Tenketank om klima og fattigdom på tvers av landegrensene?

Klimakrisen og fattigdommen kjenner ingen landegrenser.  

En transnasjonal tenketank?

Du inviteres til å delta i årets mest spennende prosjekt. Tenketanken er nå i tredje runde i Stavanger, men vi håper at runde 4 og 5 skal bli en tenketank med deltakere fra flere land.
Parallelt med 3. runde i tenketanken har vi i disse dagene begynt på søknader om prosjektmidler til en transnasjonal tenketank, altså en tenketank som engasjerer deltakere i mer enn ett land, og der vi samtaler om viktige samfunnsspørsmål. Temaet denne gang vil være fattigdom og klimakrisen.
Med deltakere fra flere land ønsker vi å utvide erfaringsgrunnlaget til deltakerne i alle landene som deltar. Vi, fra vårt ståsted i Norge, trenger korreksjoner for vår virkelighetsoppfatning. I tillegg er det mye større åpenhet og interesse om klimaspørsmål i andre land, jfr. økologisk mat i Danmark og den grønne snuoperasjonen i Tyskland. Slik det ser ut nå, er det mulighet for å få med ei gruppe i Uruguay, og i tillegg ei gruppe i London og København. Samtalene vil foregå over storskjerm, f.eks. gjennom Skype. Har du kontakter i andre land som du vil tipse oss om, er det veldig fint? Det som er om å gjøre, er å ha kontakt med andre, engasjerte mennesker, uavhengig av hvilket land de bor i.
Du inviteres til å være med i gruppa her fra Stavanger; enten i en periode i vår (april-mai-juni) eller i en tenketank til høsten (september-oktober). 
Vi trenger at du bryr deg og at du blir med, og jo tidligere du blir med, jo større innvirkning har du på hvordan det blir.
Nedenfor har jeg skissert ansvarsområder der vi trenger ildsjeler, eller tenkere, som vi har kalt det på den sosiale plattformen www.meetup.com.

Initiativgruppe

For den som er god til å formulere seg skriftlig og liker å planlegge, men også for den som er god til å overtale folk, liker å snakke med mennesker og brenner for saken. 

– forbereder søknadene i perioden januar-mars – mest arbeid i perioden 22.01-28.02
– innledende markedsføring
– opprette kontakt med gruppeleder/koordinator i hvert enkelt land som deltar
– bistå i å bygge opp gruppene i landene som blir med
– jevnlig kontakt med gruppene

Koordinator

20% stilling fra mars/april-november/desember.
(Daglig leder i Folkeakademiet Rogaland har sannsynligvis mulighet til å påta seg oppdraget)
– ha kontakt med gruppene i alle land
– ha oversikt
– ha omtanke for menneskene i prosjektet

Deltakere

Minimum 5/ maksimum 10 faste deltakere i tenketanken vår

Minimum 5/ maksimum 10 faste deltakere i tenketanken høst
Deltakerne forplikter seg til å følge reglene til tenketanken og til å møte de 4 gangene tenketanken har møte. Møtene varer ca. 2 1/2- 3 timer hver gang.

Innleder/foredragsholdere

Kan være medlemmer i tenketanken som bytter på å innlede, eller ekstern foredragsholder

Møteleder

(Kan gå på rundgang i gruppa.)

Markedsføring

Forbereder kampanje våren 2014 (mars-juni)
Trykt materiell
Online markedsføring
Sosiale media
Søkemotoroptimalisering (SEO)
(Kan være flere medlemmer i gruppa, men da med en ansvarlig)

IT-ansvarlig

-spesifisere teknisk utstyr, være koordinator for teknisk utstyr i alle landene og ha medansvar for at alle er online til avtalt tid. Sette opp SKYPE-møter på storskjerm

Fasilitator

(Kan gå på rundgang i gruppa). Skaffe lokale, utstyr (unntatt IT), klargjøre lokalet, mat/drikke
Det er mange andre små og store oppgaver som skal løses og som vi trenger frivillige til. Du ser kanskje noe du selv kan tenke deg å bidra med, eller du kjenner noen som kan bidra. Ta kontakt på mail, telefon, på facebook eller på meetup.
Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad

Større ulikheter er en fare for samfunnet

Ulighed er den store globale trussel melder den danske avisa Information. Da Jan Egeland i Flyktningehjelpen holdt tale i Stavanger i høst, viste han til at forskjellen mellom rik og fattig på begynnelsen av 1900-tallet var liten i forhold til nå. De rikeste var 2 – 3 ganger rikere. I dag er de rikeste 100 ganger rikere enn de fattigste. Jeg undrer meg over hvor mye rikere er det nødvendig å være? Selv i en egoisme-målestokk? På den andre siden hvor mye fattigere er man før man står mellom valget mellom å dø eller gjøre opprør?

Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad

#solamøtet og oss

Ta en kikk på twitterstrømmen med #solamøtet fra 13. januar i år. Sjelden har du sett så få av de du vanligvis følger, kanskje ingen av dine kollegaer eller venner, ingen i din familie – i det hele tatt – dette møtet er så fjernt fra vanlige folk at vi føler at det slett ikke angår oss.

Men den som er en topp-topp-politiker (ordfører el. Stortingsmann el. regjeringsmedlem), en næringslivtopp eller en rikssynser sitter og gjenkjenner tvitringen til sin bestekompis, styreleder eller golfpartner. Han (det er forresten noen kvinner også) nikker og smiler for under #solamøtet finner han nyttige, viktige og avgjørende ting som han er hjertens enig i.

Hva er dette Solamøtet? I flere år har viktige menneskene møttest en dag i året for å høre på hverandre snakke om Rogaland, om næringsutvikling (les olje) og politiske spørsmål. De har lagt kabal og spilt om framtida vår med snille journalister som bisittere. Ingen sier noe ufordelaktig om hverandre, ingen er for eller imot. Det er bare udiskuterbare fakta som blir lagt fram.

Resten av året er politikerne på farten i alle kommunene i fylket. De diskuterer saker og vedtar løsninger som ikke på noe vis rokker ved makteliten. Det er de politikerne vi har valgt til å avgjøre vår framtid. Men hvilken makt har disse? Kan de bestemme noe om antall arbeidsplasser? Kan de gjøre noe med boligprisene som skyldes en opphetet oljeøkonomi? Kan de stagge profittjaget?

Hvorfor bryr vi oss ikke? Hvorfor undrer vi oss ikke over at regionavisa refererer uten særlig kritiske kommentarer? Det kan være fordi møtet bare varer en dag og ser vi en omtale av møtet, er det glemt neste dag. For det kommer nyere nyheter og etter det de siste sportsresultatene og siste nytt om kjendisene.

En av disse nyhetene var at Statoil skal out-source noen av de interne arbeidsoppgavene til fattige land. Kostnadsnivået er for høyt i Norge, mener Helge Lund. På Solamøtet snakket Lund om hvor viktig det var å holde oppe trykket i oljeutvinninga. Han ville bevare og utvikle Norge som kunnskapsnasjon, særlig med tanke på hva Norge skal drive med etter at olja er slutt. Da trenger vi kompetansen for å utvikle annen energi og alternative arbeidsplasser. Hvordan kan han ha disse to tankene i hodet samtidig? Jeg tror en av grunnene er at han ikke blir motsagt, selv ikke av journalistene. Jeg tror at for å kunne utvikle noe som helst, må man møte motstand. Noen må stille spørsmålene og makteliten må være klar til å lytte.

Heldigvis var det en helt vanlig lærer bakerst i salen som tok ordet på møtet, ifølge Aftenbladet. Han snakket for elevene og lærerne. De som virkelig har bakgrunn for å mene noe om skole og kunnskap. Men det skulle også vært andre der, som kjenner pressområdet fra baksida.

Et alternativt Solamøte

Tenk deg heller et Solamøte der de med gull- eller platinum-kort må stå bakerst som tilhørere. Der er de mest meningsberettigede utstyrt med black-card, minnepinne med en fersk [fresk] presentasjon og taletid.

Geir fra Varmestuens venner inviterer på suppe. På talerstolen står en nigeriansk kvinne fra Strandkaien. Hun forteller om gjelda hun har hos menneskehandlerne. De holder hennes lille barn som gissel i hjemlandet til den er betalt. Neste taler er uføretrygda dykker i 60-årsalderen, fra før HMS-tida. Siden kommer jærbonden som har solgt jorda si til utbygging av industri- og boligområder. De kommunalt ansatte, som aldri kan tjene nok til å kjøpe sin egen bolig. Møtet må vare lenge, for nedover på talelista står mennesker som forteller om det andre Rogaland: Rumenere som er kommet for å arbeide hos oss, men som får luselønn og blir stuet 20 mann inn i en forfallen enebolig. Asylsøkere som bor mange år på mottak fordi kommunene ikke har råd til å ta imot dem. Unge mennesker som ikke tåler presset. Inuitter som overgir landet sitt til oljesandutvinning. Afrikanere som arbeider på store sukkerplantasjer i stedet for å dyrke mat til seg selv. Folk på jordomseiling som kan fortelle om søppeløyer så store som kontinenter. Talelista fylles med mennesker som har opplevd urett og som kan fortelle hvordan ulikhetene i samfunnet øker.

