Hverdagslykke – en Utopi?

Skrevet av Rolf Atle Kristoffersen

Then she seemed to remember something and came back to look at him with wonder and curiosity.
– Are you happy? she said.
– Am I what? he cried
Fahrenheit 451, Ray Bradbury

Hva er denne lykken vi alle streber etter? Hvor finnes den? Jeg hørte, eller helt sikkert leste, en kjent historie en gang som innimellom dukker opp fra, jeg holdt på å si, jeg skriver: Gud vet hvor. Ja, om noen skulle vite det, så må det være denne Gud. Vi blir nok aldri enige om hvem, eller for den saks skyld, hva Gud egentlig er. Det er skrevet tusenvis av bøker om den saken. Kanskje millioner. Uansett, historien går omtrent sånn:

En mann ligger på alle fire, og leter febrilsk etter noe i lyset fra en gatelykt. Det er mørkt, det er altså sent på kvelden – kanskje har han tatt en dram, eller en øl, eller begge deler og litt til. En politimann vandrer i gatene, og går bort til ham. `Kan jeg hjelpe deg´ spør han høflig, dette er sikkert i Norge eller et annet land hvor politiet er til for å hjelpe oss. `Ja´, hvisker mannen. `Jeg har mistet gifteringen min´. Politimannen, og jeg sier mannen uten tanke på diskriminering av noe som helst, vet øyeblikkelig hvilke kommende katastrofer som kan ramme en mann i lystig humør sent en kveld på vei hjem til sin kone uten giftering. Selvsagt vil han hjelpe, han trekker litt i buksene og legger seg ned sammen med mannen. De leter lenge, uten hell. Det er en veikant, masse skrot og rot, høyt gress på andre siden. Mange plasser hvor en liten ring kan ligge. Verden står antagelig ikke til påske for denne mannen. Ringen må finnes. Det handler om selve livet. Hans liv som ektemann, far. I verste fall. Eller tre uker uten sex, mistanker, tvil. Stress. Krangling. Politimannen er sympatisk, tålmodig, en menneskevenn – men, ikke en barmhjertig samaritan av betydning. Han vil videre. Så han spør til slutt: `Hør, er du helt sikker på at du mistet ringen her´? Mannen ser på ham, ansiktene deres er nær, det er et kameratskap i det, en slags tilhørighet tenker han.`Nei´, sier han. `Jeg mistet ikke ringen her. Jeg mistet den da jeg gikk ut i skogen og tømte den siste ølen fra min kropp. Åpenbart ville det være umulig å lete der, det er for det første helt stummende mørkt, og dessuten falt den nok ned en skråning. Så jeg bestemte meg for å lete her, under lykten – her hvor lyset er´.

Levekår og livslykke
Joda, det kan være at historien ikke er nøyaktig sånn eller slik. Det kan være. Jeg tenker på «Levekårsundersøkelsen 2018». Et supert dokument, det heter blant annet i definisjonsavdelingen:

Statistikken kartlegger fattigdomsproblemer for ulike grupper i befolkningen. Statistikken dekker økonomisk romslighet og betalingsproblemer, samt tilgang på materielle og sosiale goder. Tallene er basert på Levekårsundersøkelsen EU-SILC.

Det er vakkert. Språklig estetikk. Det er 6% av befolkningen i Norge som har daglige, ukentlige eller månedlige problemer med å få `endene til å møtes´. Det er selvsagt ikke bra. Ingen av oss ønsker lidelse, problemer, angst, depresjoner eller andre ting som kan ødelegge livsgleden for oss selv eller andre. Vi liker at andre har det bra. De fleste av oss gjør det. I Norge er vi stort sett tilhengere av at alle skal ha de samme muligheter til et godt liv, til å utvikle seg selv, vokse. Bli seg selv fullt ut, det er noe vi gjerne tar frem i festtaler. Det er ikke usant, langt derifra. De aller fleste har det godt i Norge, andre siden av denne statistikken er at 94% ikke har problemer i hverdagen, økonomisk sett. Selvsagt kan det være et nytt bad, en ny bil, en etterlengtet ferietur som må reduseres i omfang, vi kan ikke få alt vi peker på. Det er normalt. Vi aksepterer det. Det spørres i undersøkelsen hvordan vi har det, og resultatet er kort oppsummert:

Tallene viser at det er en sammenheng mellom folks tilfredshet med livet og deres levekår. For de gruppene som har lav tilfredshet med livet og som vi har sett nærmere på her (enslige forsørgere, arbeidsledige og de med lavest inntekt), ser husholdningens økonomi ut til å være felles utfordring.

Det har en betydning, selvsagt, hvordan økonomien er for å kunne si at vi er tilfreds med livet. I Norge er det slik at vi gjerne sammenligner oss med andre, det er dyrt å leve, og det kan være vanskelig å holde på de sosiale nettverkene når du og jeg ikke kan gå ut for en kopp kaffe, eller være med på turer, ta en tur på by´n når vi har lyst. Vi har Facebook, men det er fattigmanns trøst – igjen uten tanke på diskriminering av noe slag. Det finnes enda en del ord som vi bruker som ikke er helt nøytrale. Heldigvis er vi i ferd med å rydde i slik problematikk, slik at ingen blir fornærmet eller krenket i tillegg til å være fattige.

Det er ikke hvordan vi har det, men hvordan vi tar det

Jo mer jeg vendte meg til forholdene, desto mer imponert ble jeg av levestandarden blant nomadene: ren luft, rent vann, god hygiene, næringsrik kost med kjøtt og melkeprodukter, stadig bevegelse.
Fredrik Barth, fra Vi mennesker. Her lever han som antropolog hos en nomadestamme i Fars i Syd-Iran, 1958. De hadde lite annet, men var fornøyde.

Selv leser jeg en del. Ja, jeg innrømmer det. En bortkastet aktivitet, som likevel gir meg mye glede. Livsglede. Bibliotekene har blitt en av mine venner. Det å vandre mellom tusenvis av bøker, se på bokryggene, tenke på hva de inneholder, at noen har sittet og strevet med teksten, jobbet seg frem til gode formuleringer, gode historier, at de har reist til fjerne land for å leve blant nomader – sånn at jeg kan lese om det i en godstol, med en kaffekopp og en smultring på et lite fat. Ja, det er livsglede for meg.

Det har også en praktisk side i forhold til livet, det å være fornøyd, se at verden er uendelig. Når jeg vandrer, så har jeg mange forfattere inni hodet, og jeg ser gjerne etter bøker som mer eller mindre byr seg frem, ber om å bli lest – av meg. I den senere tid har det blitt et par bøker om hjernen vår, den aller siste angående det var Bjørn Grinde sin bok: Bevissthet – forstå hjernen og få et bedre liv.

Ja, innsalget var bra. Han er biolog, og skriver om menneskets utvikling, hva hjernen består av – og ikke minst: det er mulig å trene hjernen, den er fleksibel, tøyelig. Det krever en viss anstrengelse, og det kan være tungt. Omtrent som å trene til en halvmaraton, noe jeg stadig prøver på. Det krever noe av meg. Underholdning er bra, men en utvikling av meg selv, av deg, skjer ikke ved å sette seg ned i sofaen og se episode 156 av `Paradise Hotel´. Tror jeg. Kanskje heter det noe annet, men dere fatter nok poenget. Ikke et originalt poeng, men det er noe med å gjøre det. Ikke bare si at det sikkert hadde vært fint å lese litt av de bøkene jeg engang kjøpte, eller kanskje droppe Cola og chips en lørdag og heller ta en lang tur i fjellet på søndagen. Se de nære ting.

Å lese bøker kan gi oppmerksomhet rundt hva som er viktig i livet:

Dystopia

`Now, let`s get on upstream´, said Granger. `And hold on to one thought: You`re not important. You`re not anything. Some day the load we`re carrying with us may help someone. But even when we had the books on hand, a long time ago, we didn`t use what we got out of them. We went right on insulting the dead. We went right on spitting in the graves of all the poor ones who died before us. We`re going to meet a lot of lonely people in the next week and the next month and the next year. And when they ask us what we`re doing, you can say: We`re remembering. That’s where we`ll win out in the long run.´ Fahrenheit 451, Ray Bradbury.

Ordet «Dystopia» ble første gang brukt av John Stuart Mill i 1868, en engelsk filosof og politisk tenker, som et bilde på en fremtid hvor livet er ikke-godt. Det står i motsetning til Utopia, som er en beskrivelse av det perfekte samfunn. Noen ganger glir begrepene over i hverandre, som i boken Fahrenheit 451 av Ray Bradbury. Bokens tittel er den temperaturen hvor bok-papir tar fyr, og brenner godt. Hovedpersonen er en brannmann, og den eneste oppgaven brannmenn har (igjen uten diskriminering) er å brenne bøker. Husene er for lengst brannsikret, og ingen husker lenger den tiden da det gjaldt å slukke branner. Ekspertisen er nå å få oppsporet og brent flest mulig bøker fortest mulig. Dette er skrevet i 1953, og det er lett å tenke seg at den utstrakte brenningen som nazistene drev med (10.mai 1933 som et høydepunkt) er et bakteppe, kommentert på et vis av Heinrich Heine allerede i 1821:

That was mere foreplay. Where they have burned books, they will end in burning human beings. 
– Heinrich Heine, Almansor (1821)

Samfunnet i Fahrenheit 451 er perfekt, ingen lider, alle materielle goder er dekket. Konen har som sin ene, store bekymring, at de kanskje må vente noen måneder før den fjerde veggen i stuen også blir heldekket med en skjerm. Da kan hun sitte fullstendig omringet av, lett interaktiv, underholdning all den tid hun er våken. Mulighetene i dag er større enn Bradbury klarte å tenke i 1953, sånn rent teknologisk, men det er ikke tvil om at han har mange poeng i forhold til hva samfunnet vil se på som viktig. Velstand er det mye av, men samtidig kriges det. Til slutt utryddes store deler av samfunnet, og det er få mennesker igjen. En del av disse har i mange år memorert bøker; de husker Shakespeare utenat, Bibelen, Platon, Aristoteles, Jonathan Swift med Gullivers reiser, Darwin og mange andre.

