Skrevet av: Rolf Atle Kristoffersen
Litt om kapitalisme og litt mindre om kommunisme. Mest om frihet.
“Human beings are born with different capacities. If they are free, they are not equal. And if they are equal, they are not free.”
― Aleksandr Solzhenitsyn
Jeg vil her ta tak i noe som har murret i hjernen min i mange år. Helt siden barnehagen kan jeg huske å ha hatt noe surrende der oppe. Barnehagen varte ikke spesielt lenge for min del, jeg har fått høre at jeg etter en passelig periode marsjerte hjem og sa at – «dit vil jeg ALDRI igjen!». Det løftet holdt jeg, sikkert med god hjelp av foreldre som hadde mulighet til å være hjemme – i hvert fall i den tradisjonelle betydningen, som vil si at min mor hadde mulighetene. Far jobbet. I industrien. Der tok du ikke fri i utide på 70-tallet.
Hva var det som surret og gikk oppe i hjernen min? Hvorfor orket jeg ikke å være i barnehagen?
Dette er det ikke noe enkelt svar på, og på mange måter strever jeg fortsatt med de samme spørsmålene. Antagelig litt mer fremme i hjernebarken, uten at jeg er noen spesialist på hjernen. Den er der oppe, brukende til mye rart – også ting jeg skulle ønske den ikke brukte tid og energi på. Vi har nok ikke forstått fullt ut hva hjernen egentlig er; helt sikkert er det at jeg ikke har forstått det. Det er likevel artig å forsøke seg på nye bruksområder, og det er noe av det jeg vil ta opp i dag.
Hva bør vi bruke hjernen til? Hvordan har den blitt brukt siden «Den Franske Revolusjon»? Er vi frie i dag? Er likhet det samme som rettferdighet? Hva menes egentlig med «brorskap», og er det et gyldig begrep i våre «Metoo» dager? Dette skal ikke være så uhyrlig langt, så det kan ikke forventes svar på alt. Det handler nok mer om å stille spørsmål denne gang, og så jobbe videre for å se om det er mulig å finne svar.
Jeg vil ta litt tak i Sigmund Freud. Alle har hørt om ham. Den litt halvgale professoren som skulle behandle alle kvinner for sine undertrykte, seksuelle behov og ønsker, som hadde ledet dem inn i en tilstand av «hysteria». Han lanserte også «ødipuskomplekset», som gutter lider av i 3-5 års-alderen. Det er en forelskelse i sin mor, og et indre ønske om å bli kvitt rivalen – sin far. Dette kan føre til mange undertrykte følelser, men ambisjonen min her er ikke å drive psykologisk forskning – jeg vil bruke de tingene jeg finner interessant for å prøve å belyse noe av samfunnet i dag. Jeg tar heller ikke opp spørsmålet om «Psykoanalysen» kan regnes som sann, eller en gang som en vitenskap. Mye er omstridt I forhold til Freud spesielt, men han så nok ikke på seg selv helt som en vitenskapsperson ser på seg selv i dag. Han tenkte nok mer i retning av en filosof, som relativt fritt undersøkte det som han fant mest interessant – og på den måten han syntes best om. I den ånd vil jeg bruke noe av hans tenkning, og spesielt teorien om «Id, Ego og Superego»:
“The ego—caught between the id and the super-ego—finds itself simultaneously engaged in conflict by repressed thoughts in the id and relegated to an inferior position by the super-ego.”
Kilde: Wikipedia, https://en.m.wikipedia.org/wiki/The_Ego_and_the_Id
Egoisme – bra eller dårlig?
I vår kultur har vi i beste fall det som heter et ambivalent forhold til egoisme. Det vil si at vi har motstridende følelser til dette begrepet, vi er tvilende og usikre. Vi har «Janteloven», som sier i hovedsak at du må for all del ikke tro at du ER noe. Den har vært sterk i Norge, selv om opprinnelsen nok er like mye dansk ettersom Aksel Sandemose, som skrev denne i «En flyktning krysser sine spor», bodde en god del av sitt liv i Danmark. Han sa selv om loven at den illustrerer «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned», som Aksel Sandemose mente preget menneskene fra deres første samhandling. Et ganske dystert syn på oss mennesker, og han mente å ha sett det samme overalt hvor han bodde – det være seg i Nykøbing, Arendal, Kristiansund, Tromsø eller Viborg.
Dette EGOET (troen på at du ER noe), er i hovedsak det Freud snakker om. Det har veldig trange kår, slik han oppfattet det i sin tid i Wien og Paris mot slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet. Så det er ikke noe som tyder på at dette er typisk norsk eller dansk. Det har nok langt mer betydning enn som så, selv om vi liker å tro at vi er verdens navle her i nord – som illustrerer det litt ambivalente forholdet til egoisme som jeg var innom. Vi liker gjerne å tro at vi er best – «Det er typisk norsk å være god», lanserte Gro.
Jeg går ikke nærmere inn på det, vil bare ha det litt romsterende oppe i hjernebarken inntil videre. Derimot vil jeg nå si litt om barns utvikling, og særlig det vi i dag kaller for «trassalderen». Den kjenner alle som har barn, og en del som har vært barn, til. Selv har jeg en datter, og det er ikke tvil om at mye skjedde rundt 3-års alderen…uten å gå i detaljer.
Jeg henter her noen ord fra Bufdir:
«Barnets utvikling
Gjennom protester utforsker barnet selv seg selv og verden, og sin egen evne til å påvirke det som skjer. Det kan være nyttig for foreldre å tenke på dette som noe barnet skal gjøre, at det skal utforske sin egen vilje opp mot andres, og se hvor muligheter og grenser finnes for hva som går og ikke går.
• Slutt å mase på meg!
• Forbered meg på det som skal skje!
• Jeg klarer det selv!
• La meg få prøve selv!
• La meg bestemme noe!
• Jeg er frustrert, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det.»
Ref: Bufdir, https://www.bufdir.no/Foreldrehverdag/Hverdagsliv/Trassalder/
Frihet – en utopi?
Mitt spørsmål i første omgang: «Er det noen som kjenner igjen disse trassfølelsene i voksen alder?»
Jeg gjør det.
I mange tilfeller i mitt liv har jeg kjent på følelser som bare kan kalles trass. Jeg VIL IKKE gjøre slik jeg blir fortalt, ofte BARE FORDI jeg blir fortalt det. Kanskje er jeg ikke alene om det?
Hva er det som gjør at jeg, og kanskje mange andre, protesterer heftig på å bli fortalt hva vi skal gjøre? Å få regler tredd ned over hue? Å kjenne at vi ikke har medbestemmelse, i samfunnet eller på arbeidsplass? Å føle oss undertrykket, trakassert, mobbet – for ikke å si KRENKET?
For å illustrere hvor galt det kan gå, så har jeg hentet frem eksempelet «Den franske revolusjon». Litt om årsakene til den er sakset fra Store Norske Leksikon:
«Mye av bakgrunnen for revolusjonen lå i at de gamle hierarkiene og privilegiene i samfunnet ikke lenger ble oppfattet som legitime. Befolkningsøkningen på 1700-tallet hadde også forverret fattigdomsproblemene. På landsbygda var godseiersystemet, med sine avgifter og monopolrettigheter, allment mislikt av bøndene. Det ble avskaffet i løpet av revolusjonen.»
Kilde: SNL, https://snl.no/Den_franske_revolusjon
Veldig enkelt sagt, så kan vi hevde at revolusjonen kom til fordi «mange nok» i samfunnet følte seg urettferdig behandlet, og krevde en endring. Da endringene ikke ble gitt frivillig, så økte misnøyen og det endte med ren og skjær maktovertagelse. I samfunnet kan vi kanskje si at det var en rekke behov (Id) som ikke ble ivaretatt, folk (Ego) ble undertrykket av det de oppfattet som makten i samfunnet; kongemakten (Superego). Det ble opprør, en form for trass.
Barnet tok kontroll.
Når jeg nå trekker linjene litt fra barnets utvikling, Freud sin teori om Id, Ego og Superego samt Janteloven – til den franske revolusjon – så er det åpenbart spenstige sprang. Slikt er lov når man som jeg filosoferer litt fritt over ting som har murret i hodet i mange år. Dette er ingen vitenskapelig avhandling, det er et personlig syn på hvordan «Frihet, Likhet og Brorskap» arter seg i dagens samfunn.
