Innvandrerne – vår tids tatere?

Skrevet av Anette Randeberg

Da jeg var liten ønsket jeg å være indianer. Historiene om indianerne og deres levevis fasinerte meg. Cowboyene likte jeg ikke, bare indianerne. Jeg tenkte en gang at jeg var født i feil familie, feil land og feil tid. Med feil hår- og øyenfarge.


Etter hvert som jeg ble eldre fikk jeg mer innsikt i indianernes lidelser, fordrevet som de var fra sine opprinnelige landområder. Sitting Bull var en indianer høvding som kjempet for sitt folk ved Little Big Horn. Han ga til slutt opp sin kamp, og endte etter et fengselsopphold opp på et amerikansk sirkus. Bitterheten og skuffelsen han følte kom frem i følgende uttalelse:

«Da jeg var gutt eide Sioux-folket verden; i deres land stod solen opp, i deres land gikk den også ned; ti tusen menn sendte de i krig. Hvor er nå alle krigerne? Hvem drepte dem? Hvor er vårt land? Hvem eide det? Kan noen hvit mann hevde at jeg har tatt hans land eller en penny fra hans lomme? Likevel kaller de meg tyv. Har noen hvit kvinne noen gang blitt krenket av meg? Likevel sier de at jeg er et dårlig menneske. Har noen hvit mann sett meg beruset? Har jeg noen gang latt være å gi den sultne mat? Har noen sett meg slå min hustru eller skjelle ut mine barn? Har jeg noensinne brutt noen lov? Er det galt av meg å elske mitt eget? Er jeg ond selv om min hudfarge er rød? Fordi jeg en Sioux, fordi jeg ble født der min far levde, fordi jeg vil dø for mitt folk?»

Indianerne ble fremmedgjorte i sitt eget land.

Min mormor spøkte med at hun og søsteren hadde nøttebrune øyne og kullsort hår fordi det var noen forliste spanske sjømenn bak i slekta. Jeg driver med slektsgransking, og hittil har jeg ikke funnet en eneste spanjol, eller indianer. Jeg fant i stedet ut at mormors oldemor, Anne, var tater. Visste mormor eller hennes mor dette, og holdt det skjult for oss? Eller var det en hemmelighet skjult av tidligere formødre?

Anne var født tater, henne far var av Vardalsfolket, en av de største taterslektene på Sørlandet. Deres stamfar hadde vært i militæret i kongens tjeneste under den stor nordiske krig. Når krigen tok slutt mistet han, som mange soldater, sitt arbeid og sin tilhørighet. Han ble rotløse omstreifer, også kalt tater eller fant. Dette valget fikk konsekvenser for hans etterkommere. Tatere hadde ikke tilhørighet noe sted, og de kommende generasjonene fortsatte å streife rundt. Det var ikke lett for en født tater å få en vanlig jobb, bosette seg eller gifte seg med en ikke-tater.

Den katolske kirke og dens munkevesen var med sine kloster og hospital et sosialt sikkerhetsnett for tatere og andre reisende. Etter reformasjonen i Norge forsvant dette sosiale sikkerhetsnettet. Fattige og utsatte grupper ble avhengige av tilfeldige almisser. Noen ble tiggere i byene. Andre reiste rundt til prestegårder eller til bønder på bygdene, der var det allmenn folkeskikk å gi mat og husly til reisende. Disse nye reisende ble opphav til nye taterslekter.

Den dansk-norske kongen Christian IV skrev i et brev av 1598 at han var irritert over «de skarer av tjenesteløse som reiste rundt hele året, tigget og nektet å gjøre ærlig arbeid» Han ønsket en slutt på at «bøss» fikk gå fritt i riket. Christian IV var konge i Danmark-Norge i 60 år. I 1635 var tålmodigheten hans slutt, og han anmodet bøndene om å pågripe arbeidssky og omstreifere. De som ikke hadde gyldig legitimasjon skulle stilles for retten. Taterne ble ofte dømt til brennemerking eller andre kroppslige lemlestelser, da gapestokken ikke hadde tilstrekkelig preventiv effekt på en gruppe som allerede var utstøtt.

Taterne fryktet de såkalte «stodderkongene» eller «fattigvektere». Dette var en betjent som hadde som oppgave å jage fremmede omstreifere ut av byen eller prestegjeldet. Alternativt føre dem til nærmeste tukthus. På landet var stodderkongene ofte husmenn lønnet av bygda eller fattigkassen. Stodderkongene hadde sin storhetstid fra 1830 til 1900.

