Demokrati er ikke en naturrett; den som sovner i et demokrati, risikerer å våkne i et diktatur.
Per Fuggeli bør en lytte til. Han er en stor mann som sier kloke ord om det som betyr noe. Han er en ener blant oss, men «bryr seg om flokken sin». Da jeg hørte på dette foredraget, som tar ca. 35 min., ble jeg rykket ut av komfortsonen og opp i engasjementet. Jeg skulle ønske jeg var like modig som han. Men det skader ikke å prøve og feile.
Klimakrisen og fattigdommen kjenner ingen landegrenser.
For den som er god til å formulere seg skriftlig og liker å planlegge, men også for den som er god til å overtale folk, liker å snakke med mennesker og brenner for saken.
Minimum 5/ maksimum 10 faste deltakere i tenketanken vår
Ulighed er den store globale trussel melder den danske avisa Information. Da Jan Egeland i Flyktningehjelpen holdt tale i Stavanger i høst, viste han til at forskjellen mellom rik og fattig på begynnelsen av 1900-tallet var liten i forhold til nå. De rikeste var 2 – 3 ganger rikere. I dag er de rikeste 100 ganger rikere enn de fattigste. Jeg undrer meg over hvor mye rikere er det nødvendig å være? Selv i en egoisme-målestokk? På den andre siden hvor mye fattigere er man før man står mellom valget mellom å dø eller gjøre opprør?
Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad
Rundt i verden ser vi at noen tar klimakrisen på alvor. I Hawaii er de i ferd med å forby plastposer. Med havet rundt seg på alle kanter og digre plastøyer flytende rundt på havet, er nok de i en posisjon der de lettere oppdager hva de enorme mengdene søppel gjør med havet, dyreriket i havet og dermed livsgrunnlaget til menneskene.
I Tyskland kalles det for «Die Energiewende» «In a nutshell, it describes the country’s politically supervised shift in direction from nuclear and fossil fuels to renewable sources of energy. This idea of a changing power path helps explain the literal translation: «energy turn.» The government says this transition will reduce security hazards and ensure Germany creates a greater share of its own power in future. På dette nettstedet kan du lese om et grønt engasjement på tvers av partiskiller.
I Nederland går en gruppe arkitekter sammen for å bygge øyer av all plasten som flyter på havet – de såkalte Recycled Islands.
Tesla-grunnlegger Elon Musk har redusering av CO2-utslipp som sitt viktigste mål. I dette intervjuet kaller han vårt energiforbruk for et eksperiment som må gå galt. Vi pumper så mye CO2 vi kan klare før vi når det punktet der jorda ikke kan tåle mer.
I Norge foreslår Miljøpartiet de Grønne å forby ødeleggelse av matjorda. De har ikke flertall ennå, men det nye er at det grønne alternativet er representert på Stortinget og kan sammen med SV og Venstre sette klimaspørsmål på dagsorden.
På møtene i tenketanken i januar og februar kan du selv bli med i samtalen om hva som nytter. Hva hver enkelt kan gjøre. Og ikke minst: Hvordan vi kan få opp interessen for en grønnere politikk og påvirke politikere og næringsliv til å tenke grønnere.
Astrid Bjerke fra Framtiden i våre hender holder foredrag og sparker oss i gang onsdag 22. januar kl. 19
Ta en kikk på twitterstrømmen med #solamøtet fra 13. januar i år. Sjelden har du sett så få av de du vanligvis følger, kanskje ingen av dine kollegaer eller venner, ingen i din familie – i det hele tatt – dette møtet er så fjernt fra vanlige folk at vi føler at det slett ikke angår oss.
Men den som er en topp-topp-politiker (ordfører el. Stortingsmann el. regjeringsmedlem), en næringslivtopp eller en rikssynser sitter og gjenkjenner tvitringen til sin bestekompis, styreleder eller golfpartner. Han (det er forresten noen kvinner også) nikker og smiler for under #solamøtet finner han nyttige, viktige og avgjørende ting som han er hjertens enig i.
Hva er dette Solamøtet? I flere år har viktige menneskene møttest en dag i året for å høre på hverandre snakke om Rogaland, om næringsutvikling (les olje) og politiske spørsmål. De har lagt kabal og spilt om framtida vår med snille journalister som bisittere. Ingen sier noe ufordelaktig om hverandre, ingen er for eller imot. Det er bare udiskuterbare fakta som blir lagt fram.
