Skrevet av: Rolf Atle Kristoffersen
«Den lange, lange sti over myrene og ind i skogene hvem har trakket opp den? Manden, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og andet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begyndte en og anden lap å snuse stien op og gå den når han skulde fra fjæld til fjæld og se til sin ren».
Slik starter Markens Grøde, denne romanen som ga Knut Hamsun sin velfortjente Nobelpris innen litteratur. Han fikk den i 1920, som den andre nordmann etter Bjørnson. Senere fikk også Sigrid Undset denne prisen for sine romaner om middelalderen. Litt nasjonalromantikk kan nok spores hos alle disse tre, selv om de var svært forskjellige som forfattere og personer. Det skal jeg ikke gå inn på her, det er som det skal være. Vi er alle forskjellige.
Selv Nobelprisvinnere. Det er ingen hemmelighet. Det finnes mange biografier om hver av disse, den interesserte kan lese i ukesvis, månedsvis om han eller hun vil. Hele forfatterskapet til alle tre. Alle biografier. All den tankekraft som er lagt ned. For hva? Kan man spørre så dumt? Hvorfor skrives det, tenkes det, diskuteres det enda? Er vi opptatt av hva disse spiste? Hvem de hadde sex med? Kjærlighet? Krangling? Hva mente de om andre mennesker? Om et Norge som så vidt var blitt helt selvstendig, dersom vi regner 1905 som et viktig år.
Vi tenker. Altså er vi. Ja, det er den gode, gamle Descartes. Vi, som mennesker, liker å tenke. Vi er avhengige av det. Enten vi vil eller ikke. For hva skjer om du slutter helt å tenke?
Dagens samfunn
Hva tilbringer vi dagene med? Det er ofte interessant å sprade rundt i byen, ta bussen eller sitte på en liten kafé, se på dette livet som utbrer seg over alt. Det er mange mennesker på liten plass. Noen rikere enn andre. Materielt kan man si, det viser seg på noen måter. Selv i Norge, dette landet hvor det er så viktig at ingen skiller seg ut. Vi er alle like, eller vi ønsker å være like. Det finnes unntak fra denne regelen. Det er alltid noen, alltid må noen, skille seg ut. De ler vi kanskje av, noen ganger blir vi redde, andre ganger vet vi ikke helt hva vi skal tro. Noen tigger. De strikker. De spiller på fele, jeg har til og med observert blokkfløyte. Om det var vellykket vet jeg ikke. Det var artig, på et vis, å se en kar i sin beste alder sitte på en benk og spille på blokkfløyte. Tragisk, ja. Jeg synes i grunnen det. Det er sjelden lett å skille det tragiske og det artige, det morsomme. Det blir gjerne tragikomisk.
Hva skal vi tenke om tiggere? Skal vi føle noe? Det har vært omdiskutert i Stavanger hva vi skal gjøre. Noen mener det er plagsomt, det bør ikke være lov. Andre tenker at det er en skam å mene det. De er mennesker, de har krav på vår medfølelse, vår omtanke. Atter andre lager utstilling av tiggerne:
«Kunstner Eli Glader har filmet tiggende kvinner i Stavanger og stiller nå ut disse på Sølvberget galleri. Vi må se menneskene rundt oss, oppfordrer leder av galleriet». Fra 2018.
Ja, kanskje det er veien å gå? Stille de ut? Da kan vi observere fritt, studere uten blygsel. Hva får disse menneskene til å tigge? Har de bakmenn (eller kvinner, i likestillingens navn) som tar alle pengene mot en liten provisjon? Er det organisert kriminalitet? Støtter vi egentlig en grusom mafia om vi gir penger til denne karen som spiller blokkfløyte på en benk i en liten park – rett i nærheten av Domkirken i Stavanger? Den hellige. Jesus. Gud. Ja, for det er ikke lett å tenke på takknemlighet uten å tenke på Jesus?
Julen nærmer seg. Den feires. Fordi Jesus ble født. Verken mer eller mindre. Ja, det er klart at mange er uenige i det. En form for jul har da blitt feiret i tusener av år før denne Jesus kom til jorden. Det er midtvinters. Jeg skal ikke gå dypt inn i den problematikken, selv meldte jeg meg ut av statskirken for over 30 år siden, ja – så snart jeg kunne. Det var ikke fordi jeg er så innmari imot alt som har med religion å gjøre. Vi tror alle på noe. Vi tror på den virkeligheten vi ser rundt oss.
Det er vi nødt til. Vi tror på de skikker og tradisjoner vi har fått med oss fra barnsben av, av og til bryter noen ut. Vi tror på nasjonen. Kanskje på fred. At verden er blitt bedre enn i vikingtiden. Den gang jul også var jul:
«Jul er et fellesnordisk navn på den store hedenske festen som ble feiret omkring vintersolverv. Norden er det eneste området der det gamle hedenske navnet på solvervsfesten overlevde innføringen av kristendommen. Selve navnet jul stammer fra norrønt jólablót, eller jól (ord fra proto-germansk jehwlą/feiring) fra den hedenske offerfeiringen av midtvinterdagen i Norden, som var lagt til 12. januar. Ordet jul forekommer også i andre germanske språk. Julemåned het på angelsaksisk gèola, på gammelengelsk guili, ifølge den engelske kirkelærde Beda rundt år 700, og på norrønt ýlir. Festen skulle, etter de norrøne kilder, holdes for et godt år, og man skulle drikke juleøl til gudenes minne. Etter innføringen av kristendommen i Norden ble julen en fest til minne om Kristi fødsel». Kilde: SNL.
