For en verdig og fin minnestund det var i København mandag kveld. Men nesten samtidig demonstrerte den islamfiendtlige organisasjonen Pegida på Torget i Stavanger. Jeg skjemmes over at det var dem, og ikke vi, som var der. Vi skulle vært der i tusentall og mintes de døde. Vi skulle ha vist at vi verner om ytringsfrihet og trosfrihet.
I stedet for oss, fikk noen titalls mennesker ytret hat mot en religion og deres troende. I stedet ble det ropt om forbud og tvang. Noen var der for å ta til motmæle. SOS rasisme og Motmakt ropte og pep, og fikk forhindret at Pegida-talerne ble hørt. Det er vi selvfølgelig imot, for vi ønsker at alle skal få ytre seg. Det er prisen vi betaler for ytringsfriheten, sies det.
Jeg skjønner harmen og indignasjonen som gjør at SOS rasisme og Motmakt protesterer, og vil ta talerstolen fra islamfiendtlige organisasjoner. Det er ekstreme tanker og holdninger som det gjør vondt å høre. Men jeg tror at det er oss, med vår likegyldighet, som gjør at de velger å rope og pipe for at ikke Pegida skal få ordet. For de har en begrunnet frykt for at rasistiske holdninger skal vokse i Norge. De tenker også at høyreekstreme ytringer fører til politisk vold og drap på meningsmotstandere. De føler seg alene med denne frykten. Er ikke det god nok grunn til å stoppe ytringene?
I stedet må vi si høyt og tydelig at vi deler denne frykten. Vi må stå sammen på tvers av religiøs tro, ikketro og politiske oppfatninger, og verne om vår åpenhet og toleranse. Vi må vise at frykten for ‘snikislamisering’ er ubegrunnet og i verste fall en ondskapsfull tanke. At vi alle ytrer oss, er prisen vi må betale for at ytringsfriheten skal nære demokratiet.
Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad
(Innlegget sto på trykk i Stavanger Aftenblad 19.2.2015)