Etter å ha hørt disse talerne fylles vi av trang til å endre samfunnet vårt til et mer humant samfunn, der vi er mer opptatt av å dele med hverandre og å hjelpe hverandre enn å jage etter stadig mer penger. Skal vi sette i gang?

 

Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad

Ung og arbeidsløs i Europa

Alma - ung, velutdannet og arbeidsløs
Alma - ung, velutdannet og arbeidsløs

New York Times har idag en artikkel om å være ung, velutdannet og arbeidsløs i Europa. De forteller Abel Mendez’ historie og får dermed fram hva den økonomiske krisen betyr for et enkelt menneske. Det er viktig med slike oppslag i avisene. Statistikk viser kalde fakta, men Alvas historie får oss til å tenke med hjertet i stedet for. Etter at vi har blitt rørt og opprørt, kan vi gå tilbake til faktaene:

I land som Hellas og Spania er arbeidsledigheten blant de unge 50%. Det er altså annenhver ungdom i disse to landene som har det slik som Alva.

Tidligere i uka stod Merkel og Hollande fram og sa at de hadde løsningen på dette: Flere ungdommer bør bli tilbudt lærlingeplasser, trainee-jobber eller studier slik at de ikke blir gående ledige. Les mer om forslaget fra de to i blant annet Der Spiegel. Men så enkelt er det vel ikke? De trenger også en jobb de kan leve av.

Hva mener du om dette? Er det ikke på tide å tenke annerledes? Vil du være med å diskutere hva som kan gjøres? Tenketanken om fattigdom er avsluttet for denne høsten, men vi planlegger å starte opp igjen på nyåret. Du er hjertelig velkommen til å delta, både med innlegg på bloggen, og/eller ved å delta på meetups i tenketanken.

Klimakrisa og verdas fattige

Dei fattige i verda har inga skuld i klimaproblema. Likevel er det dei som lir mest når ekstremvêret herjar, når temperaturen stig til over 50 grader C og havvatnet stig.

Vi er dei skuldige, sa Jan Egeland i sitt foredrag i Stavanger i går. Me står ovanfor ei etisk utfordring: Kan me forsvara å halda fram med våre karbonbaserte luksusliv? 

Jan Egeland
Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen NRC

Mange av dere har nok sett Ylvis-videoen der de framstiller Jan Egeland med «nice legs» og «constantly working for peace». Han er også en av mine helter på den politiske verdensarenaen. http://www.youtube.com/watch?v=Yn-oemgzlEU

Verda har gått framover, hevdar Egeland i foredraget sitt. Aldri før har det vore så få krigar. Og i krigane som tragisk nok er, er det færre som blir drept. Det er no fleire demokrati enn diktatur i verda. Det er færre fattige, og ein ny mellomklasse veks fram i Asia og Afrika. I FN’s «human development index 2010» er 135 land med og berre 3 land har gått tilbake i utvikling sidan 1970. Kina har 20 gonger meir velstand i høve til 1970.

Men avstanden mellom rik og fattig har auka eksplosivt. For hundre år sidan var dei rikaste i verda 3 til 5 gonger rikare enn dei fattigaste. Nå er dei 100 gonger rikare. Det er mykje av grunnane til folkevandringa frå fattige til rike land. Eller sagt det på ein riktigare måte: forsøk på folkevandring. Det kan i den samanhengen dokumenterast at 20 000 har døydd i forsøket på å komma til eit rikare land.

Folk flyktar frå eit vonlaust tilvære til ei von om ei betre framtid. Me må difor gi folk trua tilbake på at framtida kan bli betre der folk bur. Det er stadig fleire land der folk har ny tru på at framtida blir betre, men urettvisa over at dei rike er så uendeleg mykje rikare kan likevel føra til at folk prøver lukka andre stader i verda. Jan Egeland jamfører denne kjensla med nordmenn sitt tilhøve til Amerika i slutten av 1800-talet. Det var nettopp vonløysa i Noreg som førte til at dei emigrerte.