Ayn Rand/Adam Smith og Kapitalisme
Den franske revolusjon var i noen grad inspirert av utviklingen i USA, og deres frigjøring fra England i 1776. De menneskerettighetene som ble utarbeidet av Thomas Jefferson inspirerte de som ble utarbeidet i Frankrike i 1789/90. Utviklingen etter disse revolusjonsårene var ikke entydig, og i hvertfall ikke bare positiv. Det faller utenom ambisjonene mine i denne teksten å gå nærmere inn på historien, jeg vil bare nevne en veldig innflytelsesrik økonom som kom fra Skottland og levde fra 1723-1790; Adam Smith. I 1776 utga han et av historiens viktigste verk, det er faktisk ikke å overdrive når man ser på utviklingen de neste hundreårene, spesielt innen økonomi og kapitalismens utbredelse.
Fordi det var i all hovedsak kapitalisme Adam Smith prediket i sitt hovedverk: «An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (Nasjonenes velstand, 1776).» Heller ikke han, som Sigmund Freud, så på seg selv som «bare» utøver av det faget han forsket mest på – det fantes egentlig ikke noe begrep som «økonom» på den tiden, og alt han studerte var underlagt filosofien. Han så dermed på seg selv som en filosof, og hadde mange meninger om moral og etikk som ikke alltid kommer frem når det snakkes om Adam Smith. Det som gjerne kommer frem, er hans tese om «den usynlige hånd».
Utgangspunktet hans var edelt: «hvordan avskaffe fattigdom, og sørge for at mennesker kunne leve mest mulig fritt i et velstående land?». Han mente det økonomiske systemet var helt avgjørende for å få dette til, og var opptatt av arbeidsdeling og produktivitet – arbeidet var grunnlag for all velstand, og arbeidsdeling var sentralt for å øke produktiviteten, som igjen ville føre til velstand (wealth) for nasjonen og folkene i den:
«Smith mente at en forutsetning for at arbeidsdelingen kunne virke, var økonomisk handlefrihet. Når hver enkelt handlet ut fra sin egeninteresse, ville konkurransen som en «usynlig hånd» lede utviklingen mot en harmonisk tilstand til det beste for alle.»
Kilde: SNL, https://snl.no/Adam_Smith
Igjen dette EGOET. Han var klar over at en utstrakt egoisme i mange tilfeller var skadelig, men han så for seg at hvert menneske hadde en egeninteresse i å ta vare på seg selv, sin familie, sine venner og dernest samfunnet. Dersom alle sørget for å jobbe for å bedre sine vilkår, så ville de også bidra indirekte til å bedre vilkårene for alle i samfunnet – slik virket da den «usynlige hånd». Den jevnet ut forskjeller, og sørget for at det som var mest lønnsomt ble produsert på mest mulig effektivt vis.
Dette slo godt an i USA, men også i Europa – og Adam Smith var enormt anerkjent og populær i sin levetid. Samt rik. På slutten ga han imidlertid bort sin formue til veldedige formål. Han var på mange måter en «Altruist» – det vil si at han ønsket å oppføre seg slik at det gavnet samfunnet og menneskene der. Ikke bare ham selv.
Dette ble på sett og vis videreutviklet av Ayn Rand. Hun utviklet det hun kaller for «Objektivismen», og hevdet at: «det eksisterer seks grunnleggende dyder (en: virtues), og disse er: rasjonalitet, uavhengighet (en: independence), produktivitet, ærlighet (honesty), integritet og rettferdighet (justice).»
Kilde: Wikipedia
Jeg har lest noen av hennes bøker, særlig «Atlas Shrugged» og dels «Fountainhead», «Capitalism», «For the new intellectual» og «The virtue of selfishness». Hvorfor det da?
Av ren interesse, vil jeg si. Det er bøker som har preget USA sin liberalistiske elite siden de kom ut rett etter 2. verdenskrig. Hun ble født i Russland i 1905, og flyktet derfra i 1926 til USA – hvor hun døde i 1982. Det er liten tvil om at hennes bakgrunn i Russland har preget hennes syn på at det kollektive er som gift for et sunt samfunn, og fremhevelsen av den sterke mann (hun brukte konsekvent mann) var et ideal som hun mente var det eneste rette for at et samfunn skulle vokse og bli velstående. Hun hadde ikke som Adam Smith noen begrunnelse i at hennes system ville gjøre godt for de fattige eller andre trengende, hun begrunnet det utelukkende med at hver mann har soleklar rett (og plikt!) til å bruke sine evner og anlegg – særlig fornuften – til å utvikle seg selv på best mulig måte. Uten å tenke på andres ve og vel, men også uten å bevisst skade andre.
Hun så for seg en ren form for kapitalisme, som ikke eksisterte i det USA hun levde i, men som hun så som et ideal å strebe etter. I «Atlas Shrugged» er dette dels beskrevet når alle de vellykkede menneskene «rømmer» det semikommunistiske (Ayn Rands vurdering) samfunnet de lever i – de går i streik – og lever i en beskyttet dal hvor de utvikler seg selv og bruker sine evner til å skape det de er best på, og lærer av andre som er likesinnede. Dollaren er tegnet som brukes, litt ironisk, men ment som et signal om at handel mellom like parter er den eneste måten å leve ærlig på. Ellers vil mennesker bare utnyttes og utbyttes.
Den sterke vinner, de andre taper?
Det er altså en moral Ayn Rand først og fremst er talsperson for. En moral som skal sørge for at alle lever fritt, i henhold til sitt potensial, og hvor alt i samfunnet er basert på gjensidig respekt og et rettferdig bytteforhold mellom gode, fungerende menn.
Her skal jeg ikke gå i dybden av dette, bare konstatere at Ayn Rand angivelig er på nattbordet til alle «ekte» liberalister også i Norge – i hvert fall i de unge år. Det fenger åpenbart. Dette er tolket som REN EGOISME. Det er på mange måter ikke langt fra sannheten, men også her ses EGO på mer som i Freud sin versjon – det er oss selv, vår personlighet – inneklemt mellom Id, som er vår mer rå natur eksemplifisert i barnet, og Superego – som er alt vi lærer av foreldre, samfunnet, skole, religion, kultur at vi IKKE skal gjøre eller tenke. Det er syndig, det er feil, det er ikke i henhold til JANTELOVEN!
Vi må bruke fornuften, sa hun. Styrke EGOET. Bare slik kan vi få et fritt samfunn.
Spørsmålet er om USA er et fritt samfunn? De har grepet begjærlig tanker som hevder å skape frihet, men vi kjenner mange skyggesider i USA. Er det virkelig «The land of the free»? Er Frankrike kanskje friere? Mer sosialistisk?
Min tanke, som har murret siden barnehagen, er gjenspeilet i sitatet fra Aleksandr Solzhenitsyn:
“Human beings are born with different capacities. If they are free, they are not equal. And if they are equal, they are not free.”
Solzhenitsyn fikk Nobelprisen i litteratur i 1970, og er en russisk forfatter som har skrevet en god del om livet i Russland, spesielt kjent er han for The Gulag Archipelago (1973) som beskriver livet i arbeidsleirene i gamle Sovjetunionen. I dette ligger selvsagt mye av essensen hans i sitatet – han har sett i praksis et system som i utgangspunktet hevdet likhet for alle, og ut av det frihet fra alle former for tvang – men som i ettertid kanskje har vist seg å være det mest brutale systemet i verden (overgår Nazismen): Stalinismen.
Hva skjer´a?
Vi skriker, vi hyler, vi kjefter når vi ikke får det som vi vil. Vi revolusjonerer, vi går til krig, vi skjeller ut de som er uenige med oss på nett, i aviser, i artikler og vi kjemper for det som er vårt, vår nasjon, vår familie, våre venner. Vi hater JANTELOVEN!!
Likevel – er vi frie? Føler vi oss frie? Eller er vi i trass fordi vi føler oss kuet?
Jeg gikk hjem i sinne fra barnehagen, fordi jeg IKKE FIKK DET SLIK JEG VILLE. Jeg ville leke alene, jeg ville ha fred, jeg ville ikke dele med meg av den maten jeg hadde, jeg ble sint når andre barn tok lekene jeg holdt på med, jeg hatet å bli fortalt hvordan jeg skulle oppføre meg for å passe inn i «barnehagesamfunnet» på 70-tallet. Som 3-åring. Det passet meg ikke. Jeg ville IKKE være lik de andre!! Det var ikke rettferdig at alle skulle få det samme, tenkte jeg den gang!
Har jeg lært noe på snart 45 år? Tja, jeg tror nå at vi må lære oss å respektere alle mennesker. Uansett. Ta vare på naturen. Leve livet, uten å dømme andre. Ta vare på de som faller..vi må nok dele med andre, men jammen er det viktig at vi også får leve slik vi selv vil – først da har vi frihet.
Kapitalisme eller kommunisme? Jeg tror en plass imellom er best – hva med sosialliberalisme?