AV: Anette Randeberg
Jeg er en leder, og jeg har makt.
Jeg har strukturell makt i kraft av min posisjon. Personlig makt med bakgrunn i min kompetanse og erfaring. Diskursiv makt i form av å sette dagsorden, ideologi og språkbruk. Jeg har søkt posisjon for å få makt. Ikke bare fordi jeg liker mennesker og samhandling, men fordi jeg vil påvirke, bidra til å sette dagsorden og skape resultater.
Jeg var heldig. Med mine ressurser, i denne tiden og i dette samfunnet jeg lever i, så var dette lett. Det var ingen kamp.
Det er nok fortsatt tabu å si at man ønsker makt. Kanskje enda mer om man er kvinne. På individnivå har kanskje personlighet mer å si enn kjønn for hvem man er, hvordan man agerer og hvilken type leder en er. Vi kjenner vel alle «myke» menn og «harde» kvinner? Det irriterer meg at kvinner fikk betegnelser som «The Iron Lady» og «Jern-Erna». Vi bruker fortsatt andre ord om kvinner med makt enn menn. Ord som kan latterliggjøre kvinnen.
Uavhengig av eventuelle kvinnelige og mannlige egenskaper; vi trenger flere kvinner inn i ledelse, særlig i politikk, men også i næring og byråkratiet. Et godt og representativt demokrati bør ha tilnærmet lik representasjon av begge kjønn.
Kvinners deltagelse i politikken er på verdensbasis høyere enn noen gang. Andelen er doblet de siste 25 årene. Til snaut 25%. I Norge har vi kvinnelige ledere i tre av fire regjeringspartier. Statsministeren, finansministeren og utenriksministeren er alle kvinner.
Men best i klassen er Rwanda med 64% kvinner i nasjonalforsamlingen i 2018. Det er likevel et stykke igjen, før vi har god kjønnsfordeling – både i Norge og i verden.
FNs sikkerhetsråd uttalte i 2000 at krig og konflikt rammer menn og kvinner ulikt. Kvinner er mer utsatt for seksualisert og kjønnsbasert vold. Sikkerhetsrådet påpekte at begge kjønn må delta i arbeidet for fred og sikkerhet om vi skal lykkes. Forskning viser at kvinners deltakelse på ulike nivå i arbeidet med fred og forsoning gjør det lettere å oppnå fred, og freden varer lenger.
Fjorårets vinner av Nobels fredspris Denis Mukwege og Nadia Murad fortalte om seksualisert vold mot kvinner i Kongo og Syria. De ba om at verden skulle våkne opp, våge å se det som skjer og bruke sin makt til å stoppe overgrepene. De ønsket at vi skulle høre på kvinnene, forfølge overgriperne og skape rettferdighet. De mente dette var nødvendig før man kunne jobbe for forsoning.
Nadia Murad var maktesløs, en slave hos IS. En dag klarte hun å rømme. Hun tok livet sitt tilbake. Fra flyktningeleiren begynte hun å fortelle sin historie. Og hun fortalte den godt. Hun hadde ordets makt. Hun fikk Havel prisen, Sakharovprisen, møtte paven og skrev boken Den siste jenta, før hun fikk fredsprisen i 2018. I dag har hun selv makt, hun er stemmen til utallige ofre utsatt for seksualisert vold. Hun ønsket ikke selv den rollen. Hun ønsket ikke å være et offer i offentlighetens lys, men hun så seg nødt til å være et talerør for andre. De som ikke står frem. Av skam.
Regjeringen i Norge presenterte i januar sin fjerde handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet. Planen var dessverre ukjent for meg før jeg begynte å skrive denne lille talen. Planen skal ivareta kvinners deltagelse på alle nivå og faser i freds og sikkerhetsarbeid. Fra deltakelse i fredsbevarende styrker og fredsforhandlinger til grunnlovskommisjoner og organ som skal følge opp avtaler om fred. Det gis også støtte til tiltak mot seksualisert vold, barne- og tvangsekteskap og menneskehandel som alle øker i omfang i krisesituasjoner.
Jeg tror at økt kvinneandel i politikk, næring og de organer som representerer myndighetene vil gi resultater. Det vil gi økt økonomisk og politisk stabilitet, bredere engasjement og større inkludering. På sikt mindre konflikter, færre overgrep og brudd på menneskerettigheter i konfliktsituasjoner. Økt kvinneandel i arbeid med fred og forsoning er en del av dette.
Kvotering fungerer, men enda viktigere er det at kvinner fra alle land, samfunnslag og etnisiteter søker makt til å bli hørt og til å påvirke. De må gripe etter makten. Vi som har oppnådd mye, må støtte kvinner i samfunn der veien er lengre enn vår. Vi må bidra til å skape mulighet for makt til kvinner der dette i dag er utfordrende.
Helt til slutt: menn må inkluderes i arbeidet med å øke kvinners rettigheter og innflytelse. De må tørre å slippe kvinnene frem, gi fra seg noe av egen makt og kanskje til og med dytte sine koner og døtre frem. Til makt.