Innvandring

Skrevet av Rolf Atle Kristoffersen

Innvandrer, flyktning og asylsøker – Er det noen forskjell på disse? Er det noen likheter? Hvor mange bor i Norge?

Spørsmålene kan virke banale, men de dukker opp hos meg til stadighet når jeg leser aviser, på nett og hører folk diskutere. Hvor viktig er det å ha grunnleggende kunnskap om det du diskuterer?

Jeg tenkte selv at dette mangler jeg mye kunnskap om, og tok på meg å søke informasjon der den finnes og samtidig er pålitelig. En kjedelig oppgave å gi seg selv? Ja, det er det liten tvil om. Jeg synes likevel den var viktig nok til at jeg fikk tåle følelsen av å være tilbake på skolebenken igjen. Fortsett å lese Innvandring

Paulo Freire – frihet og empowerment (egenmakt)

Having rights but no resources and no services available is a cruel joke. (Rappaport 1981)

Skal et menneske bli fritt, må det først innse hva som undertrykker det. Kunnskap om egen livssituasjon og egen mulighet til å endre den, står i fokus i Paulo Freire (1921-1987) sin idé om en frigjørende pedagogikk.  Fortsett å lese Paulo Freire – frihet og empowerment (egenmakt)

Innhold i Tenk mer nettmagasin mai 2017

Rakhshan Abbasi har intervjuet Stanley Wirak om utviklingen i Sandnes. Fotoene er av Steev Vieira (Engelsk tekst).

Innvandrer, flyktning, asylsøker? Rolf Atle Kristoffersen har gjort jobben for oss. Han skriver om hva som ligger i begrepene innvandring, asylsøkere og flyktninger og gir oss tall om innvandring som bakgrunn for dine meninger.

Aud Jorunn Hakestad skriver om egenmakt (empowerment) i en artikkel om frihetspedagogen Paolo Freire.

Diktet Arbeidslause av Arnljot Eggen

Perspective Sandnesfoto av Steev Vieira
Perspective Foto av Steev Vieira

Å stå opp mot urett

Skrevet av Aud Jorunn Hakestad:

Hva trengs for å stå opp mot urett? Ville jeg risikert mitt eget liv hvis det ble krevd? Historien som Kristin Solberg fortalte i sitt korrespondentbrev i urixpålørdag den 29.1, er ganske talende, syns jeg. Fortsett å lese Å stå opp mot urett

You have to wait

All the experiences that I thought I would share to this place where I could feel my worth. It seemed as if the roses I carried with me for Norway, was withering in my hands. No one accepted my gift, no one reached out their hands to receive my gift. After a year of waiting … all roses withered ..

Mehiar Qaddwori kom fra Syria til Norge over den russiske grensen. Han skriver i dette innlegget om det første året i Norge. Om et liv satt på vent.

In the past, before the war in Syria, I got the idea that I should get out of my country many times, in search of freedom, justice, and democracy, but I did not work for the idea to become a reality, despite the intense love for what I longed for. Because my love for my work in the media and the press told me maybe there will be hope in my country someday. For more than 20 years, I had been working in the media, during which I´ve gained a lot of experience, for instance in public relations, etc. I was forced to leave it all behind and go out quickly to preserve my life.  Fortsett å lese You have to wait

Astrid Bjerke om forbruk og bærekraft 25. februar kl. 19

Astrid Bjerke fra Framtiden i våre hender møter du på Kverulantkatedralen onsdag 25. februar kl. 19. Hennes foredrag Forbruk og bærekraft innleder sesong 5 av Tenk mer! Hun er jordnær og morsom å høre på og du kommer garantert derfra med haugevis av tips om hvordan du kan minske forbruket ditt. Etter foredraget deltar hun i panelet som ledes av Benedicte Christie Knudtzen. I panelet deltar også Vetle Eiterjord og Mari Kalvig.

Bilde av Astrid Bjerke

I vår er hovedtemaet To be or to buy. Vi ser på forbruk i lys av klima og bærekraft. Den 18. mars kommer Frida Ottesen med foredraget Sweatshop – dødsbillig mote. Se hele vårprogrammet.

Rapport fra framtida 19.11.14 – presentasjon ved Helge Drange

Gikk du glipp av foredraget? Her er presentasjonen til Helge Drange:

Helge Drange – presentasjon 191114

Kverulanten treng medspelarar, ikkje motspelarar

Den grunnleggjande drivkrafta bak eit politisk engasjement er ønsket om endring. Me leitar etter nye løysingar når gamle metodar ikkje lenger fungerer. Det fører ho som ønsker endring, i stadig konflikt mot det beståande. Kverulanten er eit slikt engasjert politisk menneske, men ofte ein fri foggel. Ho ser seg ikkje nøygd med eit vedtatt partiprogram. Når noko endeleg er avgjort, er kverulanten på veg mot nye mål. Desse framstormande tankane får no ein talarstol på Kåkå Kverulantkatedralen. Men er det ein talarstol kverulanten treng mest? Nei, tenkjer eg. Det er nemlig noko mindre flatterande som kjenneteiknar kverulanten, og det er hennar manglande evne til å lytta. Å høyra på den veltalande kverulanten vil vera god underhaldning, men blir det endring av det?

Kort veg til personangrep

Det er medspelarar kverulanten treng, ikkje motspelarar. I tillegg treng ho ei anna form enn debattforma, som nå rår i det offentlege rommet. I debattane me ser på TV og på politiske møter, er ingen interesserte i å lytta. Medan ein snakkar, tenkjer dei andre debattantane på kva dei skal seia når det blir deira tur. Målet er ikkje å komma fram til noko, men å knusa argumenta til motstandaren. Då er vegen kort til personangrep, latterleggjering og bruk av forvridde fakta. Debatten blir eit spel som me etter kvart ser tvers gjennom, og me vanlege folk forlet dette rommet.

Men det som òg er konsekvensen, er at politikarane sjølve forlet dette debatt-spelet. I staden skaper dei seg det lukka rommet der dei kan samtala og gå i djupna i sakene. Døme på slike rom er tenketankane Agenda og Civita. Dei har kun inviterte medlemmer og bestemmer sjølve når tankar og idéar er mogne for det offentlege. Med tanke på debattklimaet i det offentlege rommet er det lett å forstå kvifor slike tenketankar blir stifta. Det kjem mykje interessant ut frå Civita, til dømes. Men avarten av slike løynde samtalar ser me når ‘rådgjevarar’ og politikarar sit fortrulege saman og tenkjer løysingar som gagnar ein betalande 3dje-part, heller enn folket. Den lukka samtalen kan slik komma i galt spor og vera på tvers av folkemeininga.

Han er uavhengig og fri

Den offentlege samtalen er motvekta til dette. Han er uavhengig og fri og stiller makta til veggs når urett skjer. Initiativtakarane til KåKå ønsker ei gjenoppliving av samtalen og det er det som er mest gledeleg og spanande. Men me har ein veg å gå før me veit korleis me legg til rette for den gode samtalen. Visse kriterier er likevel kjende, men underkjent i debattkulturen: Deltakarane må vera opne for og ha respekt for andre sine meiningar. Dei må evna å setja seg i den andre sin situasjon.  Dei må òg setja seg inn i sakene og bidra inn i samtalen med faktabaserte argument. Dei må tala på vegne av seg sjølve, ikkje sitera frå ferdigprenta partiprogram.

Auka interesse

Når tenketanken Tenk mer! i haust set fokus på oljefattigdom, skal det skje gjennom å prøva ut desse kriteria og nærma seg den gode samtalen. Me reknar det som eit viktig bidrag for å auka interessa hos folk for å samtala om viktige samfunnsspørsmål. Denne forma stiller andre krav til paneldeltakarane enn ein politisk debatt gjer, men publikum vil og bli utfordra gjennom ei slik tilnærming.

Aud Jorunn Haugen Hakestad, Styreleiar i Folkeakademiet Rogaland og initiativtakar til Tenk mer!

