Er du der?

Skrevet av: Rolf Atle Kristoffersen

Jeg så opp. Himmelen mørknet. Snart kom nok regnet. Magen rumlet, den bråkte. Det var lenge siden den hadde fått et skikkelig måltid. Turen hadde tatt mange dager, jeg visste bare at jeg måtte gå så langt jeg klarte; så lenge jeg hadde krefter til å reise meg opp hver gang jeg falt, til å bevege beina i langsom takt, ett skritt om gangen. Iblant måtte jeg hvile. Nå satt jeg bak en liten murvegg, i noe som kanskje hadde vært en bank, en kontorbygning, en plass der mennesker hadde kommet på jobb, pustet, levd, snakket sammen, ledd, vært alvorlige. Ingen kom hit nå. De var borte alle sammen.

Året er 2033, det er sent på høsten. Jeg har blitt 33 år, født i det herrens år 2000. Helt siden jeg ble født, så har det vært snakk om noe de kalte «klimakrisen». Før det også, jeg har lest mye i mitt korte liv. Det var snakk om miljøet, om regnskogene, om kapitalismen som på sitt råeste utryddet hele landsbyer, urbefolkninger som forsvant, lenger tilbake i tid var det slavehandel, misjonering, krig over hele verden og en endeløs kamp for å erobre mest mulig land, mest mulig rikdommer, mest mulig makt. Mye hadde jeg rukket å lese, det var en stor del av mitt liv. Den gang det var mulig å lese bøker. Uten å vite hvorfor, det føltes bare som en viktig sak; å lese så mye som mulig om historie, filosofi, skjønnlitteratur, tanker og idéer – og etter hvert klima og miljø. Kampen mot naturen. Kampen mot jordkloden. Gaia, som noen sa:

Gaia var den store mor av alt: den primære greske modergudinne; skaperen og den som fødte Jorden og alt i hele universet; de guddommelige guder, titanene og gigantene ble født fra hennes forening med Uranos (Himmelen), mens havgudene ble født ved hennes forening med Pontos (Havet). Hennes motsvarighet i den romerske gudeverden var Terra. Kilde: Wikipedia

En av de som skrev om utfordringene, var Gert Nygårdshaug: spesielt i trilogien om Mino, gutten som ble født i en landsby i Latin-Amerikas regnskoger og måtte se hele landsbyen sin utryddet av glupske kapitalister. Han tok en grusom hevn, ved hjelp av terror utryddet han en mengde kapitalister som han mente var skyldig i å ødelegge miljøet – og trilogien har i siste del en beskrivelse av at Moder Jord, Gaia, tar over jordkloden igjen ved at den rett og slett gror igjen – inspirert av Den lille Prinsen, av Antoine de Saint-Exupéry. Denne forfatteren er et vesentlig element i den siste boken Afrodites basseng. Jeg husket godt at jeg leste denne trilogien med en sitrende fornemmelse i kroppen; hva om det ble slik en gang? At jorden slo tilbake? Med god hjelp riktignok, men samtidig ikke helt utopisk. Jorden vil overleve menneskene, dersom vi mennesker forsvant i så stort antall som i denne trilogien. Mot slutten er det kun dokumentert at 43 munker, to gutter, to jenter og en kvinne og en mann lever på jordkloden. Munkene har levd i frivillig sølibat i alle år, men nå skulle de gjerne tenkt seg at det fantes kvinner som kunne bringe menneskeslekten videre. Det eksisterer kun en livaktig drøm i hovedpersonens hode om en kvinne i Afrika. Denne kvinnen oppsøker han, sammen med sin sønn. Historien ender med håp. Nytt liv gjennom mennesker som treffes. En ny verden. Syndefloden erstattet med trær.

