Motoren summet i bakgrunnen og ble så vidt overdøvet av musikken fra anlegget. Nå var det juleferie og han var på vei for å hente barnet som bodde hos mor. Endelig skulle de tre være sammen. Han hadde hatt en traumatisk høst, men var nå på beina igjen. Ny jobb, men hadde blitt boende i huset de hadde sammen. Kunne gjøre som han ville. Male trepanelet hvitt uten at flinke hun kunne blande seg opp i det med sin latterlige, forsiktige måte å snakke på: «Du skulle kanskje bruke kvistlakk først?»
Mor og far flyttet tilbake til hovedhuset etter at hun flyttet ut. Utspekulert og beregnende ødela hun det nære forholdet han hadde til foreldrene sine og nærmest tvang dem til å flytte. Men nå var storfamilien sammen. Han skulle fikse julemiddagen. De og barna la seg tidlig og han kunne nyte et velfortjent glass eller to etterpå. Juledags morgen skulle det bli fint å ligge frampå mens barna sprang til nabohuset og fikk frokost.
Ekskona så ganske avslappet ut da hun åpnet ytterdøra. Enda bra hun hadde to naboer inne hos seg slik at han slapp å si henne noen sannhetsord. Eller gå fort mot henne og stikke ansiktet truende opp mot hennes. Han var ikke i humør til det. Bak henne sto den hyggelige naboen og sa hei og «du får ha ei God Jul», og ut i gangen kom lillegutt med bagen sin. Mora ga sønnen sin en kort klem og rusket ham i håret. «Hei, så kjekt å se deg, lillemann! Kom, så drar vi til storebror og feirer Jul.», sa han. Oppsynet til mora, som liksom prøvde å holde følelsene tilbake, var patetisk. Hun sto der tafatt og kostet ikke på seg å si hade engang. Tenk å ikke si God Jul til sin egen sønn!
And I’m losing my grip, losing my mind
First to admit that you could be mine
It’s so unlike me to do,
sang han på vei mot bilen.
Så var det det vanlige om hvordan det var i barnehagen i dag. Var du stor og flink? Guttungen svarte ikke så han svarte for poden: «Du hadde det nok kjekt i barnehagen i dag. Jeg kan tenke meg at du var stor og flink, og oppførte deg fint.» Så barnslig det hørtes ut når han selv svarte på det han spurte om. Men noen måtte jo holde samtalen i gang. Guttungen satt og kikket på trafikken, så han måtte fortsette monologen. «Du gleder deg vel til å se broren din igjen? Jeg har en skikkelig fin overraskelse til deg når vi kommer fram. Det kommer til å bli Julaften før Julaften, liksom. Tenk på hva du ønsker deg aller mest! Det får du jo ikke, ha,ha, men.» Utakknemlig gutt som ikke svarer når han blir snakket til.
Losing it
But I’m losing it over you
I’d go back, back to the night
Asked for the truth and I told you a lie
So scared of what I would do
Now I’m losing it over you
sang det fra anlegget. «Back, back to the night», sang han med. Ja, selvfølgelig angret han på den kvelden. Han hadde jo vett i hodet! 12. desember ble en drittkveld. Han hadde det ikke i seg. Men hadde gruet seg slik til denne dritteite henteseremonien som det ble enighet om i meklingen:
- gjøre det hyggelig for barnet
- ikke snakke om uoppgjorte ting
- ikke snakke over hodet til barnet
Han var jo nødt til å nikke og smile og skrive under hos denne kompromissvillige feministdama på familievernkontoret. Hvis ikke var det jo ikke sikkert at hun ga seg. Ekskona satt nok og skrev ned hver jævla uregelmessighet i en logg som hun kunne fore advokaten med.
«So scared of what I would do. Losing it over you», sang han. Kompromissvilje var egentlig sykt provoserende. Hva skulle en stakkars mann gjøre? Alle nikker og smiler rundt ham og sier at han er flink som tar seg av barnet. Visst faen er han flink! Hva skulle det ellers bli av guttungen hvis han skulle gå i skjørtene til mor. Homo eller svekling, eller begge deler? Vitenskapen har svaret på den saken.
Eneste trøsta er nok at hun hadde det verre den helga. Det ble nok ikke så mye familiekos som hun hadde tenkt. Så lettskremt som hun er. Først inviterte han henne inn på en kopp kaffe. Da hun nektet, lokket han med at hun skulle få se rommet til guttungen. Da fikk han henne i ubalanse, bare mentalt, altså, tok kontrollen, dro henne inn og ga henne én skarp melding, så hun kunne forstå med en gang, at ham kødder hun ikke med: «Sitt ned, og hør på det jeg skal si». Hvorfor faen gjorde hun ikke det? Guttungen sprang opp trappene til rommet sitt. Mora hans sto i allrommet og strøk klær. Det var fred og ro i huset. Men kjerringa tok ikke hintet. Bortskjemte dritt. Det har nok ikke vært noen som har kommandert deg tidlig nok, tenkte han. I stedet prøvde hun å komme ut. Det var sykt provoserende. Han holdt henne igjen, klapset til henne i ansiktet, med flat hånd, for nå var hun urimelig. Men så begynte hun å skrike – uten tanke på at barnet var i etasjen over, og at mora hans var i rommet ved siden av. Hun vred seg ut av grepet hans og landet på golvet. Men opp igjen sekundene etter og så fortsatte den uutholdelige lyden av misfornøyd kjerring. Hva? Tror du at noen hører deg? Tror du at noen gidder å komme? Hold kjeft! Han sparket henne. Han dro henne etter håret. Han holdt henne for munnen, men så bet hun ham. Han grep rundt halsen og ville riste skrikinga ut av henne. Hold kjeft! Skrikinga ble svakere og endte med piping. Han slapp taket, selvfølgelig. Hadde ikke helt «losing it».
Den jævla kjerringa løp over til naboene. Han sto i døra og så på oppstyret. Hva faen hadde hun med å involvere naboene? Ja, selvfølgelig førte det til misstemning og uhygge i nabolaget. Kona der i huset skulte fortsatt på ham og krysset over til andre sida av gata når de møttes. Men mannen hadde han tint opp over ei flaske sprit en kveld i garasjen. Kvinnfolk var det umulig å forstå seg på, var de enige om.
When we were one foot in and one foot out
I know that I let you go but I miss you now
All the things I should’ve said but I didn’t know how
I know that I let you go but I miss you now
Nå skulle julefreden senke seg over hus og hytte og fred på jord og nabolag.
—
Barnemora satt med telefonen i hånda, men fikk seg ikke til å ringe med det samme. Så vanskelig det var å snakke i telefonen, når hun ikke hadde dem foran seg, når hun ikke kunne ta dem inntil seg og klemme dem, men likevel måtte si med stemmen de var vant til: God Jul, guttene mine.
God Jul, bare annethvert år for hennes del. Det var bare å innfinne seg med det. Helst ville hun ikke blande seg når de var hos faren. Det var så vanskelig å nå inn, å involvere seg. Hun var sikker på at hun bare ville forstyrre dem i leken, eller noe sånt. Mest av alt fryktet hun at hun måtte høre på «det han hadde å si» før han ga telefonen over til dem. Hun så ham for seg, tronende over dem, når de skulle snakke. Men så slo hun nummeret. Det ringte et par ganger før lyden av opptaksstemmen hans kom: «Vi kan ikke ta telefonen nå. Vi feirer Jul som de fleste andre i Norges land. Vennligst legg igjen en beskjed.»
Utdrag fra sangteksten «Losing it over you» av Matoma (2018)