Det er klart at julen er preget av mye rart. Treet vi drar inn i stuene våre. Julesanger. Litt kristendom, mange går i kirken en gang i året. Tradisjoner er viktig for oss. Gradvis blir tradisjonene våre egne. Det blir «godt norsk».
Hva med Isak Sellanraa?
Ja, jeg slipper ikke Markens Grøde helt. Eller Hamsun da. For mye kan sies om Hamsun, ikke minst at han dro for å treffe Hitler på sine eldre dager. Var han nazist? Tja, at han støttet nazismen er det lite tvil om:
«Hamsun støttet nazistene aktivt under okkupasjonen og skrev blant annet en berømt nekrolog over Hitler i Aftenposten 7. mai 1945. ‘Hadde [Hamsun] vært 20 eller 30 år yngre ville saken ha vært klar: Forræderitiltale og årelang fengselsstraff’, heter det i jusprofessor Johs Andenæs’ senere analyse».
Hamsun slapp unna ved hjelp av sine svekkede sjelsevner. Det er historien. Om de var svekket for alvor, eller om han bare var litt døv på sine eldre dager er åpent for diskusjon. Han skrev Paa gjengrodde stier i 1949, som langt ifra virker å være en bok som er skrevet av noen med alvorlige skader på sjelsevnene. Ord som vi ellers ikke bruker i dag. Fortjente han likevel Nobelprisen i litteratur? Det er nok et åpent og vanskelig spørsmål. Det diskuterer jeg ikke her. Rent kunstnerisk er det ingen tvil, Hamsun har skrevet noen av verdens beste bøker. Han har forandret egenhendig mye av litteraturen, spesielt etter 1890 da Sult kom ut.
Isak beskrives i Markens Grøde første gang slik:
«Manden kom gående mot nord. Han bærer en sæk, den første sæk, den indeholder niste og nogen redskaper. Manden er stærk og grov, han har rødt jærnskjæg og små ar i ansigtet og på hænderne – disse sårtomter, har han fåt dem i arbeide eller i strid? Han er kanskje kommet fra straf og vil skjule seg, han er kanskje filosof og søker fred, men ialfald så kommer han der, et menneske midt i denne uhyre ensomhet.»
Ja, det er mennesket. Som tråkker seg vei. Som bygger sitt rede langt inne i naturen. Planter, graver, bygger hus. En kone får han etter en tid som ungkar. Hun har hareskår, har levd et liv fullt av ensomhet og mobbing, men har likevel noen jordiske eiendeler. Sammen bygger de. De får materielle goder, de får to barn. Det er et slit uten like, men Isak er sterk. Det er også Inger. Det skildres slik når de får sitt første barn:
«Barneskrik – jaja Herregud, det var ingen råd med det, men det var fryktelig og forunderlig, og Inger hadde intet sagt. {…] Da barnet tidde, spurte Isak: Har du alt gjort det? – Ja, nu er det gjort. – Nå. – Det kom om kvelden som du fór. – Nå. – Jeg skulle bare tøie meg og hænge opp kassen, så jeg alt hadde tillaget; men det tålte jeg ikke, efterpå så fik jeg ondt. – Hvorfor varskudde du mig ikke? – Kunde jeg vite så akkurat tiden! Det er en gut. – Nå, det er en gut».
Det tredje barnet tar Inger tak i, hun kveler det. Det er født med hareskår. Hun har født alene, nå kommer det frem at det har vært fordi redselen grep henne om hjertet – tenk om barnet var som meg?
For dette havner hun i fengsel. I flere år. Isak jobber og jobber, utvider gården. Det blir mange hus, de males. Ungene vokser til. Inger har det egentlig ikke så verst i fengselet, hun var gravid da hun ble hentet, og har fått en jente. Hareskåret til Inger blir operert, og hun lærer seg mange fine ting. Veving, sying og mye annet som kan komme til nytte. Da hun kommer tilbake til Isak på gården, så tar det ikke lang tid før hun tenker:
«Var det ikke mærkelig så synet kunne skifte! Inger orket ikke længer å glæde seg over en rigtig fin kalv eller å slå hænderne sammen av forundring når Isak kom hjem med en stor bør fisk fra fjældvandet, nei hun hadde været seks år i større forhold»
Altså i fengsel. Likevel, der hadde hun fått smak på et annet liv. Et byliv. Så hun lengter bort fra Isak. Som har strevet i alle år, vært forelsket i henne og enda mer nå som hun kan så mye og er blitt så fin uten hareskår. Skulle hun være takknemlig?
Hva er takknemlighet?