Debattinnlegget sto på trykk i Stavanger Aftenblad 22.9.2014

 


Den gode samtalen

Den grunnleggjande drivkrafta bak eit politisk engasjement er ønsket om endring. Me leitar etter nye løysingar når gamle metodar ikkje lenger fungerer. Det fører den som ønsker endring, i stadig konflikt mot det beståande. Nrk og Aftenbladet meldte denne veka at KverulantKatedralen startar opp til hausten i Café Sting. Når Kristoffer Stensrud nå investerer i KåKå, er det eit svært velkome initiativ. Han ynskjer kverulanten velkomen til byen og vil gi henne ei scene og eit publikum. Eg ser i likhet med Stensrud kverulanten som nyttig for byen vår. Demokratiet vårt er avhengig av at nokon stiller spørsmål ved det etablerte.

Kverulanten er eit engasjert politisk menneske, men ofte ein fri foggel. Ho ser seg ikkje nøygd med eit vedtatt partiprogram. Når noko endeleg er avgjort, er kverulanten på veg mot nye mål. Desse framstormande tankane er det Stensrud, Jan Inge Reilstad og Hallgeir Langeland vil gi ein talarstol. Men er det eigenleg det kverulanten treng? Nei, tenkjer eg. Det er nemlig noko mindre flatterande som kjenneteiknar kverulanten, og det er hennar manglande evne til å lytta. Å høyra på den veltalande kverulanten vil vera god underhaldning, men blir det endring av det?

Det er medspelarar kverulanten treng, ikkje motspelarar. I tillegg treng ho ei anna form enn debattforma, som nå rår i det offentlege rommet. I debattane me ser på TV og på politiske møter, er ingen interesserte i å lytta. Medan ein snakkar, tenkjer dei andre debattantane på kva dei skal seia når det blir deira tur. Målet er ikkje å komma fram til noko, men å knusa argumenta til motstandaren. Då er vegen kort til personangrep, latterleggjering og bruk av forvridde fakta. Debatten blir eit spel som me etter kvart ser tvers gjennom, og me vanlege folk forlet dette rommet. Me konsentrerer oss heller om ‘dei nære ting’ – treningsøktene, interiøret vårt og borna våre (i den rekkefølgja).

Men det som òg er konsekvensen, er at politikarane sjølve forlet dette debatt-spelet. I staden skaper dei seg det lukka rommet der dei kan samtala og gå i djupna i sakene. Døme på slike rom er tenketankane Agenda og Civita. Dei har kun inviterte medlemmer og bestemmer sjølve når tankar og idéar er modne for det offentlege. Med tanke på debattklimaet i det offentlege rommet er det lett å forstå kvifor slike tenketankar blir stifta. Det kjem mykje interessant ut frå Civita, til dømes. Men avarten av slike løynde samtalar ser me når ‘rådgjevarar’ og politikarar sit fortrulege saman og tenkjer løysingar som gagnar ein betalande 3dje-part. Stråmennene i First House og andre konsulentbedriftar si framste oppgåve er å kopla saman makt og pengar. Og det som kjem til overflata etter slike samtalar, er skremmande og uforståelege for oss ikkje-maktmenneske. Det har vist seg at regjeringa og Stortingspresidenten si avgjersle om å ikkje ta imot Dalai Lama, var tufta på råd frå First House. I desse dagane er det òg avslørt at First House forsøker å påverka avgjersla om at Oljefondet skal selja seg ut av kullbasert energi. Desse avsløringane viser at den lukka samtalen fort kan komma i galt spor og vera på tvers av folkemeininga.

Den offentlege samtalen er motvekta til dette. Han er uavhengig og fri og stiller makta til veggs når urett skjer. Initiativtakarane til KåKå ønsker ei gjenoppliving av samtalen og det er det som er mest gledeleg og spanande. Men me har ein veg å gå før me veit korleis me legg til rette for den gode samtalen. Visse kriterier er likevel kjende, men underkjent i debattkulturen: Deltakarane må vera opne for og ha respekt for andre sine meiningar. Dei må evna å setja seg i den andre sin situasjon.  Dei må òg setja seg inn i sakene og bidra inn i samtalen med faktabaserte argument. Dei må tala på vegne av seg sjølve, ikkje sitera frå ferdigprenta partiprogram.

Det er ein slik samtale eg vil lytta til og delta i.

Skrevet av Aud Jorunn Hakestad