Skrevet av Rolf Atle Kristoffersen:
Jeg har lest en bok av Anna Skjervum. Den kom ut i 2019. Min helt subjektive anmeldelse av den følger nedenfor. Dette er en debutant, en kvinne som skriver om det indre livet, som en følge av sterke opplevelser, til Molly. Det er viktig at denne type bøker blir gitt ut, og denne boken følger en lang tradisjon av forfattere som har skrevet om våre subjektive sinn, at våre opplevelser er våre egne, at vi må respektere mennesker som de er. Vi har alle våre måter å takle vonde opplevelser på, og ingenting er rett eller galt. Vi har i dette nummeret fokus på vonde opplevelser, på kvinner som opplever traumatiske hendelser – og i den sammenhengen passer Kvelertak bra. Verdt å lese.
Min anmeldelse:
Iblant føler jeg meg som en gammel mann, andre ganger som en femåring. Eller tiåring. Vanskelig å være helt sikker. Hjernen er rar sånn, den lever sitt eget liv. Noen ganger er vi selvsikre, trygge, dette får vi til! Verden er herlig, livet er en fest. Andre ganger. Ja, andre ganger er vi mer som Molly. Mollstemt. Livet er ikke enkelt, det er mye å tenke på, gruble over, være redd for. Angst. Utrygghet. Bedøvelse. Alkohol. Piller. Selvskading. Boka handler om Molly, for å gjøre det klinkende klart. Samtidig handler den om deg og meg, oss alle, sammen i en lett forskrudd verden.
Hvem er Molly?
Det opplever jeg som et sentralt spørsmål. Hva er egentlig dette vi kaller bevissthet, det å tenke, å være i en verden av fremmede mennesker? I boken har Molly en opplevelse som skaper usikkerhet hos henne, naturlig nok. Det er noe som jeg kan kjenne meg igjen i, jeg har vært ute på byen selv i unge og litt eldre år – iblant, en sjelden gang, så er det vanskelig å huske hva jeg eller Molly har gjort. Det er rett og slett borte vekk.
Molly våkner og husker ingenting.
Dette er første setning i Kvelertak. Det er etter hvert åpenbart at Albert Camus, og særlig hans bok Den fremmede, er sentral for å gripe teksten, fortellingens dypere sider. Jeg har lest den også, hadde stor glede av det – selv om den i bunn og grunn er tragisk. Et paradoks? Tja, mulig. Vi kan ha glede av ting selv om det ikke bare handler om skjønnhet, vakre mennesker både inni og utenpå, hopp og sprett, tjo å hei. På hvilken måte denne Camus preger Molly skal jeg ikke trekke for langt her. Det indikeres ved tittelen alene, det handler om hvordan vi navigerer i livet, hvordan vi blir forstått og forstår eller ikke forstår andre mennesker. Det handler om relasjoner, som Molly nok ville sagt. For relasjoner er sentralt, det gjentas en del og utdypes på flere måter gjennom hele romanen. Muligens er det et lite hint om viktigheten i følgende del av en passiar mellom Molly og hennes gode venn Storm:
Samtidig respekterer han at hennes favorittroman av Hamsun, av dem hun har lest, er Mysterier. Storm har stilt det betimelige spørsmålet om hvorfor, og Molly har måttet tenke litt, men forklart at det er fordi det handler om relasjoner, og at for henne finnes det essensielle i samspillet mellom mennesker, og at dette litterært sett er uuttømmelig på grunn av sin kompleksitet, og dermed også relevant, om ikke essensielt, for det virkelige liv, for det levde livet.
Dette er en samtale om Hamsun. Storm foretrekker Sult. Gjennom boken er det en kombinasjon av samtaler, gjerne referert på omtrent samme vis, ikke noe særlig dialog i vanlig forstand – og refleksjoner. Vi er inne i Molly sitt hode stort sett hele tiden, vi ser og opplever verden gjennom hennes øyne, hennes tanker, hennes angst. Det kan være litt uvant for en halvgammel mann, men samtidig er det mye som er til å kjenne igjen. Vi er alle mennesker, på godt og vondt.
Ensomhet er en følelse jeg opplever i denne boken, den er sterk. Jeg føler med Molly, i hennes jakt på mening i tilværelsen. Det flyter for henne, hun vandrer mellom fakultetene på Blindern, fra naturfag til psykologi – for å havne i historiefaget, et fag hennes far er foreleser i. Gustav, kaller hun faren. Det er jo greit, han heter vel det. Det er likevel et signal om avstand. Det er en historie her, fra barndommen. Det er freudiansk. Fortrengte minner. Som slår ut i voksen alder. Molly er 25 år. Veslevoksen. Kunnskapsrik. Ute av stand til å forme nære relasjoner. Det er en vegg, eller noen ganger en hinne, mellom henne og «de andre». Hun har utviklet det som i psykologien kalles «overlevelsesmekanismer».
Helvete er andre mennesker.
Det er et sitat fra Jean Paul-Sartre. Fra skuespillet No Exit. Det handler om frihet. Til å være seg selv. Andre mennesker begrenser oss, setter oss i bås, sier hvem vi er. Formen stivner, vi blir det som er forventet av oss. Det kan skape angst, et undertrykt ønske om å få være seg selv. LEVE. PUSTE. Ikke kjenne at luften forsvinner, at livet, andre mennesker, har et kvelertak på oss.
I boken blir svært mye av det vi gjerne kaller eksistensialisme, frihet fra konvensjoner, retten til å bestemme over eget liv, viljen til å leve, den drepende konformiteten endevendt og ransaket fra flere kanter – ja, det er i det hele tatt mye som tas opp, tenkes på, undres over. Jeg liker det, det er en ung kvinne som gjør sitt aller beste. Forutsetningene er ikke strålende, heller litt dårlige, men hun går fremover. Prøver. Har flere haltende relasjoner, blant annet til en foreleser, professoren, en litt underlig type som gir henne assosiasjoner til Hannibal Lecter, som har våpen og ammunisjon, kjølig og reflekterende. Hun liker ham. Han doserer om litteratur, om Albert Camus og Den fremmede. Viser seg å ha følelser. Sinne.
Det er andre, venninner, studenter, menn. Johannes, en annen som er sær. Skinnet bedrar, hans indre liv virker å være atskillig rikere enn hans ytre tilsier. Det er kontinuerlig observasjoner, virker vanskelig å være ekte sammen med andre. Det virker flakkende, rotløst. Blir det bedre? Et sitat fra hennes refleksjoner etter at hun har tilbragt en sen kveld og noe av natten hos denne foreleseren, Leo, sier nok en del om hennes utfordringer med nære relasjoner:
Kanskje hun har tillagt han sine forestillinger, presset han inn i sine fordommer, ikke evnet å se han som et helhetlig menneske, men som en ensporet, primitiv mann og hun skammer seg. Samtidig synker det inn, det at hun åpnet seg, selv om det var på gløtt, i en dimensjon som er så intens, dypere enn alt annet, hun slapp ham inn i sin indre tankeverden. En verden som til nå har vært beskyttet med murkonstruksjoner, piggtråd og vollgraver.
Den svarte natta
Det handler på sett og vis om den natta som er borte vekk. Den som er forsvunnet i rusen. Langt inn i underbevisstheten, for det er nok slik at egentlig lagres alt. Det sies så. Gradvis finner Molly svaret på gåten. Underveis drikker hun mye, tenker på selvmord, vandrer mellom utesteder, møter mennesker, undrer seg over livet, kjærligheten, psykologi, filosofi, religion, myter, historie, Akerselva, Munch, Dantes inferno, menns merkverdigheter, hendelser og handlinger hun selv og andre utfører. Hva som får oss til å gjøre det vi gjør, eller ikke gjøre det vi burde gjort – i livet og i krisesituasjoner. Det gis litt håp, innimellom.
Små spor dukker opp i teksten. Det demrer for meg som leser hva som kan ha skjedd. Løsningen kommer helt mot slutten. Da møter vi også Abdi. Det er som en liten kriminalroman, og kan leses på flere måter. Her vil jeg ikke røpe så mye mer, jeg vil bare gi en anbefaling:
Les boka. Døm selv.
Jeg fant mye glede, i en mollstemt bok. Om Molly. Om det vanskelige livet. Om våre kompliserte relasjoner med andre mennesker. Om meg, og sikkert litt om deg også.
Gleden ligger i det at sterke stemmer forteller viktige historier på en litterært god måte, slik at vi alle kan lære noe. Selve historien har mange tragiske, lite gjennomtenkte og til og med onde hendelser. For at også vi menn skal forstå, så er det viktig å lese slike bøker.