Skrevet av Heidi Mandal – Hjemmeside
Forelskelse
Petter smugtitter. Hun står der. Munnviken trekker seg umerkelig oppover, rødmen sprer seg i ansiktet. Stortåa kommer ut gjennom hullet på skoen, capsen speiler seg i sølepytten. Han spytter porsjonssnusen i bakken. Håper stjernene i øynene ikke gjør han til en menneskelig lyskaster.
Spenningen finner veien til hårtuppene, lager gåsehud på kroppen. Livredd for at hun skal snu seg, men håper hun vil se han.
Bittemå skritt, centimeter nærmere. Kjenner parfymelukta. Munnen er tørr og tunga må varmes opp. I dag skal han klare det. Ordene får ikke sette seg fast i halsen. Tunga SKAL å lystre.
”eh… Hei, Kari”
Juletreet
Den blå pyjamasbuksa hang på hoftebeinet. Skjorten, to nummer for stor, var pent kneppet, men manglet knapp nummer tre. Hun strakk venstrehånda så langt opp hun klarte. Vridde kroppen. Opp på tærne. På én fot. Nådde akkurat opp til toppen. Manglende magemuskler ynket seg. Hun støttet den ustødige kroppen mot stativet. Hjulene trillet. Hun falt nesten. Veneflonen rykket i høyrehånda. Hun grep seg fast. Strakte seg på nytt opp på tå. Venstrehånda opp mot taket, traff nesten lysrøret som hang for langt ned. Og så – stjerna i toppen. Et smil. To tårer. En verkende kropp. Hennes siste jul – på onkologisk.
Jenta
Langt, blondt hår. Nesten like hvitt som den glatte huden. Mykt. Rent. Vakkert. Uskyld. Hun samler det i en knute, slenger det på ryggen. Naivt. Gjennomsiktig.
Mobilen ligger lett i hånda. Hodet på skakke. Med en enslig finger, scroller hun nedover siden. Ingen stopp, ingen klikk, ingen smil. Kun scrolling. Ingen reaksjon. Ingen venner. Uttrykksløs.
Håret glir framover, skjuler øynene. Folkemassen går forbi. Ingen ser. Hun holder ikke opp telefonen med strak arm, lager ingen trutmunn, smiler ikke til kamera. Ingen søvnløs natt på grunn av manglende likerklikk. Hun ser opp på mamma, smiler. Tappert. Uskyldig. Smilet når ikke øynene.
Skrevet av Rolf Atle Kristoffersen:
Snart jul
Han sitter alene. Det er 1. desember. Normalt en dato som inneholder forventning, spenning – ja, glede. Det var slik da han var ung. Tenk å kunne falle til ro en gang til i mammas fang? Bare en gang, helt rolig. Som før. Nå var han blitt voksen, og det er kanskje det dummeste han har blitt. Det er mye å forholde seg til. Strømregninger. Gud, hvor han hater strømregninger. De kommer liksom snikende, alle regningene. Han pleier si at han er så nærsynt, klarer ikke se de lenger. Når inkassoen kommer, så blir det tydeligere. I år blir det smalhans.
Skrevet av Maria Habbestad:
Å være medmenneske
Da var jeg liten, var de i huset opptatt av å lære oss at å være barmhjertige, kan endre verden. De sa det så mange ganger og jeg tror det, at når du gjør at andre blir glad, så skal du også blir glad. Og dette stemmer, å gi litt av deg selv, eller gjøre noe for andre som ikke kan gjøre noe til gjengjeld, gir deg noe. Hvis vi kunne gjøre litt av dette oftere hadde vi hatt en bedre by, land og uten tvil en bedre verden.
Å gi uten betenkninger, er en kunst som må læres. Det er mange andre som er ikke så heldige som oss. Hver jul, tenker vi over dette, men hvorfor bare nå? Hjertet mitt er i venstre side, og ditt også, vi er like. Du synes kanskje at det er feil å si dette, at vi er alle forskjellige, men der dypt inne er vi like.
Det viktigste er oss, mennesker.