Hva kjennetegner dystopiske samfunn?
Tja, det er skrevet mange bøker om det. Typisk går de under science fiction, men gradvis blir de klassikere – og vi finner ut at en del forfattere er, eller var, utrolig forutseende. George Orwell (1984) er kjent for de fleste, Aldous Huxley (Brave new world) er en annen, Franz Kafka (Prosessen), Margaret Atwood (The Handmaid`s tale), Suzanne Collins (The Hunger Games) våre egne Henrik Wergeland (De sidste Kloge), Axel Jensen (Epp), Knut Faldbakken (Uår) og mange andre. Det er vanskelig å peke på en ting, og jeg har da heller ikke lest alle de som finnes – så gal er jeg tross alt ikke. Typisk virker det likevel å være en form for hjernekontroll, at bevisstheten vår må undertrykkes, manipuleres, smøres med gode opplevelser, hindre oss i å tenke. De som tenker er farlige, de jaktes på, de drepes eller fengsles.

Først og fremst oppfatter jeg at det er viktig å undertrykke livsgleden i dystopiske samfunn. Å gjøre folk til maskiner, med lite materielt å klage på. Ingen store følelser, alt på det jevne. De som gjør opprør, er vanligvis de som vil ha noe mer ut av livet, opplevelser, noe ekte. Dette er noe vi må passe på hele tiden, og følgende hendelse inspirerte meg:

Prester brenner Harry Potter-bøker i Polen
En gruppe katolske prester i Polen har brent bøker de mener er vanhellige, deriblant J.K. Rowlings Harry Potter-serie. Aftenposten 2. april 2019

I Ray Bradbury sin bok går det galt for vår helt da konen angir ham, han har ikke brent alle bøker. Noen er gjemt i huset, og det fører til hans undergang. Dog, håpet lever videre. Bøkene finnes inni skallen hans og i mange andres. De husker. De kan bygge et nytt samfunn. Vår helt, Guy Montag, møter tidlig en ung jente på 17 år. En merkelig jente, som spør om han er lykkelig. Hvilket spørsmål! Han ser hjemmet hennes, alle lysene står på, det er sent:

What`s going on? Montag had rarely seen that many house lights.
Oh, just my mother and father and uncle sitting around, talking. It`s like being a pedestrian (fotgjenger), only rarer. My uncle was arrested another time – did I tell you? – for being a pedestrian. Oh, we`re most peculiar.
But what do you talk about?

Livsglede
Ja, hva snakker vi om? Hva tenker vi på? Jeg har selv en utdannelse blant annet som coach, og jeg har levd et liv frem til nå. Jeg er blitt politisk interessert, og har alltid vært opptatt av rettigheter, muligheter og selvsagt mitt eget liv. Det gir meg glede å lese, stadig mer etter hvert som jeg finner større mening, sammenhenger jeg ikke så tidligere, humor, visdom, kunnskap. Det er skrevet utallige bøker om livsglede. Å finne noen fellestrekk er ikke lettere der enn i annen litteratur, men jeg undres på om det ikke handler om å finne seg selv i bøkene?

Allerede Sokrates, en gresk filosof mange har hørt om, var opptatt av å finne seg selv, være ærlig mot seg selv. Når vi snakker sammen, så er det ikke alltid vi klarer å være så veldig ærlige – verken mot oss selv eller andre. Kanskje snakker vi om jobben, hva skjedde i dag? Kanskje snakker vi om noen andre, noen som gjorde noe rart, noe ulovlig, noe vi kan le av. Eller en ny serie på Netflix, nå også «Game of Thrones» på HBO. Det er ingenting galt i å snakke sammen, om alt mulig. Det vi kan tenke på iblant, er dette:

Ser du andre slik de er?
Anerkjenner du at andre er forskjellig fra deg selv?
Tør du vise sårbarhet?

Kjenner du deg selv? Sånn helt skikkelig?

Det er kanskje mest lys der hvor det er underholdning, fest, moro. Det er ikke sikkert du skal lete der etter livsgleden. Den gleden er kortvarig. Via støvete biblioteker, og gode samtaler med venner og familie, så kan det være at den beste plassen å lete er inni deg selv. For at vi alle skal klare å se hverandre, forstå hverandre og leve sammen på en fredelig måte – ja, så er det min mening at bøker er viktig. Det skaper varig livsglede. Å undertrykke meninger, å brenne bøker, å passe på at alle oppfører seg korrekt, å forvente at vi skal være perfekt – ja, det skaper ikke-gode samfunn.

Dystopier.

 

– Elementært, min kjære Watson.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *