Roretrollet

Det bodde en som var litt rar
innerst i den trange dal.
Folk de kalte han Roretroll
og mente han var litt gal.

Har du en båt ble han spurt,
og da smilte han lurt.
«Jeg har én liggende i nærmeste havn
til jeg etter fjorden får for mye savn.
Ved steinen i hagen ligger en pram
etter min onkel som ble lam.
En kano har jeg under et tre
der den ligger godt i le.
En seilbåt ligger i hagen hos en venn.
Vi skal seile rundt jorda med den.»

Da han ble spurt om bil,
kvitterte han med et smil.
«Motor og kjøretøy er noe jeg virkelig liker
og har fullt av i både kroker og kriker.
Folk kommer hit når de trenger en gammel del
og påstår at samlingen min har sjel.»

«Nå må du ikke bli bange,
men blir du ikke ensom og trist
omgitt av tingene så mange?»
Han trakk brynene sammen og svarte sint
«Det bryr da vel ikke deg
at jeg samler mye og hint!
Du kan kalle meg Roretroll
og du kan kalle meg skrotnisse,
men jeg lar meg ikke hisse
for det er noe du må forstå,
følelser og mennesker samler man ikke på!

Hvor skulle vel denne damen fått plass?
Hun ville nok kreve et fint palass.
Og med kvinnfolk kommer snørrunger små,
de vil bare rote og klå.
Jeg vil heller bo her i fred med mine skatter.
selv om dere gjør meg til latter.»

Nå trodde både folk og kallen
at han skulle bli værende oppi dalen
til han ble gammel og enda mere galen,
til gården hans ble stappende full
av skrot og bildeler og annet tull.

Så en dag kom det et kvinnetroll
med sans for system og kontroll.
Hun hadde helt dilla på knapper
og å sy klær av fargerike lapper.
Roretrollet glemte sitt ungkarsprinsipp
og hun syntes han var litt hipp.
De delte interessen for ting.
Hun og symaskinen flyttet inn.
Til henne bygde han ei lita bu.
Selv fortsatte han med å skru.
Bygdefolket snakket stygt om dem og lo
og klarte ikke å la være å glo
når de to kom på butikken
eller hjem fra byen med trikken.
Folk mente det ikke så slemt
og etter et år var det glemt.

Roretrollet og fruen åpnet gårdsutsalg,
der de solgte hjemmelagde ting og fugletalg.
Gjenbruk var blitt helt moderne
og folk dro dit så gjerne.
Det som hendte så
er slik det pleier å gå.
Av gutter kom det hele tre
med navna Per, Pål og André.
Jenta kalte de Cecilie,
og de var blitt en hel familie.

Av Liv Sandbakk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *