Det er ikke bare kjøkkenet som ser ille ut. Hele huset ser ut som det har blitt bombet under både første og andre verdenskrig. Mulig det er et sånt hus som alle foreldre prater om? Jeg har aldri vært inni ett, bare sett et par av de damene på gata. Men pappa bruker å si at rommet mitt ser ut som et sånt hus av og til. «Nå MÅ du rydde rommet ditt, Kristin. Det ser ut som et bomba horehus» Og da ligner det litt på huset til bestemor. Ting over alt. Klær på gulvet. Bortsett fra at bestemor ikke har klær, men små og store tøybiter. I alle farger.
Glass og fat på gulvet. Det har bestemor også. Noen av dem er limt fast på stuegulvet, faktisk. Og tegninger på veggene og tyggis i taket. Bomba horehus.
Og skal jeg virkelig være pirkete, kan jeg si at den største forskjellen på bestemors hus og mitt rom, er datamaskina. Midt i rommet, stua til bestemor, altså, står en gedigen Mac. Større maskin enn jeg noen gang har sett.
– Hvorfor har bestemor en så stor datamaskin, spør jeg pappa, som står helt stille ved siden av meg. Han stirrer vel på horehuset han også.
– Aner ikke…
– Fordi jeg må følge med i verden. Bestemor kommer snikende inn bak pappa og stiller seg opp ved siden av maskina.
– Kan jeg låne de–
– Det kan du gi en laaang fae-
– Bestemor!
– Mamma!
Jeg og pappa roper i kor. Denne gangen uten å si at noen skylder en kald cola. Øynene mine holder på å sprette ut av hodet og ansiktet til pappa blir helt hvitt.
– Så det er ikke lov for en gamling å si faen nå, eller? Jeg sier faen og helvete og satan og kujævel så ofte jeg vil. Dermed basta!
Bestemor står med begge hendene i siden og hodet hennes rister opp og ned. – Og nå kan dere to se til å komme dere til helvete ut av stua mi.
– Ro ned litt, mamma, Kristin spurte bare et spørsmål. Pappa går bort til bestemor og legger armen rundt skuldrene hennes. – Kom nå, så setter vi oss ned i sofaen.
– Som om jeg er et lite barn… Bestemor mumler surt og loffer etter pappa. Jeg forter meg bort til sofaen, slenger avisene i gulvet, børster bort de verste brødsmulene og klapper på sofaputa.
– Som om jeg er et lite barn, mumler bestemor en gang til.
– Du er ikke et lite barn, mamma. Slapp av. Vi vil bare prate med deg.
Bestemor tar et godt tak i genseren til pappa og holder han tilbake. – Tror du ikke jeg skjønner at dere er her for å få meg inn på senteret? Jeg er ikke en jævla idiot, skjønner du.
Pappa rister på hodet, men denne gangen sier han ikke noe på at bestemor bruker ord han ikke liker. Kanskje gamla kan lære meg noen nye? Jeg setter meg ned i stolen ved siden av sofaen og lar pappa og bestemor sette seg i den grønne, slitte treseteren. Kanskje bestemor blir litt lettere å ha med å gjøre om hun sitter i armkroken til pappa? Jeg bruker å bli det, men det sier jeg selvsagt ikke høyt.
– Vi skal ikke sende deg noe sted, mamma, vi skal være her sammen med deg.
– Og hvem har gitt dere tillatelse til det? Ser det ut som jeg ønsker å ha dere her? Bestemor stirrer pappa inn i øynene, før hun sveiper det sinte blikket over meg.
– Nei, jeg skjønner at du ikke vil ha oss her. Men vi skal ta vare på deg. Vi er snille, skjønner du, begge to. Pappa klapper henne vennlig på hånden hun har lagt på låret sitt.
– Snille? Til og med den narkomane jenta du har dratt med deg? Hun rister av seg hånden til pappa og peker på meg med en skjelvende, kroket finger.
– Narkoman? Jeg er IKKE narkoman. Jeg hopper opp fra stolen og blir stående rett opp og ned, ved siden av bordet. Om ikke bordet hadde vært i veien, ville jeg slått til kjerringa. Eller ikke. Jeg har aldri slått noen i hele mitt liv. Så nei, jeg ville kanskje ikke slått henne. Bare gitt henne et klaps på kinnet? Nei, forresten, jeg ville bare stått her uansett om bordet var her eller ikke.
– Nei hei, så du er ikke narkoman, sier bestemor og tar på seg brillene som henger i en snor rundt halsen. – Så forklar meg hvorfor du går kledd i narkoman-klær og ser ut som du verken har fått mat eller søvn på flere år. En ekkel latter sniker seg ut gjennom den råtne munnen hennes.
– Så det er apearmene mine du mener er narkomane? Jeg slenger armene opp i været og treffer midt i lysekrona. Det klirrer i falske diamanter og støvet virvler opp i lufta, før det legger seg som et hvitt lag over stuebordet. – Jeg er ikke narkoman. Jeg er helt vanlig. Og klærne? De er mamma sine. Stemmen sprekker og jeg blunker veldig fort. Bestemor skal ikke se tårene som presser på fra baksiden av øyelokkene. Jeg knytter nevene, tramper i gulvet og løper ut på tunet.
– Bare løp, du, jeg vil ikke ha narkomane i huset, hører jeg bestemor rope etter meg, før pappa bryter inn og roper med den sinteste stemmen: – MAMMA!!
Så kommer pappa ut til meg en gang til.
– Begynner å bli en vane, dette, sier han. – At jeg henter deg inn.
– Gi faen, pappa. Jeg går IKKE inn dit en gang til.
Denne gangen retter han ikke på språket mitt.
– Nei, jeg vil ikke gå inn til jævelkjerringa jeg heller, men vi har ikke noe valg. Kom igjen. Jeg går inn først, prater med henne, så kommer du inn etterpå. Bare stå her ute og ro deg ned. Eller rop styggord ut i skogen. Det hjelper også, har jeg hørt. Rop så høyt du kan, så kanskje kommer elgen også.
Jeg gjør som pappa sa, går et lite stykke inn i skogen og roper så høyt jeg klarer, alle styggordene jeg noen gang har hørt. Det kommer ingen elg, men klumpen i magen forsvinner.
Etter å ha ropt i et par timer, ca fem minutter, går jeg tilbake til huset. Jævelkjerringa skal ikke klare å knuse meg.
Jeg blir stående på trappa og blikket trekkes mot det ekle trehuset på enden av tunet.
– Hvorfor har du den største datamaskina jeg har sett, men ikke et do, spør jeg bestemor så fort jeg kommer inn. Pappa og bestemor har flyttet seg til kjøkkenet og sitter med hver sin kopp kaffe.
– Fordi, sier bestemor surt.
– Gi deg, mamma, sier pappa vennlig, men bestemt. Han bruker den samme stemmen som han bruker når han får meg til å gjøre noe jeg ikke vil.
– Jeg liker å lufte høna i frisk luft.
– Mamma!
– Det begynner å bli en vane, pappa, sier jeg og ler. – At du sier mamma!
Pappa ler han også. Bestemor vrir trynet og gjør alt hun kan for å la være å le.
– Lyst til å være sur, bestemor? Jeg prøver pappas taktikk. Han bruker den på meg de gangene han ser at jeg har sluttet å være sur, men ikke vil innrømme det.
– Det kan du banne på, sier hun.
– Det er du som er mester i banning, sier jeg.
– Nei, ikke faen, sier bestemor. De ordene du ropte i skogen – imponerende. Et lite smil sniker seg fram i munnviken hennes. Hun løfter kaffekoppen. En solstråle sniker seg inn kjøkkenvinduet og treffer henne på den myke, litt for store huden på kinnet.
– Se der, ja, dere to kan bli venner, ser jeg. Pappa bryter inn og legger hånda si over hendene til oss begge to. Akkurat samtidig trekker vi til oss hendene og roper: – nei!
– Ok. Det var kanskje å trekke det litt langt, men kanskje du vil fortelle hvorfor du har utedo, mamma?
– Jeg sa det. Jeg liker å lufte høna. Og ikke faen om jeg betaler for at noen skal grave et hull i plena mi. Septiktank. Høh! Jeg driter gratis i hullet på utedassen.