Milan Kundera – Udødeligheten

Skrevet av Anette Randeberg:

Som mange andre leste jeg på åttitallet med stor interesse romanen Tilværelsens uutholdelige letthet, Kunderas mest kjente roman. Den satte sine spor. Her vil jeg skrive om en annen, etter min mening, enda bedre bok av Kundera. I boka Udødeligheten sier forfatteren, som deltar som en person i boka, til sin forlegger at det nok var denne boka som heller skulle hatt tittelen «Tilværelsens uutholdelige letthet».

Milan Kundera ble født i 1929 i det som den gang var Tsjekkoslovakia. Han hadde et vedvarende problematisk forhold til kommunistene. Han var opprinnelig medlem av partiet, men ble ekskludert i 1950. Han ble i 1967 igjen medlem. I 1975 flyktet han til Frankrike. Han har skrevet ti romaner, flere noveller og essays, diktsamlinger og drama. Han har skrevet tre essaysamlinger om det å skrive. Han fremstår som belest og henviser mye til annen litteratur og filosofi i bøkene sine.

I Udødeligheten møter vi søstrene Agnes og Laura. Den eldste, Agnes, er rolig og rasjonell, den yngste, Laura, lidenskapelig og mer uberegnelig i sin omgang med andre. Agnes er gift med Paul, men kommer etter farens død til den erkjennelse at hun ikke elsker sin ektefelle. Hun ønsker å forlate sin mann og sin datter i Paris, og etablere seg på nytt i Sveits. Søsteren Laura har alltid ønsket det livet Agnes har. Agnes føler at Laura løper etter henne. Laura har flere forhold, men ønsker etter hvert et forhold til Paul. Paul tror han elsker sin kone, men ender ikke med henne til slutt.

Boka starter med at fortelleren, eller forfatteren, observerer en eldre kvinne som vinker litt ungdommelig og lystig til sin svømmeinstruktør. Fortelleren observerer at den eldre kvinnen fremstår som vakker. Kvinnen er Agnes og gesten gjentas senere i boka, med en annen person, som en avsluttende rød tråd.
Det forekommer flere parallelle historier i boka. En av dem er en delvis biografisk historie om Johann Wolfgang von Goethe og hans kone og deres forhold til Bettina von Arnhim. Sistnevnte var en stor beundrer av Goethe og ønsket et forhold til ham. Det utviklet seg et mentalt trekantdrama som kulminerte i en situasjon som medførte at Goethe for en lang periode brøt kontakten med Bettina. Boka beskriver hvordan Bettina etter Goethes død skrev en, i stor grad fiktiv, bok om sin brevveksling med Goethe. For Bettina var det ønske om udødelighet som preget hennes samvær med «store menn» Hun var i omgangskretsen til Beethoven, Johannes Brahms og Franz Liszt.

Hennes fasinasjon for Goethe og trang etter å ha et forhold til ham minner meg sterkt om musikkindustriens groopies på 1960-tallet, og dagens ungdoms higen etter selfies og vennskap med kjendiser. I dag blir noen B- eller C-kjendis kun fordi de er eller har vært sammen med en kjent person. Mange søker berømmelse, og indirekte udødelighet.

Vi møter også Rubens, en fiktiv person, som fremstår som litt tragisk søkende etter lidenskap på bekostning av kjærlighet. Mot slutten av boka lurer jeg på om han kanskje elsket kvinnen han har hatt et langvarig av og på forhold til, tross lange pauser og få treff. Jeg tillater meg å tro at det var fordi hun krevde så lite av ham.

Vi treffer Goethe igjen i et «etter døden liv» – i dialog med Ernest Hemingway. Samtalen handler om enkelte menneskers ønske om udødelighet. Goethe mener at en kunstner ønsker og vil bli udødelig. Det gjelder ikke bare hans kunst, men også hans person. Hemingway ønsker ikke denne udødeligheten. Han ønsker ikke å bli husket for sitt selvmord.

Udødeligheten er ikke en lett tilgjengelig bok, den er underfundig, persongalleriet skifter og det er mange henvisninger til annen litteratur og filosofiske verker. Den er også litt surrealistisk i sin beskrivelse av livet etter døden.

Boka gjorde et sterkt personlig inntrykk på meg. Jeg har følt at jeg hadde et inntørket hjerte slik som Agnes. Stått litt fast i livet. Følt på tomhetsfølelsen. Livets uutholdelige letthet. Hva er meningen med ens liv. Hvordan være et helt menneske. Hvordan kombinere karriere, familie og forhold. Hvordan forholder man seg til å være i kontinuerlig utvikling som menneske.

Jeg har kjent på søken etter lidenskap, omsorg og kjærlighet – og konkludert som Agnes at å elske noen faktisk betyr å elske uten å kreve noen tilbake. Man ønsker at de man elsker skal ha det godt. Uansett. Jeg vil ikke som Rubens lete etter stadig ny lidenskap. Jeg vil ha den kjærligheten som føles som om den kan gå med over i et neste liv.

Boka har også fått meg til å reflektere av hva man setter igjen av spor. Jeg har ikke som Bettina noe behov for komme inn i historiebøkene. Men jeg vil gjerne vite at jeg har betydd noe for mine nære. At jeg har satt spor og blir husket. At de følte at jeg elsket dem og jeg ble elsket tilbake.

Jeg reflekterer også over dette med å ta tak i livet, skape sin egen lykke. Tillate seg å være lykkelig, og legge mer vekt på det enn å gjøre alt riktig.

Når man som meg er kommet over halvveis i livet, gjør man gjerne opp status. Lever jeg det livet jeg ønsker? Kan jeg gjøre justeringer som gjør at jeg og mine kan få et bedre liv? Jeg trenger ikke nødvendigvis å flytte til Sveits. Jeg var nok på god vei før jeg leste boka, men den inspirer meg til å fortsette min søken etter den dype kjærligheten, tilstedeværelse i egen tilværelse og lykke for meg og mine.

Jeg vil ha mange dager der jeg løfter hånden til en litt kokett hilsen til omgivelsene. Og med den vise at jeg er vakker, attraktiv og ungdommelig tross mine fylte 50 år.