Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad
Noen bøker gir en stor leseopplevelse, og det er leit å bli ferdig med å lese den. Det var så kjekt å lese, men nå, når man vet slutten, er historien på en måte brukt opp. Andre bøker, derimot, er det leit å ikke ha sett før – nesten som om man kunne levd annerledes hvis man bare hadde lest den tidligere. Men når man først har oppdaget en slik historie, er det en glede å lese den igjen og igjen. Jeg har alltid likt å lese reiseskildringer, fortellinger fra eventyrere som Amundsen og Nansen, og andre historier fra virkeligheten.
Hvordan jeg kan ha unngått å legge merke til denne historien, fatter jeg ikke, men da jeg leste Anabasis av Xenophon (430-354 f. Kr) første gang i 2012, satt jeg med en følelse av at jeg burde ha lest den før. Kanskje ville livet mitt ha blitt annerledes?
Den er skrevet mange år etter at Xenophon deltok i hærtoget mot Artaxerxes II. Cyrus den yngre ville i år 401 f. Kr. ta makten fra sin eldre bror og leide 10 000 soldater fra byen Sparta til et felttog som skulle felle kong Artaxerxes II. Hvorfor Xenophon lot seg leie til denne krigen på fremmed jord, er en gåte. Han stammet fra en rik slekt utenfor Athen og han var elev av Sokrates og dermed blant de mest lærde og av de mest privilegerte. Men som så mange andre som drar ut, var det nok eventyrlyst som drev ham.
Historien Anabasis er fortellingen om de 10 000s frammarsj, men ikke minst om hvordan om lag 6000 av dem klarte å komme seg tilbake til Grekenland. Seieren de skulle sørge for for Cyrus den yngre, ble nytteløs da Cyrus falt i ett av de første slagene. Nå sto krigerne i midten av det store persiske riket uten oppdragsgiver, og dermed uten penger og mat. Generalene forhandlet seg fram til en fredsavtale med Tissaphernes, en persisk guvernør. Han lovet dem fritt leide tilbake til Grekenland, men på avskjedsfesten sørget han for å få generalene og andre offiserer drept. Nå håpte Tissaphernes at hæren ville overgi seg og bli innlemmet i den persiske kongens hær, men Xenophon talte til sine medsoldater og mente at soldatene selv skulle velge sin nye leder. En som hadde mot nok til å lede dem hjem. Xenophon ble valgt. På hjemferden ble de stadig angrepet av den persiske kongens soldater, men flukten gikk over fjellene mot nord i dagens Irak, Syria og Kurdistan, før de endte i Tyrkia og endelig kunne se havet.
Begrepene anabasis og katabasis, brukes i militær betydning om frammarsj og tilbaketog, men kan også bety henholdsvis oppover/innover og nedover/utover. Det er derfor et paradoks når Xenophon kaller historien sin for Anabasis i og med at det dreier seg om en retrett fra Persia til Grekenland. Flukten foregikk rett nok lenger innover i landet, oppover i fjellene Kardasian, før de kunne dra nedover mot Svartehavet. Men den viktigste grunnen for å kalle historien Anabasis, er nok at Xenophon ville beskrive denne flukten ut av Persia som en vellykket beslutning med et vellykket resultat.
Å beskrive flukt/retrett som noe vellykket, er noe som er blitt gjort av makthavere i krig gjennom hele historien.
Ett eksempel er Russlands «den brente jords taktikk», som bidro til at både Napoleon og Hitler måtte gi opp invasjonen av Russland/Sovjetunionen. Denne taktikken førte til at angriperen opplevde raske seire og kom langt inn i det russiske riket før de måtte erkjenne at de invaderte øde områder der de ikke kunne tilrane seg nye forsyninger. Et annet eksempel er den britiske hærens retrett fra Frankrike i begynnelsen av 2. verdenskrig, da om lag 300 000 britiske soldater ble evakuert fra stranda i Dunkirk av hundrevis av småbåter fra Storbritannia. Filmer som beskriver denne hendelsen, er Dunkirk og Darkest Hour. Denne vellykkede retretten gav statsminister Winston Churchill sterk støtte i befolkningen for sin strategi gjennom hele 2. verdenskrig.
Filmer som tar for seg gresk oldtid og gresk mytologi, er det mange av: Troja (2004) og Hercules (2014) er to eksempel. Vil du lese mer om hvordan Hollywood framstiller oldtidens Grekenland, er det en morsom oppramsing i The Guardian (skrevet i forbindelse med lanseringen av 300 i 2007).
Hvorfor er dette en bok det er verdt å vende tilbake til og lese om igjen? For det første, så er det en spennende fortelling om noe som har hendt i virkeligheten. Selv om Xenophon skrev denne lenge etter at han var med i felttoget, og historien er farget av politisk taktikk og etterpåklokskap, så forteller han om ting han har opplevd selv. Det gir derfor en rettere beskrivelse av liv og levnet til grekerne enn andre historier, som er skrevet lenge etter hendelsen har funnet sted, og skrevet av noen som ikke har opplevd det selv. Den kan altså leses som en underholdende fortelling der man i tillegg kan lære noe om grekerne. Men minst like artig er det å lese denne historien fra oldtiden som en introduksjon i hva lederskap er. Den gamle fortellingen gir oss, paradoksalt nok, et nytt perspektiv på hva vi kan forlange av våre ledere: både sjefen på jobben, men også ledere vi velger til å styre landet. Den viser også gjennom ord og handling hvor viktig det er å holde sammen, spesielt når det røyner på.
Eksemplets makt
Hvordan kan vi stole på ledere som sjelden er i front, som kvir seg for å ta ansvar og som får bonuser og fallskjermer når de feiler? I Anabasis er det ledere som gjør det de sier og som tar et tak når det røyner på. Et eksempel er når Xenophon får klager om at soldatene bærer for tunge bører. Da tar han selv mye mer på ryggen enn de andre og leder dem oppover mot et trygt tilholdssted i fjellene. Når de finner utstyr og mat, beordrer han at de skal betale for det, i stedet for å røve det. Deretter deles det likt mellom soldatene.
Samhold
For at soldatene skal overleve flukten, er det nødvendig at de holder sammen, at de deler på det de har av mat og klær og at de holder skansen når de blir angrepet. Grekerne kjempet side om side i en phalanx, der de sto i en rektangulær formasjon. Mennene i front hadde store skjold som verget alle i gruppa. Enhver soldat var avhengig av at de andre holdt stand. Samholdet til soldatene var altså avgjørende for at de skulle overleve. Xenophon viste til dette da de var i fjellene. Selv om de ikke lenger kjempet store slag, måtte de slåss mot angripere hele veien. Han delte derfor soldatene i små grupper som tok egne avgjørelser underveis.
Sammen om beslutningene
Da han ble valgt som leder, sa han:
«If anyone, even an ordinary soldier, can think of a better way to go about things than this, let him explain to us without fear. For our survival is the common concern of all.»
Underveis ble alle beslutninger tatt ved avstemming:
«All those in agreement, raise your hands.»
Xenophon fulgte en enkel beslutningsstrategi som vi i dag ville ha god nytte av å bruke:
- samle informasjon og få kunnskap om saken
- regne egeninteresse som underordnet
- ta en beslutning som er den beste for flest mulig
Hvilket samfunn vil vi ha?
Det er to andre klassikere om krigslist og politisk taktikk som er i vinden for tida. Den ene er Kunsten å krige av Sun Zi (År 500 f. Kr.) og Fyrsten av Machiavelli (1513-32). Jeg kommer tilbake til disse to i senere skriblerier. Det som forundrer meg og bekymrer meg, er at vi igjen er opptatt av ledelse som kaldt og kynisk utnytter dem de er satt til å lede. Men disse verkene kan nok også gi oss en større forståelse for hvorfor slike ledere kommer til makten. Ved å lære av historien kan vi kanskje ta beslutninger i dagens samfunn som er til beste for flest mulig.