Det gjør godt å tenke på denne historien mens jeg venter på at mørket skal legge seg som en dyne på overflaten. Det er tryggere i mørket. Dyrene streifer mest om dagen, på jakt etter føde. Jeg ser til høyre, det ligger en halv kropp opp mot en liten stein ute på sletten. Jeg så den tidligere, da jeg kom. Det er en mannskropp. Det gjorde at jeg bestemte meg til å vente på mørket. Her er det store dyr på ferde. Spis eller bli spist. Slik er reglene nå. Vi mennesker er ikke på toppen av pyramiden lenger. Det er ikke mange igjen. Slik har det blitt etter de store katastrofene. Flom, jordskjelv, hetebølger, tørke, sykloner og skogbranner økte i omfang utover 2000-tallet, men svært få tok det på alvor. I 2018 kom FN sitt klimapanel med en ny, og etter manges mening skremmende, rapport. Jeg var 18 år, og i ferd med å bli politisk bevisst. Jeg leste med gru noen av konklusjonene i rapporten:

WWF har sett på noe av bakgrunnsmaterialet til klimarapporten:
Med dagens tempo vil vi nå 1,5 graders global oppvarming i 2040, to grader i 2065 og fire grader i 2100.
For hver grad blir verdens årlige avlinger redusert. Korn: 6 prosent, ris: 3,2 prosent, mais: 7,4 prosent og soya: 3,1 prosent.
Ved 1,5 grader risikerer vi å miste et flertall av verdens korallrev.
Ved to grader er så å si alle tropiske korallrev ødelagt, og tusenvis av plante- og dyrearter er utryddet.
Ved tre grader får verden alvorlige problemer med grunnvannet.
Ved fire grader vil en tredel av verdens befolkning kunne oppleve 20 dager hvert år med dødelige temperaturer. Kilde: Urix

Det var også klart for seriøse forskere at dette ville ramme de fattigste deler av verden aller hardest:

Fattige utviklingsland er spesielt utsatt for konsekvensene av klimaendringene, fordi livsgrunnlaget og økonomien i slike land ofte er knyttet til primærnæringer som landbruk og fiske, som er følsomme for klimaendringer. Mange av de fattige landene ligger også i områder som vil få størst negative effekter av klimaendringer. Flere av landene har i tillegg dårligere forutsetninger for å forebygge og reparere virkningene av klimaendringer, enten på grunn av lite ressurser, skjevfordeling av ressursene eller styresett.
Store deler av Afrika er i dag truet av tørke, og FNs klimapanel forventer mer tørke og nedgang i avlingene i framtida. Varmere vann i de store afrikanske innsjøene vil også føre til redusert fiske og dermed dårligere tilgang på mat. Klimaendringene utgjør derfor en stor trussel for livsgrunnlaget for mange i denne regionen. Kilde: Miljøstatus.no

Som ung, og engasjert 18-åring, så ga dette meg et sjokk. Verden har alltid hatt utfordringer, det har vært urettferdighet, utplyndring, maktmisbruk og kriger så lenge mennesker har befolket jordkloden. Det er bare å lese seg opp på gammel historie, inklusive Bibelen, så ser man fort at vi mennesker har store problemer med å leve fredelig sammen. Det går jeg ikke nærmere inn på her jeg ligger i mørket, men husker at jeg tenkte:

«NÅ, NÅ må vel verdens ledere ta seg sammen! Dette er jo å regne som selvmord om det fortsetter!»

Det motsatte skjedde. De store maktene, med USA i spissen, trakk seg én etter én fra de klimaavtaler som var inngått. Argumentene var at ingen kunne redde verden alene, og det var viktigere å sørge for økonomisk vekst både innenlands og i de fattige land – for slik å bli kvitt fattigdom og øke velferden. Det var det gyldige argumentet som ble fremhevet, også støttet av FN sine «bærekraftmål»; ett av de var å utrydde fattigdom, og det var alminnelig enighet om at det bare kunne gjøres med høy økonomisk vekst. Da ville på sikt de fattige landene innordne seg og leve mer som de industrialiserte og rike landene. Det vil si at befolkningsveksten ville avta, flere ville bli godt utdannet, teknologiske nyvinninger ville gradvis sørge for mindre utslipp av klimagasser – og, simsalabim, verden ville bli reddet!

De glemte å ta i betraktning at det var milliarder av mennesker som ikke lenger klarte å leve av jorden rundt seg. Vi fikk en økende mengde av det nye ordet som kom: «klimaflyktninger». Store menneskemengder beveget seg over landegrensene, og trakk mot de landene som de både mente hadde skyld i problemene, og som hadde ressurser som kunne redde dem. År for år økte problemene, mange små øystater ble regelrett oversvømmet, arter døde ut, korallrevene forsvant, tørke førte til ørkenutvidelser, desperasjonen spredde seg i de mest folkerike landene i verden. Opprør ble vanlig.

