Livet – verdt å leve?

Jeg spytter ut. Ettersmaken river i ganen, nesten som en bataljon små menn med ljå har gått løs på innsiden av munnen min for å kutte alle smaksløkene ved roten. Jeg harker, spytter- og ser stygt opp på henne. Hun ler. Hikster av latter. Hele kroppen rister. Langsomt tørker tårene mine, og jeg klarer å svelge unna de fleste små menn. Bare litt kribling igjen aller bakerst. HVA VAR DET???!!
– Paphahahaahapa, det var noe godt jeg laget til deg. Du sa jo du ville ha noe godt.

Ja, jeg sa det. Øynene svømte ikke lenger i en dyp brønn, og jeg fokuserte langsomt blikket. Hun sto over meg, det lange håret bølget svakt i en lett bris. Det var blondt, en arv etter moren. Munnen fremdeles åpen, leende. Latteren hennes trillet ut i rommet, jeg ble alltid i godt humør når jeg hørte den. Et forslitt uttrykk, men den var virkelig balsam for sjelen. Jeg likte å tenke på slike ting. Hvor stammet det uttrykket fra? Gresk opprinnelse, brukt i Bibelen i flere sammenhenger som noe velduftende og behagelig. Klisjeer interesserte meg. Følte det var mye sannhet samlet der.  Uansett, ingenting annet dekket det bedre. Sjelen fikk ro. Den slappet av. Nøt øyeblikket.

– Mamma lager middag. Vi kjøpte chili, du elsker jo det. Så jeg laget en chiliblanding til deg, pappa. Mamma kjøpte mange forskjellige.

Jeg skjønte tegningen. Solveig hadde jeg giftet meg med for 15 år siden. Før ulykken. Hun var, og er, en solstråle. Nok en klisje. En sann. Hver gang hun kom inn i et rom, så ble rommet litt lysere. Litt varmere. Hun ville at alle skulle ha det bra. Hele verden. Utrettelig innsats for de svake i samfunnet. Jeg elsket det. Jeg elsker det enda.
Vi reiste mye de første årene. Over hele verden, besøkte gjerne de fattige. De som hadde lite materielle verdier. Vi satt i det som vi ikke kan kalle annet enn skur i Mexico, og fikk mat av en svært fattig familie. Så mye vi ville ha. Sterke minner, og sterk mat. Det var mye latter og glede. Ingen sure miner fordi de var fattige.

Det lærte vi utrolig mye av. På forhånd var vi vel som de fleste andre tilbøyelige til å syns synd på de fattige. De gjorde ikke det selv. De levde livet. Som best de kunne. Glede, latter og tårer. Rike liv. Vi ble imponert av livsgleden. Samt maten.
Der ble vi introdusert for Habanero. Den sterkeste chilien i verden – den gang. Nå har jeg lest at ny rekord er satt av «The Carolina Reaper». Ufattelig sterk. Siden den gang har Solveig ofte brukt Habanero i maten. Som en ingrediens. Sammen med andre urter og krydder. Den skulle ikke spises rå!

Jeg smilte tappert. – takk, vennen min. Det var snilt av deg. Hun lyste opp, det hjerteformede ansiktet strålte. Jeg ble varm helt inn til beina. Innerst inne. Verden var god. Livet var godt. Jeg var våken nå. Habaneroen i rå tilstand hadde sørget for det. – kan du være snill å kjøre sengen opp et par hakk? Jeg så på henne mens hun strakte hånden ut til det elektriske panelet bak sengen. Trykket på den rette knappen, og maskineriet summet. Langsomt rettet øvre halvdel av sengen seg opp. Hun smilte til meg. – Snart er maten klar, pappa. Alt hun kunne huske, var at jeg hadde ligget i denne sengen. Hun var blitt 9 år. Det var naturlig for henne at pappa ikke kunne bevege seg.

Ryggmargsskaden fikk jeg på en av våre minst farlige turer. En tur til Kreta 9 måneder etter at Maria var født. For å være sikre på en god ferie uten problemer så reiste vi for en gangs skyld på chartertur. Noe vi aldri hadde gjort, og egentlig var prinsipielle motstandere av. Men, hva gjør vi ikke for å trygge våre barn? Maria og Solveig var ute i bassenget, jeg bestemte meg for å være litt tøff. Sprang mot bassengkanten for å ta en skikkelig «bombe» i vannet. Problemet var bare at det var glatt. Beina forsvant under meg, og nakken traff 100% bassengkanten. Heldigvis hadde vi forsikring på den turen!

– Nå er maten klar. Jeg har laget favorittretten vår, med Habanero! Solveig ropte lystig fra kjøkkenet. Takk, takk. Jeg skjønte det! hoiet jeg tilbake. Maria lo høyt igjen. Med sin trillende latter.

Det var virkelig balsam for sjelen.

Av Rolf Atle Kristoffersen

Én kommentar til «Livet – verdt å leve?»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *