Demokrati er ikke en naturrett; den som sovner i et demokrati, risikerer å våkne i et diktatur.
Tenketanken med temaet demokrati og ytringsfrihet var i virksomhet våren 2012.
Dette, å være i Norge…
Alt er annerledes. Du må lære alt, alt på nytt. Du må lære å overleve vinteren, du må lære å gå på is, du må lære språk og hvordan menneskene tenker. Som skuespiller, må du også lære deg hvordan menneske reagerer, når vil de le, hvordan du kan framføre følelser… kroppsspråk selv er annerledes. Der står du, midt på scenen og du må tenke på hver eneste rørsle, du er i Norge, og alt er annerledes.
For en verdig og fin minnestund det var i København mandag kveld. Men nesten samtidig demonstrerte den islamfiendtlige organisasjonen Pegida på Torget i Stavanger. Jeg skjemmes over at det var dem, og ikke vi, som var der. Vi skulle vært der i tusentall og mintes de døde. Vi skulle ha vist at vi verner om ytringsfrihet og trosfrihet.
I stedet for oss, fikk noen titalls mennesker ytret hat mot en religion og deres troende. I stedet ble det ropt om forbud og tvang. Noen var der for å ta til motmæle. SOS rasisme og Motmakt ropte og pep, og fikk forhindret at Pegida-talerne ble hørt. Det er vi selvfølgelig imot, for vi ønsker at alle skal få ytre seg. Det er prisen vi betaler for ytringsfriheten, sies det.
Jeg skjønner harmen og indignasjonen som gjør at SOS rasisme og Motmakt protesterer, og vil ta talerstolen fra islamfiendtlige organisasjoner. Det er ekstreme tanker og holdninger som det gjør vondt å høre. Men jeg tror at det er oss, med vår likegyldighet, som gjør at de velger å rope og pipe for at ikke Pegida skal få ordet. For de har en begrunnet frykt for at rasistiske holdninger skal vokse i Norge. De tenker også at høyreekstreme ytringer fører til politisk vold og drap på meningsmotstandere. De føler seg alene med denne frykten. Er ikke det god nok grunn til å stoppe ytringene?
I stedet må vi si høyt og tydelig at vi deler denne frykten. Vi må stå sammen på tvers av religiøs tro, ikketro og politiske oppfatninger, og verne om vår åpenhet og toleranse. Vi må vise at frykten for ‘snikislamisering’ er ubegrunnet og i verste fall en ondskapsfull tanke. At vi alle ytrer oss, er prisen vi må betale for at ytringsfriheten skal nære demokratiet.
Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad
(Innlegget sto på trykk i Stavanger Aftenblad 19.2.2015)
Den grunnleggjande drivkrafta bak eit politisk engasjement er ønsket om endring. Me leitar etter nye løysingar når gamle metodar ikkje lenger fungerer. Det fører den som ønsker endring, i stadig konflikt mot det beståande. Nrk og Aftenbladet meldte denne veka at KverulantKatedralen startar opp til hausten i Café Sting. Når Kristoffer Stensrud nå investerer i KåKå, er det eit svært velkome initiativ. Han ynskjer kverulanten velkomen til byen og vil gi henne ei scene og eit publikum. Eg ser i likhet med Stensrud kverulanten som nyttig for byen vår. Demokratiet vårt er avhengig av at nokon stiller spørsmål ved det etablerte.
Kverulanten er eit engasjert politisk menneske, men ofte ein fri foggel. Ho ser seg ikkje nøygd med eit vedtatt partiprogram. Når noko endeleg er avgjort, er kverulanten på veg mot nye mål. Desse framstormande tankane er det Stensrud, Jan Inge Reilstad og Hallgeir Langeland vil gi ein talarstol. Men er det eigenleg det kverulanten treng? Nei, tenkjer eg. Det er nemlig noko mindre flatterande som kjenneteiknar kverulanten, og det er hennar manglande evne til å lytta. Å høyra på den veltalande kverulanten vil vera god underhaldning, men blir det endring av det?
Det er medspelarar kverulanten treng, ikkje motspelarar. I tillegg treng ho ei anna form enn debattforma, som nå rår i det offentlege rommet. I debattane me ser på TV og på politiske møter, er ingen interesserte i å lytta. Medan ein snakkar, tenkjer dei andre debattantane på kva dei skal seia når det blir deira tur. Målet er ikkje å komma fram til noko, men å knusa argumenta til motstandaren. Då er vegen kort til personangrep, latterleggjering og bruk av forvridde fakta. Debatten blir eit spel som me etter kvart ser tvers gjennom, og me vanlege folk forlet dette rommet. Me konsentrerer oss heller om ‘dei nære ting’ – treningsøktene, interiøret vårt og borna våre (i den rekkefølgja).
Men det som òg er konsekvensen, er at politikarane sjølve forlet dette debatt-spelet. I staden skaper dei seg det lukka rommet der dei kan samtala og gå i djupna i sakene. Døme på slike rom er tenketankane Agenda og Civita. Dei har kun inviterte medlemmer og bestemmer sjølve når tankar og idéar er modne for det offentlege. Med tanke på debattklimaet i det offentlege rommet er det lett å forstå kvifor slike tenketankar blir stifta. Det kjem mykje interessant ut frå Civita, til dømes. Men avarten av slike løynde samtalar ser me når ‘rådgjevarar’ og politikarar sit fortrulege saman og tenkjer løysingar som gagnar ein betalande 3dje-part. Stråmennene i First House og andre konsulentbedriftar si framste oppgåve er å kopla saman makt og pengar. Og det som kjem til overflata etter slike samtalar, er skremmande og uforståelege for oss ikkje-maktmenneske. Det har vist seg at regjeringa og Stortingspresidenten si avgjersle om å ikkje ta imot Dalai Lama, var tufta på råd frå First House. I desse dagane er det òg avslørt at First House forsøker å påverka avgjersla om at Oljefondet skal selja seg ut av kullbasert energi. Desse avsløringane viser at den lukka samtalen fort kan komma i galt spor og vera på tvers av folkemeininga.
Den offentlege samtalen er motvekta til dette. Han er uavhengig og fri og stiller makta til veggs når urett skjer. Initiativtakarane til KåKå ønsker ei gjenoppliving av samtalen og det er det som er mest gledeleg og spanande. Men me har ein veg å gå før me veit korleis me legg til rette for den gode samtalen. Visse kriterier er likevel kjende, men underkjent i debattkulturen: Deltakarane må vera opne for og ha respekt for andre sine meiningar. Dei må evna å setja seg i den andre sin situasjon. Dei må òg setja seg inn i sakene og bidra inn i samtalen med faktabaserte argument. Dei må tala på vegne av seg sjølve, ikkje sitera frå ferdigprenta partiprogram.
Det er ein slik samtale eg vil lytta til og delta i.
Skrevet av Aud Jorunn Hakestad
Etter at Stavanger Aftenblad og Rogalands avis meldte at Sølvberget hadde invitert til debatt om rasisme og ytringsfrihet og invitert den kvasi-nazistiske gruppa Borgervernet Rogaland, har det flommet over av motstand mot debatten i sosiale medier.
Jeg har ikke ytret meg og har nok tenkt som mange andre, at dette er komplisert, og slett ikke så enkelt som ytringene jeg har sett, tilsier:
På den ene sida: «Du kan ikke være tilhenger av ytringsfrihet og samtidig nekte ytterliggående grupper en arena.» På den andre sida: «Å gi dem en talerstol er det samme som å si at slike holdninger er akseptable.» Marcela Molina valgte å stille i debatten, men trakk seg i dag, p.g.a. massivt press fra venstreorienterte grupper i sosiale media. Per Morten Borgli, varaordfører i Sandnes og FrP-er, vurderer også å trekke seg. Slik det ser ut nå, blir det kanskje ikke noen debatt kommende torsdag… Det er kanskje like bra, for akkurat nå trenger Sølvberget en tenkepause. Et tema bør være motivene for å arrangere en slik debatt – er det bare i ytringsfrihetens navn at Borgervern Rogaland ble invitert, eller ønsket huset den PR-en som fulgte. Hvor går grensen for hva som kan snakkes om, er et viktig spørsmål? Et annet spørsmål er om vi har ord som kan møte påstander som er hinsides faktiske forhold og som baserer seg på en brun-svart tolkning av virkeligheten. Det er kanskje mangelen på ord, som gjør at folk flest kvir seg for å delta i nettdebatten? Jeg vil illustrere denne mangelen på ord, med en egenopplevd hendelse – om:
Da jeg røyk på en nynazist.
På slutten av 70-tallet ble Erik Blücher, lederen for nynazistene i Norge, invitert til å holde foredrag i Idunn gymnasiesamfunn på Stavanger katedralskole. Bak invitasjonen sto en nynazist ved skolen som satt i styret. Det slo ned som ei bombe og elevene og lærerkollegiet trakk invitasjonen tilbake. Men Blücher fortalte at han likevel ville komme til Stavanger for å vise sin støtte til likesinnede.
Det førte til en massiv mobilisering. På noen timer hadde vi mobilisert nok folk til å slå en ring rundt Kongsgård og hindre ham i å komme inn. I tillegg til elevene ved skolen, stilte fagforeningene fra Rosenberg verft, Stavanger Gummiindustri m.fl. opp. Studenter fra høyskolen kom og oppe på de lave murene sto eldre menn, som hadde opplevd krigen:
De ropte «Kast han i Breiavannet! Senk Blücher!»
Jeg havnet dessverre veldig nær de fire-fem og jeg ble veldig skremt av utseende deres, det overlegne oppsynet og de skremmende musklene på noen av dem. Sammenstimlingen førte til at politiet kom og fikk puttet Blücher og hans kamerater inn i en politibil. De ble kjørt til Sola og sendt hjem.
I diskusjonene som fulgte, var ikke standpunktet vårt nødvendigvis at vi ikke ønsket å debattere mot nynazister. Vi hadde hatt lange og heftige diskusjoner før denne hendelsen også, og den ene nynazisten på skolen vår fikk stort sett si det han mente. Vi trodde vi kunne overbevise ham med gode argumenter, ved å legge fram fakta som motsa det han mente og vi var faktisk gode lyttere også, fordi vi lette etter motargumenter.
En gang, i filosofi valgfag, stoppet det helt opp for meg. Jeg hadde brukt opp alle argumenter, jeg hadde ingen ord igjen som kunne overbevise ham. Hans tanker og holdninger provoserte meg langt inn i margen og jeg gikk til fysisk angrep på ham. Vi havnet i brytekamp på golvet i klasserommet og læreren måtte skille oss og roe oss ned. Etterpå innså jeg at jeg hadde tapt noe så grundig. Jeg skammet meg over at følelsene hadde tatt overhånd, og jeg ble fullstendig avmektig av at mine ord ikke strakk til. Hendelsen bidro nok til at jeg siden ble så mild og medgjørlig som de som kjenner meg nå, ser meg.
Nå, som helt voksen, ser jeg klarere at det å skape denne avmaktsfølelsen, er en del av retorikken til høyreekstreme. På 80-tallet bølget møtene mellom nynazister og anti-rasister i gatene, spesielt i Oslo, Arendal og Haugesund. Selv om det var høyresiden som var uttalt voldelig, med Hadelandsdrapene, væpna ran og angrep på antirasister, førte sammenstøtene til håndgemeng fra begge sider, men i de aller fleste tilfellene ble målet til anti-rasistene nådd – å forhindre at nynazister fikk si offentlig hva de mente.
Å forhindre nynazister å entre en offentlig arena, har vært taktikken helt til nå. Selv etter Anders Behring Breivik sitt nidingsverk, mangler vi ord til å møte rasistiske holdninger. Etter 2011 ble vi handlingslamma av avskyen vi følte. Det eneste vi greidde var å klemme hverandre og håpe at det hele kom til å gå over. Vi personifiserte ondskapen og trodde at den ble stengt inne sammen med ABB.
Det går en moralsk og etisk grense vi ikke kan trå over.
Det er på tide med en ny holdning til ekstreme tanker. Vi kan sannsynligvis gå hverandre i møte, men det går en moralsk og etisk grense vi ikke kan trå over. Kanskje er likevel en slik tilnærming verdt noe? Kanskje kan en i randsonen av nynazistbevegelsen, få noen motforestillinger, nettopp fordi vi stiller? Men vi må kunne si at så langt går vi, men her stopper vi. Disse grensene må vi selv gå opp, men ikke gjennom en hypa debatt en kort kveldsstund.
Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad
Per Fuggeli bør en lytte til. Han er en stor mann som sier kloke ord om det som betyr noe. Han er en ener blant oss, men «bryr seg om flokken sin». Da jeg hørte på dette foredraget, som tar ca. 35 min., ble jeg rykket ut av komfortsonen og opp i engasjementet. Jeg skulle ønske jeg var like modig som han. Men det skader ikke å prøve og feile.
Ta en kikk på twitterstrømmen med #solamøtet fra 13. januar i år. Sjelden har du sett så få av de du vanligvis følger, kanskje ingen av dine kollegaer eller venner, ingen i din familie – i det hele tatt – dette møtet er så fjernt fra vanlige folk at vi føler at det slett ikke angår oss.
Men den som er en topp-topp-politiker (ordfører el. Stortingsmann el. regjeringsmedlem), en næringslivtopp eller en rikssynser sitter og gjenkjenner tvitringen til sin bestekompis, styreleder eller golfpartner. Han (det er forresten noen kvinner også) nikker og smiler for under #solamøtet finner han nyttige, viktige og avgjørende ting som han er hjertens enig i.
Hva er dette Solamøtet? I flere år har viktige menneskene møttest en dag i året for å høre på hverandre snakke om Rogaland, om næringsutvikling (les olje) og politiske spørsmål. De har lagt kabal og spilt om framtida vår med snille journalister som bisittere. Ingen sier noe ufordelaktig om hverandre, ingen er for eller imot. Det er bare udiskuterbare fakta som blir lagt fram.
Resten av året er politikerne på farten i alle kommunene i fylket. De diskuterer saker og vedtar løsninger som ikke på noe vis rokker ved makteliten. Det er de politikerne vi har valgt til å avgjøre vår framtid. Men hvilken makt har disse? Kan de bestemme noe om antall arbeidsplasser? Kan de gjøre noe med boligprisene som skyldes en opphetet oljeøkonomi? Kan de stagge profittjaget?
Hvorfor bryr vi oss ikke? Hvorfor undrer vi oss ikke over at regionavisa refererer uten særlig kritiske kommentarer? Det kan være fordi møtet bare varer en dag og ser vi en omtale av møtet, er det glemt neste dag. For det kommer nyere nyheter og etter det de siste sportsresultatene og siste nytt om kjendisene.
En av disse nyhetene var at Statoil skal out-source noen av de interne arbeidsoppgavene til fattige land. Kostnadsnivået er for høyt i Norge, mener Helge Lund. På Solamøtet snakket Lund om hvor viktig det var å holde oppe trykket i oljeutvinninga. Han ville bevare og utvikle Norge som kunnskapsnasjon, særlig med tanke på hva Norge skal drive med etter at olja er slutt. Da trenger vi kompetansen for å utvikle annen energi og alternative arbeidsplasser. Hvordan kan han ha disse to tankene i hodet samtidig? Jeg tror en av grunnene er at han ikke blir motsagt, selv ikke av journalistene. Jeg tror at for å kunne utvikle noe som helst, må man møte motstand. Noen må stille spørsmålene og makteliten må være klar til å lytte.
Heldigvis var det en helt vanlig lærer bakerst i salen som tok ordet på møtet, ifølge Aftenbladet. Han snakket for elevene og lærerne. De som virkelig har bakgrunn for å mene noe om skole og kunnskap. Men det skulle også vært andre der, som kjenner pressområdet fra baksida.
Et alternativt Solamøte
Tenk deg heller et Solamøte der de med gull- eller platinum-kort må stå bakerst som tilhørere. Der er de mest meningsberettigede utstyrt med black-card, minnepinne med en fersk [fresk] presentasjon og taletid.
Geir fra Varmestuens venner inviterer på suppe. På talerstolen står en nigeriansk kvinne fra Strandkaien. Hun forteller om gjelda hun har hos menneskehandlerne. De holder hennes lille barn som gissel i hjemlandet til den er betalt. Neste taler er uføretrygda dykker i 60-årsalderen, fra før HMS-tida. Siden kommer jærbonden som har solgt jorda si til utbygging av industri- og boligområder. De kommunalt ansatte, som aldri kan tjene nok til å kjøpe sin egen bolig. Møtet må vare lenge, for nedover på talelista står mennesker som forteller om det andre Rogaland: Rumenere som er kommet for å arbeide hos oss, men som får luselønn og blir stuet 20 mann inn i en forfallen enebolig. Asylsøkere som bor mange år på mottak fordi kommunene ikke har råd til å ta imot dem. Unge mennesker som ikke tåler presset. Inuitter som overgir landet sitt til oljesandutvinning. Afrikanere som arbeider på store sukkerplantasjer i stedet for å dyrke mat til seg selv. Folk på jordomseiling som kan fortelle om søppeløyer så store som kontinenter. Talelista fylles med mennesker som har opplevd urett og som kan fortelle hvordan ulikhetene i samfunnet øker.
Etter å ha hørt disse talerne fylles vi av trang til å endre samfunnet vårt til et mer humant samfunn, der vi er mer opptatt av å dele med hverandre og å hjelpe hverandre enn å jage etter stadig mer penger. Skal vi sette i gang?
Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad
Voksenopplæringsforbundet har laget et nyhetsinnlegg om tenketanken i Rogaland. «Tenkmer.no
Målet er å ha fire møter per tema, og at hvert møte varer mellom to til tre timer. Når diskusjonen om ytringsfrihet avsluttes nå før påske, vil deltakerne både enkeltvis og samlet publisere sine erfaringer på nettstedet tenkmer.no.
– På sikt håper jeg at tenkmer.no kan bli et formidlingssted for nye tanker, sier Hakestad.»
Mert Akin
Eirik Faret Sakariassen
Tenketank-prosjektet er initiert av Folkeakademiet Rogaland med støtte fra Studieforbundet Næring og Samfunn og Folkeakademienes landsforbund.
En mann ringte og ønsket å være med. Han hadde ventet i årevis på et slikt tiltak. Vi møter ham neste onsdag kl. 18. Har du lyst til å bidra? Skriv en kommentar her. Du kan også sende mail til oss.
Få med deg debatten i Kulturbanken om minoriteter i media, torsdag 15. mars kl. 20. Mert Akin er medlem i tenketanken for ytringsfrihet og demokrati og er deltaker i panelet.
