for deg å delta. Tenk mer! skal fremme:

  • Frie og oppsiktsvekkende tanker
  • Fri meningsutveksling
  • Respekt for andres meninger
  • Åpenhet og dialog
  • Innsiktsfull medvirkning på web og i sosiale media
  • Grundighet i faktainnsamling og argumentasjon

Ta kontakt dersom du har et tema som opptar deg og dersom du ønsker å starte en tenketank rundt dette emnet. Tenk mer! inviterer også til samtale rundt forhåndsbestemte emner. Følg også med på http://www.meetup.com/Tenketank-for-nye-og-oppsiktsvekkende-tanker/

på fasilitator FA Rogalands nettside

eller https://www.facebook.com/events/166433526897982/?ref_dashboard_filter=upcoming

(Skrevet av Aud Jorunn Hakestad)

Klimakrisa og verdas fattige

Dei fattige i verda har inga skuld i klimaproblema. Likevel er det dei som lir mest når ekstremvêret herjar, når temperaturen stig til over 50 grader C og havvatnet stig.

Vi er dei skuldige, sa Jan Egeland i sitt foredrag i Stavanger i går. Me står ovanfor ei etisk utfordring: Kan me forsvara å halda fram med våre karbonbaserte luksusliv? 

Jan Egeland
Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen NRC

Mange av dere har nok sett Ylvis-videoen der de framstiller Jan Egeland med «nice legs» og «constantly working for peace». Han er også en av mine helter på den politiske verdensarenaen. http://www.youtube.com/watch?v=Yn-oemgzlEU

Verda har gått framover, hevdar Egeland i foredraget sitt. Aldri før har det vore så få krigar. Og i krigane som tragisk nok er, er det færre som blir drept. Det er no fleire demokrati enn diktatur i verda. Det er færre fattige, og ein ny mellomklasse veks fram i Asia og Afrika. I FN’s «human development index 2010» er 135 land med og berre 3 land har gått tilbake i utvikling sidan 1970. Kina har 20 gonger meir velstand i høve til 1970.

Men avstanden mellom rik og fattig har auka eksplosivt. For hundre år sidan var dei rikaste i verda 3 til 5 gonger rikare enn dei fattigaste. Nå er dei 100 gonger rikare. Det er mykje av grunnane til folkevandringa frå fattige til rike land. Eller sagt det på ein riktigare måte: forsøk på folkevandring. Det kan i den samanhengen dokumenterast at 20 000 har døydd i forsøket på å komma til eit rikare land.

Folk flyktar frå eit vonlaust tilvære til ei von om ei betre framtid. Me må difor gi folk trua tilbake på at framtida kan bli betre der folk bur. Det er stadig fleire land der folk har ny tru på at framtida blir betre, men urettvisa over at dei rike er så uendeleg mykje rikare kan likevel føra til at folk prøver lukka andre stader i verda. Jan Egeland jamfører denne kjensla med nordmenn sitt tilhøve til Amerika i slutten av 1800-talet. Det var nettopp vonløysa i Noreg som førte til at dei emigrerte.

Kva kan me gjera?

Jan Egeland seier me må gi folk trua på ei framtid der dei er. Sidan verda stadig blir betre, tenkjer han at det meir enn før er mogleg å hjelpa dei relativt få som er igjen i fattigdom.

Han avslutta foredraget sitt med å snakka om Syria, der flyktningestraumen vil nå 3,5 mill mennesker innan året er slutt. Noreg har tatt imot 712 flyktningar.

Korleis skal me argumentera for at Libanon, Jordan og andre naboland skal halda grensene opne? Noreg har tatt i mot 712 flyktningar og vil i fylgje den nye regjeringa ta imot 500 til. Libanon har allereie tatt imot 1 million.

Dette innlegget er meir inntrykk enn referat, men eg vonar det inspirerer deg til å delta i den offentlege samtalen om fattigdom, mellom anna i tenketanken Tenk mer! På eigne vegne vil eg oppmoda til å arbeida for ein annan flyktningepolitikk som gjer at me kan ta imot fleire, men argumentasjonen for det, må eg ta opp seinare ein gong.

Skrevet av Aud Jorunn Hakestad Haugen

 

Morna solidaritet?