Resten av året er politikerne på farten i alle kommunene i fylket. De diskuterer saker og vedtar løsninger som ikke på noe vis rokker ved makteliten. Det er de politikerne vi har valgt til å avgjøre vår framtid. Men hvilken makt har disse? Kan de bestemme noe om antall arbeidsplasser? Kan de gjøre noe med boligprisene som skyldes en opphetet oljeøkonomi? Kan de stagge profittjaget?
Hvorfor bryr vi oss ikke? Hvorfor undrer vi oss ikke over at regionavisa refererer uten særlig kritiske kommentarer? Det kan være fordi møtet bare varer en dag og ser vi en omtale av møtet, er det glemt neste dag. For det kommer nyere nyheter og etter det de siste sportsresultatene og siste nytt om kjendisene.
En av disse nyhetene var at Statoil skal out-source noen av de interne arbeidsoppgavene til fattige land. Kostnadsnivået er for høyt i Norge, mener Helge Lund. På Solamøtet snakket Lund om hvor viktig det var å holde oppe trykket i oljeutvinninga. Han ville bevare og utvikle Norge som kunnskapsnasjon, særlig med tanke på hva Norge skal drive med etter at olja er slutt. Da trenger vi kompetansen for å utvikle annen energi og alternative arbeidsplasser. Hvordan kan han ha disse to tankene i hodet samtidig? Jeg tror en av grunnene er at han ikke blir motsagt, selv ikke av journalistene. Jeg tror at for å kunne utvikle noe som helst, må man møte motstand. Noen må stille spørsmålene og makteliten må være klar til å lytte.
Heldigvis var det en helt vanlig lærer bakerst i salen som tok ordet på møtet, ifølge Aftenbladet. Han snakket for elevene og lærerne. De som virkelig har bakgrunn for å mene noe om skole og kunnskap. Men det skulle også vært andre der, som kjenner pressområdet fra baksida.
Et alternativt Solamøte
Tenk deg heller et Solamøte der de med gull- eller platinum-kort må stå bakerst som tilhørere. Der er de mest meningsberettigede utstyrt med black-card, minnepinne med en fersk [fresk] presentasjon og taletid.
Geir fra Varmestuens venner inviterer på suppe. På talerstolen står en nigeriansk kvinne fra Strandkaien. Hun forteller om gjelda hun har hos menneskehandlerne. De holder hennes lille barn som gissel i hjemlandet til den er betalt. Neste taler er uføretrygda dykker i 60-årsalderen, fra før HMS-tida. Siden kommer jærbonden som har solgt jorda si til utbygging av industri- og boligområder. De kommunalt ansatte, som aldri kan tjene nok til å kjøpe sin egen bolig. Møtet må vare lenge, for nedover på talelista står mennesker som forteller om det andre Rogaland: Rumenere som er kommet for å arbeide hos oss, men som får luselønn og blir stuet 20 mann inn i en forfallen enebolig. Asylsøkere som bor mange år på mottak fordi kommunene ikke har råd til å ta imot dem. Unge mennesker som ikke tåler presset. Inuitter som overgir landet sitt til oljesandutvinning. Afrikanere som arbeider på store sukkerplantasjer i stedet for å dyrke mat til seg selv. Folk på jordomseiling som kan fortelle om søppeløyer så store som kontinenter. Talelista fylles med mennesker som har opplevd urett og som kan fortelle hvordan ulikhetene i samfunnet øker.
Etter å ha hørt disse talerne fylles vi av trang til å endre samfunnet vårt til et mer humant samfunn, der vi er mer opptatt av å dele med hverandre og å hjelpe hverandre enn å jage etter stadig mer penger. Skal vi sette i gang?
Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad
New York Times har idag en artikkel om å være ung, velutdannet og arbeidsløs i Europa. De forteller Abel Mendez’ historie og får dermed fram hva den økonomiske krisen betyr for et enkelt menneske. Det er viktig med slike oppslag i avisene. Statistikk viser kalde fakta, men Alvas historie får oss til å tenke med hjertet i stedet for. Etter at vi har blitt rørt og opprørt, kan vi gå tilbake til faktaene:
I land som Hellas og Spania er arbeidsledigheten blant de unge 50%. Det er altså annenhver ungdom i disse to landene som har det slik som Alva.
Tidligere i uka stod Merkel og Hollande fram og sa at de hadde løsningen på dette: Flere ungdommer bør bli tilbudt lærlingeplasser, trainee-jobber eller studier slik at de ikke blir gående ledige. Les mer om forslaget fra de to i blant annet Der Spiegel. Men så enkelt er det vel ikke? De trenger også en jobb de kan leve av.
Hva mener du om dette? Er det ikke på tide å tenke annerledes? Vil du være med å diskutere hva som kan gjøres? Tenketanken om fattigdom er avsluttet for denne høsten, men vi planlegger å starte opp igjen på nyåret. Du er hjertelig velkommen til å delta, både med innlegg på bloggen, og/eller ved å delta på meetups i tenketanken.
However Like the picture above, we seem to have transformed that picture of eternal and infinite growth and success into a nightmare of the worst kind. Ordinary people have come to pay a high price for the excesses of the previous decades. What is worst, they have suffered the most from the measures taken to pay for those excesses. They are the ones at the receiving end of measures taken primarily to revitalise (and reinforce) the current neoliberal economic system. In fact, these measures are designed to destroy the very social achievements attained by most ordinary citizens. In this new European landscape, more social divisions, inequality and neglect have been created from the edges of the Aegean Sea to the Spanish Atlantic coast.
Then, the question we need to ask ourselves is whether we can address this new divide that impoverishes large numbers of communities all across Europe from alternative positions, which emanate from the most affected communities themselves. That is, to look at the margins; the edges of institutional and corporate power to attempt to find creative solutions to our current financial, social (and moral) crisis. This is what I want to engage here in this dialogue, thanking the organisers for their invitation.
I based this presentation and discussion on research I have been conducting in Spain, Greece and Ireland (with other colleagues), where we are exploring the everydayness of communities who have suffered a full-blown breakdown in their lives (dreams) due to the crisis and austerity measures. Equally, I do not want to forget in this presentation other communities, beyond Europe, where I have conducted ethnographic research and where similar everyday experiences are lived. As hopefully, this presentation will create an ongoing dialogue on this most important matter here in Norway, it is their imagination, resilience, humbleness and community spirit which open possibilities of other kind to address this most important problem of our time.
In this talk, I want to present some of the visual material I have collected working in these three different countries. In particular, from a city in the south of Spain, in the region of Andalusia: Seville. Here, I have worked closely with my indefatigable colleague Dr. Lucia Sell, whose enthusiasm, and activism are commendable in support of all the different communities and families who are at the forefront of these painful measures. It is also a tribute to the families and community of La Corrala la Utopía (Utopia) whose endurance to overcome what otherwise can only be described as very precarious state of living is a testament of courage. To them, I thank you for the warm welcome and sharing their experiences, experiences that I can share now with you.
Now, I do not want to exalt here a particular community in detriment of others. In parts of the world, such as Latin America, people have been living since the inception of these countries in the world as we know it, in these conditions (or even worst). I simply want to illustrate what others may have not imagine in recent years was possible to experience here in Europe. We must keep this in mind in this dialogue. Defeating poverty in one part of the world may not do anything for other deprived communities. In fact, as our prevailing economic system has demonstrated, improving the quality of life in one part of the world, may create more poor conditions of life in other regions of the world.
Thus, the question pose in this dialogue presents serious complex issues that we may not be able to fully account for here at this meeting in Norway. We equally seem to be distance from the centres of power to start offering solutions that can be applied to tackle the issue. We seem small, distance and peripheral in this dialogue. Yet, this is an opportunity and not a handicap that can create the conditions to imagine other kind of solutions and social changes to the way our societies are run. The awareness and empathy that come from knowing what these embattled communities are experiencing and what they are doing to survive may present the space and opportunity for sharing alternative ideas that can subsequently be openly discussed in virtual forums, in different languages, and can mobilise people to finally wake up to the injustices some have to suffer in order to survive. Thinking from the margins may present this unique opportunity so I am pleased to share here my ethnographic experiences and thoughts with you.
Miguel is senior lecturer at the faculty of business and law, Kingston University. He holds a BSc and PhD in Social Psychology from the London School of Economics & Political Science (LSE). Miguel has undertaken extensive (visual) ethnographic research in Latin America where he has engaged with indigenous as well as deprived communities and organisations. He has also contributed to develop similar research in parts of Africa. From this work he has co-authored the Kukiya-favela organisation and the Barefoot Entrepreneurs stories of dispossessed and marginal people who live at the periphery of the global economy. He is a keen photographer and filmmaker, believing passionately that art plays an important role in translating human experiences around the world so others can appreciate and understand them and by doing so construct more participative, sustainable and collaborative organisation and society. He can be contacted at J.Imas@kingston.ac.uk
Agenda er en nyopprettet tenketank som skal bidra med nye tanker i den offentlige samtalen. Når milliardæren Trond Mohn nå også gir støtte til Agenda i tillegg til Civita, er det for å skape større interesse for politikk i befolkningen. Men hvordan kan en tenketank bli talerøret for vanlige folk? Er ikke de partipolitiske tenketankene bare enda en arena for politikerne?