Kva kan me gjera?

Jan Egeland seier me må gi folk trua på ei framtid der dei er. Sidan verda stadig blir betre, tenkjer han at det meir enn før er mogleg å hjelpa dei relativt få som er igjen i fattigdom.

Han avslutta foredraget sitt med å snakka om Syria, der flyktningestraumen vil nå 3,5 mill mennesker innan året er slutt. Noreg har tatt imot 712 flyktningar.

Korleis skal me argumentera for at Libanon, Jordan og andre naboland skal halda grensene opne? Noreg har tatt i mot 712 flyktningar og vil i fylgje den nye regjeringa ta imot 500 til. Libanon har allereie tatt imot 1 million.

Dette innlegget er meir inntrykk enn referat, men eg vonar det inspirerer deg til å delta i den offentlege samtalen om fattigdom, mellom anna i tenketanken Tenk mer! På eigne vegne vil eg oppmoda til å arbeida for ein annan flyktningepolitikk som gjer at me kan ta imot fleire, men argumentasjonen for det, må eg ta opp seinare ein gong.

Skrevet av Aud Jorunn Hakestad Haugen

 

45 200 000 er på flukt – oppsummering fra tenketanken 23. oktober

Vi var ti personer som drøftet fattigdom på møtet i tenketanken den 23. oktober. Mubarak Ali holdt innledning om sitt arbeid i OSSE (organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) og UNCHR (FN’s flyktningeorganisasjon). Han startet med å si at det i dag er 45,2 millioner mennesker på flukt og at krig hindrer framgang i arbeidet med å avskaffe fattigdom og skaper nye millioner av fattige. Vi i Norge diskuterer om vi skal ta inn noen hundre flyktninger fra eller til, mens de fattige landene, som er naboland til de krigsherja områdene må bære den tyngste byrden. Han snakket også om at det var vanskelig å være flyktning i Norge. De var ofte ensomme, hadde sorgreaksjoner over alt de hadde mistet. Det var viktig å være medmenneske og gi dem håp. Han avsluttet innledningen med å si at vi er raske til å hjelpe når det var krig, men hvorfor klarer vi ikke å forhindre at krig oppstår? Er det for store økonomiske interesser som står bak?

Deltakerne ønsket å diskutere både globale, nasjonale og lokale spørsmål innenfor fattigdomsproblematikken. Vi konsentrerte oss om globale spørsmål denne gangen, mens det blir lokale spørsmål neste gang, den 30. oktober. Den 13. november drøfter vi Europa og den nye fattigdommen. Vi får besøk av Miguel Imas fra Kingston University, London. Han vil fortelle om sine inntrykk fra sine møter med unge mennesker rundt i hele Europa. Vi ser også nærmere på det Internasjonale Røde Kors sin rapport om den humanitære krisa i Europa.

Deltakerne stilte med ulike utgangspunkt og ulike problemstillinger. Noen var opptatt av de økende forskjellene mellom fattig og rik, både her i Stavanger og internasjonalt og så etter løsninger som et mer rettferdig pengesystem og hvordan man kan sikre alle en «basic income». Det ble også drøftet hvorfor vi ikke gjør noe, eller ikke gjør nok for Verden. Er vi fanget i våre egne forestillinger og gjør det at vi tenker sikrulært? Prisons of Mind?

De som styrer verden bør styre uten egeninteresse, men etter det som gagner fellesskapet (uvitenhetens slør, John Rawls). Hvis ikke blir forskjellene stadig større. Forskjellene mellom de rikeste i verden og vanlige folk er i dag så store at vi ikke klarer å fatte det.

På oppfordring om å si noe som kan endre oss allerede i morgen kom forslagene om å se hverandre og å være medmenneske overfor dem som er svakere stilt, gi de svakeste gruppene egenmakt ved å gi dem innflytelse og mulighet til å ta kontroll over eget liv. Alle bør ha rett til å komme til orde – det trengs en talestol/scene, «de fattiges teater». Deltakerne oppfordret også hverandre til å snakke med venner, skrive innlegg på nettsider og aviser, og ellers bruke de kanalene som var tilgjengelige gjennom nettverk og arbeid. Et viktig bistandsarbeid er å gi upartiske råd om hvordan land kan utvikle industri og næring uten at internasjonale selskap får ressursene i landene.