Eirik Faret SakariassenSV har hatt utviklingsministeren i åtte år og har endret norsk utviklingspolitikk grunnleggende. Under arbeidstittelen «high wages, high taxes» har SV jobbet for rettferdig fordeling, ikke bare økonomisk vekst, i utviklingsland.

Den blåblå regjeringen har droppet utviklingsministeren i sin regjeringskabal. Den eneste statsråden som har som oppgave å jobbe for andre enn oss selv.

Det kan ligge mange ulike hensyn bak denne avgjørelsen, men signaleffekten er ikke til å ta feil av: det sier utvilsomt noe om hva som ikke vil prioriteres. Det har vært et viktig politisk poeng for den rødgrønne regjeringen og SV å dedikere en statsråd til bistand og utvikling.

Det står i Høyre og FrP-regjeringens politiske plattform at «Regjeringen vil opprettholde et høyt nivå på norsk bistand». Om det betyr et nivå som er like høyt som under de rødgrønne er vanskelig å si. SV fikk gjennomslag for at 1 krone av hver hundrelapp vi tjener skal gå til bistand, som er et godt prinsipp for et rikt land. Det har betydd 30 milliarder kroner til bistand!

I Høyres forslag til statsbudsjett for 2013 har de foreslått kutt på 1,5 millarder kroner, mens FrP foreslo kutt på 7,5 millarder kroner. Jeg håper de skåner verdens fattigste for kutt – for å gi skattelette til millionærer og millardærer.

Et annet viktig, prinsippielt spørsmål innenfor bistandsområdet er følgende: skal bistanden komme med betingelser? Skal vi kreve noe tilbake? For å vende tilbake til de blåblås politiske plattform hvor det står: «I større grad stille krav til mottakerne av norsk bistand om fremgang innen områdene demokrati, rettsstatsutvikling og menneskerettigheter.» Hva betyr egentlig dette? I land som har en offisiell politisk linje som ikke er støttet fra vesten kan man holde bistanden igjen. Er det rettferdig å straffe befolkningen for myndighetenes demokrati, rettsstatsutvikling og menneskerettigheter?

Vi skal utvilsomt «praktisere nulltoleranse mot korrupsjon og misligheter», slik plattformen sier. SV har allerede innført et av verdens strengeste kontrollregimer for bistand for å avdekke korrupsjon og mislighold. Men er det riktig av oss å komme med politiske krav i bytte med hjelp og bistand?

Utviklingsland taper ca 160 mrd dollar i skatt hvert år på skatteunndragelser fra multinasjonale selskaper. Til sammenligning var samlet internasjonal bistand 120 mrd dollar i 2009. SV jobber for at Norge fortsatt skal være i front i kampen mot skatteparadiser og kapitalflukt. Vil den blåblå regjeringen ta fortsette vår kamp mot dette?

Et dilemma for oss: skal vi gi bistand til land som ikke krever inn skatt fra selskaper og rikinger? Det har blitt gjort mye for å tette skattehull i de landene vi gir bistand til, fordi det ikke er riktig at vi skal gi bistand til land som ikke krever inn skatt. De må selv bidra til å løfte seg ut av fattigdom og sikre felles velferd for befolkningen.

Vi må ikke bare skape for å dele, vi må også dele for å skape. Det påligger Norge et særskilt ansvar for å gjøre mye som et rikt land. Jeg håper ikke den blåblå regjeringen vil skrike «Morna solidaritet» til verden!

Eirik Faret Sakariassen, SV-politiker

45 200 000 er på flukt – oppsummering fra tenketanken 23. oktober

Vi var ti personer som drøftet fattigdom på møtet i tenketanken den 23. oktober. Mubarak Ali holdt innledning om sitt arbeid i OSSE (organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) og UNCHR (FN’s flyktningeorganisasjon). Han startet med å si at det i dag er 45,2 millioner mennesker på flukt og at krig hindrer framgang i arbeidet med å avskaffe fattigdom og skaper nye millioner av fattige. Vi i Norge diskuterer om vi skal ta inn noen hundre flyktninger fra eller til, mens de fattige landene, som er naboland til de krigsherja områdene må bære den tyngste byrden. Han snakket også om at det var vanskelig å være flyktning i Norge. De var ofte ensomme, hadde sorgreaksjoner over alt de hadde mistet. Det var viktig å være medmenneske og gi dem håp. Han avsluttet innledningen med å si at vi er raske til å hjelpe når det var krig, men hvorfor klarer vi ikke å forhindre at krig oppstår? Er det for store økonomiske interesser som står bak?