Vi i Folkeakademiet Rogaland mener at politiske tanker skal kunne utveksles mellom helt vanlige folk, som deg og meg, gjerne med en politiker eller to med på laget. Vi satser på tenketanken Tenk mer!
Vi vil ha deg med som tenker. Du er lei av overfladiske diskusjoner på TV. Du føler deg sannsynligvis også utmattet med tanke på ideløsheten og usakligheten i debattene på avisenes nettsider og i de sosiale media. Du ønsker å bidra med innsiktsfulle tanker om spørsmål som opptar deg.
Til gjengjeld skal tenketanken Tenk mer! legge forholdene til rette for at gode samtaler skal finne sted og dermed gjøre det lettere for deg å delta. Tenk mer! skal fremme:
Ta kontakt dersom du har et tema som opptar deg og dersom du ønsker å starte en tenketank rundt dette emnet. Tenk mer! inviterer også til samtale rundt forhåndsbestemte emner. Følg også med på http://www.meetup.com/Tenketank-for-nye-og-oppsiktsvekkende-tanker/
på fasilitator FA Rogalands nettside
eller https://www.facebook.com/events/166433526897982/?ref_dashboard_filter=upcoming
(Skrevet av Aud Jorunn Hakestad)
Dei fattige i verda har inga skuld i klimaproblema. Likevel er det dei som lir mest når ekstremvêret herjar, når temperaturen stig til over 50 grader C og havvatnet stig.
Vi er dei skuldige, sa Jan Egeland i sitt foredrag i Stavanger i går. Me står ovanfor ei etisk utfordring: Kan me forsvara å halda fram med våre karbonbaserte luksusliv?
Mange av dere har nok sett Ylvis-videoen der de framstiller Jan Egeland med «nice legs» og «constantly working for peace». Han er også en av mine helter på den politiske verdensarenaen. http://www.youtube.com/watch?v=Yn-oemgzlEU
Verda har gått framover, hevdar Egeland i foredraget sitt. Aldri før har det vore så få krigar. Og i krigane som tragisk nok er, er det færre som blir drept. Det er no fleire demokrati enn diktatur i verda. Det er færre fattige, og ein ny mellomklasse veks fram i Asia og Afrika. I FN’s «human development index 2010» er 135 land med og berre 3 land har gått tilbake i utvikling sidan 1970. Kina har 20 gonger meir velstand i høve til 1970.
Men avstanden mellom rik og fattig har auka eksplosivt. For hundre år sidan var dei rikaste i verda 3 til 5 gonger rikare enn dei fattigaste. Nå er dei 100 gonger rikare. Det er mykje av grunnane til folkevandringa frå fattige til rike land. Eller sagt det på ein riktigare måte: forsøk på folkevandring. Det kan i den samanhengen dokumenterast at 20 000 har døydd i forsøket på å komma til eit rikare land.
Folk flyktar frå eit vonlaust tilvære til ei von om ei betre framtid. Me må difor gi folk trua tilbake på at framtida kan bli betre der folk bur. Det er stadig fleire land der folk har ny tru på at framtida blir betre, men urettvisa over at dei rike er så uendeleg mykje rikare kan likevel føra til at folk prøver lukka andre stader i verda. Jan Egeland jamfører denne kjensla med nordmenn sitt tilhøve til Amerika i slutten av 1800-talet. Det var nettopp vonløysa i Noreg som førte til at dei emigrerte.
Kva kan me gjera?
Jan Egeland seier me må gi folk trua på ei framtid der dei er. Sidan verda stadig blir betre, tenkjer han at det meir enn før er mogleg å hjelpa dei relativt få som er igjen i fattigdom.
Han avslutta foredraget sitt med å snakka om Syria, der flyktningestraumen vil nå 3,5 mill mennesker innan året er slutt. Noreg har tatt imot 712 flyktningar.
Korleis skal me argumentera for at Libanon, Jordan og andre naboland skal halda grensene opne? Noreg har tatt i mot 712 flyktningar og vil i fylgje den nye regjeringa ta imot 500 til. Libanon har allereie tatt imot 1 million.
Dette innlegget er meir inntrykk enn referat, men eg vonar det inspirerer deg til å delta i den offentlege samtalen om fattigdom, mellom anna i tenketanken Tenk mer! På eigne vegne vil eg oppmoda til å arbeida for ein annan flyktningepolitikk som gjer at me kan ta imot fleire, men argumentasjonen for det, må eg ta opp seinare ein gong.
Skrevet av Aud Jorunn Hakestad Haugen