Når verden blir en tallsuppe

Skrevet av Theodor Barth

Tvangstanker? Eller hysteri?

Det er ikke heller alltid man vet hvordan man skal leve med tvangstanker. OCD er et mystisk lite ord som triller rundt i språket vårt som en liten stein i skoen, som man ikke helt alltid skjønner hvor kom fra.

Det usynlige inntoget

Slik mange fortellinger begynner, var det ingenting i mitt liv som forberedte meg på det jeg kom til å leve med. Jeg var som alle andre unger. Spiste sand. Klatret i trær. Plukket meg i nesen. Slik barn skal være. Jeg tenkte aldri på om jeg var skitten på hendene, fordi jeg ikke brydde meg, og brukte tiden min på tingene som virkelig betydde noe. Jeg var lykkelig uvitende om at neste gang jeg plukket meg i nesen, ville verdenen min snu seg på hodet.

Jeg husker godt når tvangstankene virkelig tok tak i meg. Jeg var 14 år. Når jeg begynte å tenke på at kanskje jeg burde vaske hendene etter at jeg tar på meg buksa, jeg har jo tross alt lukket knappen før jeg vasket hendene på do – de bakteriene er der nok enda. En myk start. Jo mer jeg tenkte på det, jo mer tenkte jeg på alle andre ting jeg tar på før jeg vasker hendene. Hvor mange ganger jeg har tatt på dem, uten å vaske hendene etterpå. Jeg måtte rette det opp og vaske det av – det er jo logisk.

Jeg var 18 år når jeg sluttet å la foreldrene mine ta på meg. Jeg vet jo ikke hvor de hendene har vært! Hver gang de prøvde, rykket jeg til som en forslått hund, uten at de visste hvorfor. Jeg skammet meg. Men jeg var så redd for å føle meg skitten at jeg måtte gjøre det. Det er jo ingen her i verden som vil være skitten! Hver gang jeg tok på noe, eller noen tok på meg, satt det igjen en igle av ubekvemhet. Den satte seg fast i huden, og jeg kunne bare få dem av med såpe og vann. Selv om jeg sprakk opp i huden opp til albuene. Selv om jeg blødde.
Når jeg fylte 20 år var det ikke noe lettere. Det var som om tvangstankene bare snek seg lengre og lengre inn i hodet mitt, og forpestet det lille av logikk som satt igjen i kroken og ynket seg. Jeg måtte være ren.

En stor tallsuppe

Et hovedtrekk med tvangstanker, er tall. Det er alltid tall. 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 8, 7, 7, 8, 9, 8, 9, 10, 11, 11, 12. For hvert av disse tallene, tok jeg et nytt pump med såpe, og vasket. Alle vet at 7 ikke kommer etter 8. Det er logisk. 12 er et magisk nummer, da er jeg ren. Jeg må alltid til 12.. Men tenk om du glemte nummer 7? Da må jeg tilbake. Men tok du nummer 11 skikkelig? Nei, en gang til for å være sikker. Snart er jeg på nummer 12. Snart ferdig. Snart.

Det er ikke bare vasking som er så fastlåst i tall. Kanskje dette er noe fjernt å forestille seg, men man kan faktisk sitte fast i hvor mange ganger man har bøyd en finger. I mitt liv har jeg vært igjennom utallige tallsupper, hvor hodet mitt har satt seg fast i telling av fottrinn, hvor mange ganger jeg har skrudd på et lys, eller telling av rytmiske rykninger.

Det er mange som har forsøkt å skvise vett inn i hodet på meg. De vet at det jeg gjør ikke gir mening, at det ikke er logisk å vaske hendene til man blør. De vet det. Jeg vet det. Jeg har blitt kalt mange navn, fordi folk ikke forstår. Hysterisk. Syk. Bakteriefobisk. Jeg ser det på folk når jeg bruker et offentlig toalett, og står i fellesområdet og vasker hendene, like lenge som det tar 4 personer å bruke toalettet og vaske hendene 1 gang hver. Hvordan de stirrer på meg når såpen rekker meg til albuene, og vasken snart flyter over.

Å leve med tvangstanker

Fra logikkens standpunkt, ville man tro at å slutte å vaske hendene så mye ikke kan være så vanskelig. En gang er jo nok, ikke sant? Å leve med en så motstridende kamp av logikk kan kun beskrives som å vandre med to små menn som drar i hver sin ende av et tau konstant, hvor den ene alltid taper, uansett hvor hardt han prøver. Jeg er nå snart 27 år, og har levd i over 10 år med denne sykdommen. Det er fortsatt mange som ikke forstår at jeg er syk, og trenger hjelp, og kaller det en enkel frykt for bakterier.

En vanlig dag for meg er konstruert rundt hvor jeg kan vaske hendene, og om det er såpe der. Det er en kontinuerlig, fast rekkefølge som ikke kan brytes. Hvis jeg bruker toalettet før jeg pusser tennene blir alt galt. Jeg må vaske hendene før jeg setter meg ned på jobb. Jeg må vaske hendene når jeg kommer hjem fra jobb. Jeg må vaske hendene hvis jeg plukker noe opp fra gulvet. Konstant og hylende går dagene mine, sammen med tvangstankene.

Livsglede er et stort ord. Jeg har glede av mange ting i mitt liv. Mange ting som kanskje ellers ikke er så betydelige for andre. For meg betyr det en dag hvor jeg ikke må tenke så mye på tingene rundt meg, hvor jeg ikke trenger å plukke noe opp fra gulvet. Eller noe så enkelt som en soloppgang.

Å leve et liv av glede sammen med tvangstanker er mulig, bare man vet hvor man skal tråkke.