Deltakerne ønsket å diskutere både globale, nasjonale og lokale spørsmål innenfor fattigdomsproblematikken. Vi konsentrerte oss om globale spørsmål denne gangen, mens det blir lokale spørsmål neste gang, den 30. oktober. Den 13. november drøfter vi Europa og den nye fattigdommen. Vi får besøk av Miguel Imas fra Kingston University, London. Han vil fortelle om sine inntrykk fra sine møter med unge mennesker rundt i hele Europa. Vi ser også nærmere på det Internasjonale Røde Kors sin rapport om den humanitære krisa i Europa.

Deltakerne stilte med ulike utgangspunkt og ulike problemstillinger. Noen var opptatt av de økende forskjellene mellom fattig og rik, både her i Stavanger og internasjonalt og så etter løsninger som et mer rettferdig pengesystem og hvordan man kan sikre alle en «basic income». Det ble også drøftet hvorfor vi ikke gjør noe, eller ikke gjør nok for Verden. Er vi fanget i våre egne forestillinger og gjør det at vi tenker sikrulært? Prisons of Mind?

De som styrer verden bør styre uten egeninteresse, men etter det som gagner fellesskapet (uvitenhetens slør, John Rawls). Hvis ikke blir forskjellene stadig større. Forskjellene mellom de rikeste i verden og vanlige folk er i dag så store at vi ikke klarer å fatte det.

På oppfordring om å si noe som kan endre oss allerede i morgen kom forslagene om å se hverandre og å være medmenneske overfor dem som er svakere stilt, gi de svakeste gruppene egenmakt ved å gi dem innflytelse og mulighet til å ta kontroll over eget liv. Alle bør ha rett til å komme til orde – det trengs en talestol/scene, «de fattiges teater». Deltakerne oppfordret også hverandre til å snakke med venner, skrive innlegg på nettsider og aviser, og ellers bruke de kanalene som var tilgjengelige gjennom nettverk og arbeid. Et viktig bistandsarbeid er å gi upartiske råd om hvordan land kan utvikle industri og næring uten at internasjonale selskap får ressursene i landene.

Diskusjonen fortsetter den 30. oktober og dere er velkommen til å delta. Møt opp, og du kan også melde deg på på vår facebook-side.

Aud Jorunn

Tenk mer om fattigdom – møte 30. oktober kl. 19 i Kjelleren, Kulturbanken, Stavanger

Levekårsundersøkelsen  Stavanger 2012

Alle er hjertelig velkommen til et nytt møte i tenketanken onsdag 30. oktober 2013 kl. 19 i kulturkjelleren, Kulturbanken, Stavanger. Vi skal se nærmere på fattigdom i Stavanger ut fra diverse avisartikler og levekårsundersøkelsen fra 2012

Møt opp på onsdag. Du kan også melde deg på på facebook og/eller meetup.com

Bistand i nød – igjen

 

Jeg fortalte om den røde kjolen som ble med hjelpesendingen til Algerie i 1962-63 og om mine foreldres engasjement for de fattige. Sammen med omtrent alle nordmenn sto de for omfattende hjelp til trengende i sult- og krigsramma deler av verden. Den gangen var misjonsorganisasjonene og arbeiderbevegelsen sine hjelpeorganisasjoner sammen om å bistå andre. Selv om misjonen hadde en annen agenda for sitt arbeid, «å gå ut og gjøre alle folkeslag til Jesu disipler», var den barmhjertige gjerningen en viktig drivkraft. Arbeiderbevegelsens grunnlag var å stå sammen med andre undertrykte i andre deler av verden, så solidariteten var den viktige drivkraften for dem. Da jeg begynte i jobb i 1978, var det pengeinnsamling på hvert eneste fagforeningsmøte. Nå er det sjelden man ser at fagforeningene er så opptatt av Mye av bistandsarbeidet var ad hoc og de innsamla midlene ble sendt dit nøden var størst. Hjelpearbeidet var grasrotbasert og giverstyrt i større grad enn i dag.

Det er to viktige grunner til at profesjonaliseringen som vi også ser ellers i samfunnet, gjelder også i hjelpeorganisasjonene. Den ene grunnen er nødvendig og det er bra at vi innser det. Mennesker som er på flukt fra krig, trenger hjelp her og nå og derfor må organisasjonene ha klart matlagre, medisinsk utstyr og personell som raskt kan sendes ut der det trengs. Spørsmålet er så om vi har mistet noe på veien? Er de store hjelpeorganisasjonene så fjernt fra folk flest at vi tenker at vårt bidrag ikke gjør noen forskjell? Det er stadig vekk diskusjoner om pengene kommer fram eller om de blir skuslet bort i for mye administrasjon. I stedet for å diskutere hvor mye vi gir, diskuterer vi heller hvilken organisasjon som fortjener vår støtte.

Den andre grunnen er at vi ikke lenger ønsker å bli emosjonelt engasjert i bistand. Vi er likegyldige og slappe og godt fornøyd slik vi har det. Vi tenker ikke over hvem som trenger vår hjelp, men lar andre velge for oss. Vi skrur av ubehagelige nyheter på TV fordi det ikke angår oss. Vi vil ikke orientere oss i verden for å forsikre oss om at alle har det bra, slik visa av Torbjørn Egner forteller oss. Men rett skal være rett. De fleste av oss ønsker å gi av vår overflod, vi setter pris på at organisasjonene og den årlige TV-aksjonen ordner det for oss. Det er derfor urimelig av meg å kreve et emosjonelt engasjement i tillegg, tenker jeg da.

Likevel tror jeg at denne avstanden til medmennesker ikke er bra for verken meg eller andre. Vi må derfor finne tilbake til engasjementet, å kunne arbeide for det vi tror på, men sannsynligvis på en annen måte enn før. Hvordan det skal gjøres, har jeg ikke forslag om ennå, men jeg håper at samtalene i tenketanken kan bringe oss et stykke videre

Bistand i nød

Da jeg var liten, var mor og jeg hos sydame og jeg fikk en fantastisk fin kjole til jul. Å bruke sydame var det billigste alternativet og med fem barn i huset, var det viktig å få pengene til å strekke til. Vi fikk ofte omsydde klær fra eldre søsken, slektninger eller venner så å få sin egen kjole som ingen hadde brukt før, var helt fantastisk. Den myke fløyelskjolen var deilig å ha på og noen små hvite knapper med røde prikker på gjorde at kjolen skilte seg ut blant alle andre finkjoler.

Så kom verden så altfor nær for en fireåring. Krigen mellom Frankrike og Algerie var over ( i 1962) men lidelsene for familiene med barn som var drevet på flukt, varte ennå ei altfor lang stund. Misjonsorganisasjoner, Røde Kors og andre hjelpeorganisasjoner samlet inn klær og penger til flyktningene. Mine foreldre var aktive i misjonsorganisasjonen og det var en selvfølge at alle i bygda skulle hjelpe. Mine inntrykk fra krigen og nøden var nok begrenset til forberedelsene i hjemmet og lavmalte samtaler når de voksne ikke trodde vi hørte på. Mor satte store esker på gulvet og begynte å legge oppi klær. Men fortvilelsen ble uendelig stor da jeg oppdaget den røde kjolen min nedi den ene eska. Jeg trev kjolen, men mor tok den myndig tilbake og sa at den skulle sendes til Afrika. Selv om jeg hylte og skreik mer enn noen gang, fikk jeg ikke beholde den, Mor visste nok at jeg hadde vokst fra kjolen og at andre hadde mer bruk for den enn jeg, men for meg føltes det som om jeg ofret det kjæreste jeg eide. Det krevdes en lang stund på fanget med trøst og forklaringer før gråten stilnet og en stille sorgreaksjon overtok.

Nå når jeg er voksen, er jeg inderlig glad for valget mor tok for meg den gangen. Hendelsen har nok preget meg mye, selv om jeg aldri vil klare å  bidra med mors iherdighet og omtanke. Mine foreldres engasjement og oppofrelse (siden fikk jeg høre at mors beste vinterkåpe hadde havnet i samme eske), var sammen med alle andres engasjement i den tida, med på å bygge et trygt og godt samfunn her hjemme, der likhet var et ideal, men samtidig var engasjementet rettet utover mot andre nasjoner og verdensdeler som ikke hadde like mye som oss. Det var en selvfølge å hjelpe og tanken om at en gave både gleder den som gir og den som får, var en naturlig holdning i vår oppdragelse.

Aud Jorunn