Diskusjonen fortsetter den 30. oktober og dere er velkommen til å delta. Møt opp, og du kan også melde deg på på vår facebook-side.

Aud Jorunn

Tenk mer om fattigdom – møte 30. oktober kl. 19 i Kjelleren, Kulturbanken, Stavanger

Levekårsundersøkelsen  Stavanger 2012

Alle er hjertelig velkommen til et nytt møte i tenketanken onsdag 30. oktober 2013 kl. 19 i kulturkjelleren, Kulturbanken, Stavanger. Vi skal se nærmere på fattigdom i Stavanger ut fra diverse avisartikler og levekårsundersøkelsen fra 2012

Møt opp på onsdag. Du kan også melde deg på på facebook og/eller meetup.com

Bistand i nød – igjen

 

Jeg fortalte om den røde kjolen som ble med hjelpesendingen til Algerie i 1962-63 og om mine foreldres engasjement for de fattige. Sammen med omtrent alle nordmenn sto de for omfattende hjelp til trengende i sult- og krigsramma deler av verden. Den gangen var misjonsorganisasjonene og arbeiderbevegelsen sine hjelpeorganisasjoner sammen om å bistå andre. Selv om misjonen hadde en annen agenda for sitt arbeid, «å gå ut og gjøre alle folkeslag til Jesu disipler», var den barmhjertige gjerningen en viktig drivkraft. Arbeiderbevegelsens grunnlag var å stå sammen med andre undertrykte i andre deler av verden, så solidariteten var den viktige drivkraften for dem. Da jeg begynte i jobb i 1978, var det pengeinnsamling på hvert eneste fagforeningsmøte. Nå er det sjelden man ser at fagforeningene er så opptatt av Mye av bistandsarbeidet var ad hoc og de innsamla midlene ble sendt dit nøden var størst. Hjelpearbeidet var grasrotbasert og giverstyrt i større grad enn i dag.

Det er to viktige grunner til at profesjonaliseringen som vi også ser ellers i samfunnet, gjelder også i hjelpeorganisasjonene. Den ene grunnen er nødvendig og det er bra at vi innser det. Mennesker som er på flukt fra krig, trenger hjelp her og nå og derfor må organisasjonene ha klart matlagre, medisinsk utstyr og personell som raskt kan sendes ut der det trengs. Spørsmålet er så om vi har mistet noe på veien? Er de store hjelpeorganisasjonene så fjernt fra folk flest at vi tenker at vårt bidrag ikke gjør noen forskjell? Det er stadig vekk diskusjoner om pengene kommer fram eller om de blir skuslet bort i for mye administrasjon. I stedet for å diskutere hvor mye vi gir, diskuterer vi heller hvilken organisasjon som fortjener vår støtte.

Den andre grunnen er at vi ikke lenger ønsker å bli emosjonelt engasjert i bistand. Vi er likegyldige og slappe og godt fornøyd slik vi har det. Vi tenker ikke over hvem som trenger vår hjelp, men lar andre velge for oss. Vi skrur av ubehagelige nyheter på TV fordi det ikke angår oss. Vi vil ikke orientere oss i verden for å forsikre oss om at alle har det bra, slik visa av Torbjørn Egner forteller oss. Men rett skal være rett. De fleste av oss ønsker å gi av vår overflod, vi setter pris på at organisasjonene og den årlige TV-aksjonen ordner det for oss. Det er derfor urimelig av meg å kreve et emosjonelt engasjement i tillegg, tenker jeg da.

Likevel tror jeg at denne avstanden til medmennesker ikke er bra for verken meg eller andre. Vi må derfor finne tilbake til engasjementet, å kunne arbeide for det vi tror på, men sannsynligvis på en annen måte enn før. Hvordan det skal gjøres, har jeg ikke forslag om ennå, men jeg håper at samtalene i tenketanken kan bringe oss et stykke videre

Bistand i nød

Da jeg var liten, var mor og jeg hos sydame og jeg fikk en fantastisk fin kjole til jul. Å bruke sydame var det billigste alternativet og med fem barn i huset, var det viktig å få pengene til å strekke til. Vi fikk ofte omsydde klær fra eldre søsken, slektninger eller venner så å få sin egen kjole som ingen hadde brukt før, var helt fantastisk. Den myke fløyelskjolen var deilig å ha på og noen små hvite knapper med røde prikker på gjorde at kjolen skilte seg ut blant alle andre finkjoler.