Det er vanskelig. Vi føler alle at det er riktig å være takknemlig. Utfordringen er hva vi skal være takknemlige for, og hvordan vi skal vise det. Jeg nevnte nasjonalromantikken. Hamsun representerte den i sine senere verk. Bjørnson er særlig kjent for å være en nasjonal samlingsperson:
«I Norge var Bjørnson dypt involvert i den litterære og politiske debatten og fikk ord på seg som «nasjonalskald». Det er han som har skrevet teksten til Ja, vi elsker dette landet, Norges nasjonalsang».
Hva er det vi samler oss rundt når vi tenker på Norge? Jeg har med interesse lest en bok av Erik Tunstad, kalt Evolusjon. Den tar for seg hele planetens historie, fra start til nå. Målet venter vi vel på enda. Åpenbart preges denne historien av mange usikkerheter, det er vanskelig å pusle sammen noe som er troverdig når vi snakker om millioner av år. Opprinnelig tenkte han å skrive et motinnlegg mot «kreasjonistene», som er imot Darwin og det vi tenker på som evolusjon. Det ble i stedet en bredere fortelling. Helt klart er det at Norge kom sent i gang. Det skjedde mye før noen forvillet seg helt opp hit. Det aller meste startet i Afrika. For to millioner år siden utviklet forfedrene til Homo Erectus seg, en gruppe som vandret ut av Afrika og befolket store deler av verden. Lenge før Homo Sapiens. De sies å ha kommet i gang for ca 80 000 år siden. Også fra Afrika. Formoren kalles for «Eva», og hun levde i det østlige Afrika for ca 200 000 år siden. Give or take noen tusen år. Er det så nøye?
Til slutt, for ca 10 000 år siden, kom noen slitne sjeler til vårt langstrakte land. Så tok det rundt 9 000 år eller no, så kom sannelig Kristendommen også til landet. Dersom vi sier at det skjedde for 1 000 år siden. Hvorfor så mange tall? Tja, det var vel ikke helt meningen – men, jeg synes det er viktig å ha et blikk bakover når vi skal se fremover.
Sigrid Undset var den tredje som fikk Nobelprisen i litteratur, i 1928. Hun skrev om kvinner, og om middelalderen. Etter hvert ble hun katolsk. I bokstavelig forstand, hun konverterte i 1924. Kristin Lavransdatter ble skrevet før dette valget. Det verket handler blant annet om Kristendommen, som var på full fart inn i Norge i middelalderen. Det sies i Store Norske Leksikon:
«Norges kristning foregikk gjennom et langt tidsrom, antakelig et par hundre år. Kristningen var et resultat av kontakter med det kristne Europa som handelsforbindelser og vikingtog hadde skapt, men også av bevisste misjonstiltak fra den angelsaksiske kirken (Vestlandet) og fra Tyskland og Danmark (Viken). Dette kulminerte i de tre misjonskongene Håkon Adalsteinsfostres, Olav Tryggvasons og Olav Haraldssons kristningsforsøk».
Sigrid Undset er opptatt av den makten Kristendommen hadde over vanlige menneskers liv. Hun var ellers rett som det var i tottene på andre i samfunnet:
«Hun var dessuten tidlig ute med å advare mot Hitler-Tyskland og det fascistiske livssynet. Undset kom en rekke ganger i åpen konflikt med andre forfattere, ikke minst Knut Hamsun».
Vel.
Takknemlighet.
For å oppsummere. Har vi grunn til å være takknemlige i Norge? Vi lever i et land som har vært preget av en enorm påvirkning fra det store utlandet. Menneskene kom hit fra Afrika, via andre land. Kristendommen kom hit via misjonærer fra England og en del andre land, innført på blodig vis for å fremme handel. Julen er langt i fra vår egen oppfinnelse, den stammer fra norrøne tider og har innslag av tyske tradisjoner. Vi, som nasjon, har fått Nobelprisen i litteratur tre ganger. Omstridt spesielt i forhold til Hamsun. Undset ble katolsk. Bjørnson var også en europeer, bodde i Roma og Paris. Likevel, disse tre beskriver den norske folkesjela? Fra middelalder til mer moderne tider. Landet er bygget på skuldrene, på svetten, slitet og armoden til en mengde mennesker. Rotnorske? Eller preget av innvandrere? Utlendinger? Det nasjonale kan bikke over. Hamsun viser oss det. Den nasjonale romantikken var viktig også for nazistene. For Hitler. Vi må se oss rundt.
Tiggere har vi.
Hva om vi tenker at alle mennesker er like mye verd? Uansett? At ingenting egentlig er ekte norsk? Det er importert. Selv vi mennesker er importert. Norge var ett av de siste land i verden til å bli befolket. Vi er nå blant de rikeste land. Har vi rett til å være oss selv nok?
Fattige barn. Ja.
Travelt? Ja.
Takknemlig? Tja.
Vi er gode på ski. Det skal vi ha. Senest i dag fulgte jeg skiskytterstafett for gutta. Det var spennende. Vi vant. Vi altså. Nasjonen Norge. Vant over de andre. Kortvarig lykke?
God jul.