I 2018 var situasjonen i verden slik når det gjaldt flyktninger:

Ved inngangen til 2018 var 68,5 millioner mennesker på flukt. Av disse flyktet 28,5 millioner over en landegrense. 40 millioner er på flukt i sitt eget land.
Mennesker som har flyktet på grunn av naturkatastrofer, er ikke medregnet i tallene som er nevnt. Disse kommer altså i tillegg. Det er beregnet at 18,8 millioner ble fordrevet av naturkatastrofer i 2017. Kilde: FN.no

Dette økte katastrofalt utover mot 2025 og årene frem til 2030. Murer ble bygget, og revet ned, det ble satt inn store styrker, våpen ble brukt, det ble snakket om atomvåpen for å ødelegge de store massene som var på vandring; det ble det aldri enighet om. Det ble mange hundre millioner som flyktet etter hvert som katastrofene økte i omfang. De var ustoppelige, de rev over ende det de fikk tak i, sinne, desperasjon, sult. Økonomien kollapset over hele verden, industrien gikk over ende, ingenting ble lenger produsert, det var krig, elendighet, sult overalt. Til og med i Norge ble vi satt tilbake til førindustriell alder; ingenting virket lenger. Ikke bilene, flyene, datakommunikasjon, maskiner. Mennesker kom i hopetall over grensene, på jakt etter mat og klær, en plass å sove, bli varm igjen. Det førte til slåsskamper, militæret og politiet ble satt inn – ingenting hjalp. Det var som en Tsunami over grensene. Virkelige mennesker, med virkelige behov. Mor, far, datter og sønn. Ingen ville annet enn å overleve, men i kampen ble alle muligheter til overlevelse ødelagt.

Tankene svirrer gjennom hodet mitt, nå er det blitt helt mørkt. Jeg reiser meg opp, ser utover sletten. Ingen bevegelser. Jeg tar sats, løper ut, hjertet hamrer. Det er snakk om en kilometer. Jeg har vært på jakt, to små harer dingler rundt nakken min, jeg har festet en sen i hver labb, jeg har hendene fri. En bue over skulderen, primitive piler med tilhoggede steiner som spiss. Et spyd i hånden, også det med steinspiss. De aller siste kreftene tas ut; å finne dyr som kan felles med primitive våpen tar stadig lenger tid. Denne gang hadde jeg nesten tatt ut alt jeg hadde av krefter, flere dager hadde jeg vært borte, hadde ikke mer mat igjen og kunne ikke spise de to harene. De måtte deles. Familien, venner. Alle må yte det de kan. Jeg jakter.

Jeg roper da jeg nærmer meg: «Hei, åpne porten! Jeg kommer!!»

Et stykke borte hører jeg det knirker. En solid treport åpner seg sakte, det står en mann i åpningen. Klar med buen. I tilfelle jeg har noe i hælene, noe som ikke skal inn. Vi har mistet mange det siste året. Dyrene blir villere, modigere.
Jeg spurter inn. Porten lukkes bak meg. Jeg hilser på Per Sandberg, som passer på. Han var tidligere politiker, nå er han ansvarlig for opplæring og integrering i leiren vår. Det er mange ulike nasjonaliteter her, vi lever sammen. Sånne leirer er det flere av i verden, men vi har lite informasjon om dem. I starten, rett etter 2030, fungerte enda en del samband. Nå er det dødt. Vi hørte Donald Trump ledet en leir, han var tidligere president i USA. Jeg vet ikke om han lever lenger. Han var gammel alt den gang, syntes jeg. Hørte noen rykter om at han angret på mye han hadde gjort.

«Hei, er du der?» Jeg roper inn i den lille hytten jeg har sammen med min familie. Samholdet er sterkt blant de overlevende, det har ingen betydning her om du opprinnelig var fra Somalia, Bangladesh, Teheran eller Skogn. Om du er kristen, muslim, buddhist, pinsevenn, Jehovas Vitner eller ateist. Vi er alle i samme båt, for å si det på den måten. Litt som Noahs ark. Det handler om å overleve på den maten vi kan finne. Noen er jegere, noen dyrker korn, noen har en sau, geit eller ku, noen høner. Ikke mye. Vi overlever, sammen.

«Ja, jeg er her»