Så kom verden så altfor nær for en fireåring. Krigen mellom Frankrike og Algerie var over ( i 1962) men lidelsene for familiene med barn som var drevet på flukt, varte ennå ei altfor lang stund. Misjonsorganisasjoner, Røde Kors og andre hjelpeorganisasjoner samlet inn klær og penger til flyktningene. Mine foreldre var aktive i misjonsorganisasjonen og det var en selvfølge at alle i bygda skulle hjelpe. Mine inntrykk fra krigen og nøden var nok begrenset til forberedelsene i hjemmet og lavmalte samtaler når de voksne ikke trodde vi hørte på. Mor satte store esker på gulvet og begynte å legge oppi klær. Men fortvilelsen ble uendelig stor da jeg oppdaget den røde kjolen min nedi den ene eska. Jeg trev kjolen, men mor tok den myndig tilbake og sa at den skulle sendes til Afrika. Selv om jeg hylte og skreik mer enn noen gang, fikk jeg ikke beholde den, Mor visste nok at jeg hadde vokst fra kjolen og at andre hadde mer bruk for den enn jeg, men for meg føltes det som om jeg ofret det kjæreste jeg eide. Det krevdes en lang stund på fanget med trøst og forklaringer før gråten stilnet og en stille sorgreaksjon overtok.

Nå når jeg er voksen, er jeg inderlig glad for valget mor tok for meg den gangen. Hendelsen har nok preget meg mye, selv om jeg aldri vil klare å  bidra med mors iherdighet og omtanke. Mine foreldres engasjement og oppofrelse (siden fikk jeg høre at mors beste vinterkåpe hadde havnet i samme eske), var sammen med alle andres engasjement i den tida, med på å bygge et trygt og godt samfunn her hjemme, der likhet var et ideal, men samtidig var engasjementet rettet utover mot andre nasjoner og verdensdeler som ikke hadde like mye som oss. Det var en selvfølge å hjelpe og tanken om at en gave både gleder den som gir og den som får, var en naturlig holdning i vår oppdragelse.

Aud Jorunn

Møte i tenketanken 23. oktober 2013 kl. 19 i Kulturbanken, Stavanger – pressemelding

FN's tusenårsmål: avskaffe fattigdom innen 2015

I tenketanken Tenk Mer! nyttar me samtalen for å finna nye og oppsiktsvekkande løysingar på viktige samfunnsspørsmål. Temaet i haust er «Kordan avskaffa fattigdom?» og tar utgangspunkt i eitt av FN’s tusenårsmål – å utrydda ekstrem fattigdom og sult innan 2015. 23. oktober kl. 19 i Kulturbanken inviterer me menneske som er opptatt av korleis fattigdom påverkar samfunnet vårt. Mubarak Ali innleier med sine erfaringar frå arbeidet sitt i UNCHR og OSSE. Den som vil delta, treng ikkje forkunnskapar, men må forplikta seg til sakleg og faktabasert argumentasjon og å vera open for andres haldningar.

Mykje er oppnådd når det gjeld ekstrem fattigdom. FN og det internasjonale samfunnet har avverga svoltkatastrofer i dei siste tiåra og talet på dei som lever under ekstrem fattigdom er halvert. Men samstundes kunne me i forrige veke lese om den nye fattigdomen som brer seg i Europa. Den internasjonale Raude Krossen og Raude Halvmånen (ICRC) slår alarm og seier at Europa står framfor den styrste humanitære krisa etter 2. verdskrigen. Raude Krossen bistår med mat til 3,6 millionar menneske, ei auke på 1,5 mill på 3 år. 43 millionar har ikkje nok pengar til mat kvar dag. 26 millionar er arbeidslause i EU og i nokre land er 50% av dei unge utan arbeid. Landa i Europa er i ferd med å gi opp ein heil generasjon. Med fattige like utanfor vår eiga stovedør, og ein fattigdom som rammar folk som me til no har hatt mykje til felles med, treng ein nye løysingar.
Tenk mer! er open for alle interesserte og det er gratis å delta. Han er initiert av Folkeakademiet Rogaland og støtta av Folkeakademienes Landsforbund og Studieforbundet Næring og Samfunn. Diskusjonane frå tenketanken vil bli delte på nettstaden www.tenkmer.no og gjennom deltakarane sine ytringar i aviser og i sosiale media.
Aud Jorunn Haugen Hakestad
Styreleiar i Folkeakademiet Rogaland