På 1920 tallet var landet preget av de økonomiske konjunkturene og «lofferplagen» ble et begrep. Det ble vanlig med små notiser i avisene om lofferne. Det ble hyppig beskrevet forbrytelser og ulike overtredelser og advart mot tilreisende fremmede.
I Stavanger Aftenblad 21. august 1926 stod det:
«Fra all landets kanter klages det over omstreiferuvesenet. Unge, arbeidsføre menn farter rundt og lever av tiggeri og tyveri. Arbeide vil de ikke. Enkelte har aldri villet arbeide. Fra den tidligste ungdom har de vennet seg til dagdriverier. Som regel er de kommet fra fattige hjem. Av den slags vanemessige lediggjengere finnes tusener her i landet. Og deres antall vokser. Flere og flere slutter seg til
***

Det er mange artikler og innlegg i dagens aviser og sosiale mediere som advarer mot innvandrerne. En artikkel kan påpeke at antallet innvandrerne vil øke i stort antall, og utdype de problemene dette vil medføre. Det vises til at innvandrerne er en økonomisk belastning for samfunnet, og at de kan true vår velferd.

Jeg tenker at vi fortsatt er skeptiske til de fremmede, til de som ikke kommer fra samme sted som oss. Vi er opptatt av at innvandrerne skal bli som oss; de skal lære seg norsk, integreres og ta del i det norske samfunnslivet. Av hensyn til allmenn folkehelse gjør vi det de ikke kunne i gamle dager – da de var redde for pesten; vi tester noen av de fremmede for alvorlige smittsomme sykdommer – i dag særlig tuberkulose. Det er lett å tenke seg at ikke alle som testes synes det er greit.

Dagens «utstøtte» kommer fra andre land, ikke andre bygder. Landene de kommer fra er ofte utviklingsland eller land med stor politisk uro eller krig.
Flyktninger gjør valg som påvirker dem og kommende generasjon. De velger et annet land, en annen kultur og et annet liv. Det krever mot å forlate sitt land. Det tar tid og innsats å bli integrert i det nye landet.

Mange innvandrere sliter med å få jobb. De opplever at de ikke blir innkalt til intervju. Navnet deres gjør at de ikke blir vurdert som aktuelle for jobben. Asylsøkere med avslag som ikke lenger har lovlig opphold i Norge får heller ikke jobbe. For noen av disse er utfordringen at de av ulike årsaker heller ikke kan dra hjem. Dagens regelverk forhindrer dem fra å ta et lovlig arbeid. Dette legger grunnlaget for et svart arbeidsmarked, og marginalisering.

Etter den store pågangen av flyktninger fra Afrika og Asia har Europa utviklet seg til en festning. Det er streng passkontroll av Europas ytre grenser. Personer uten pass slipper ikke over den ytre grensen. De blir værende i landet de først kom til. Disse landene sitter med en stor andel flyktninger som verken reiser hjem eller videre, og har få gode løsninger på de utfordringene dette skaper. Flyktningene har som regel ikke noen avklart status, og lever et liv på siden av landets egne borgere.

Flere europeiske land har innført krav om at man alltid må bære legitimasjon. Terroraksjoner i nyere tid har medført økt redsel og skepsis for fremmede, spesielt muslimer. Det hevdes at folk som ser fremmede ut hyppigere tas ut til kontroll.

Vi har ikke lenger stodderkonger som jager vekk de fremmede – men vi har innvandringsfiendtlige som med ord og handlinger gjør livet i Norge vanskelig for mange innvandrere. Noen innvandrere blir også utsatt for rasistiske voldshandlinger.

Det var ikke alle som trodde at min bror og jeg var søsken da vi vokste opp. Jeg var like lyshåret og blåøyd som han var sorthåret og brunøyd. Nå har alderen satt sine spor i håret. Da han var 18 år, og jeg 21 år, reiste vi på interrail. På jernbanestasjonen i München kom en eldre mann bort til oss. Han spurte hvorfor jeg med mitt fine ariske utseende var sammen med en slik gutt. Jeg prøvde å fortelle at den flotte 18 åringen med sort hår, brune øyne og sort tredagersskjegg var broren min. Han glodde olmt på oss, og svarte at det trodde han ikke noe på, før han snudde på hælen og gikk. Det er det eneste jeg har opplevd av rasisme, men jeg husker ennå den ubehagelige følelsen, utryggheten og hvor glade vi var da vi satt på toget ut av München.

Xenofobien, eller frykten for de fremmede, har kanskje ikke forandret seg så fryktelig mye? Kanskje er det en gammel selvoppholdelsesdrift? Sitting Bull kunne med rette frykte de hvite og deres overtagelse av samfunnet.
Noen nordmenn frykter hva innvandrerne vil gjøre med vårt samfunn. Slik man fryktet tatere i tidligere tider. Hva er vi redd for? Er vi redde for å tape velstand? Å dele det vi har oppnådd? Vil vi beholde alt for oss selv?

Er vi kanskje selv fortsatt litt primitive?

Kilder:
Thor Gotaas-På loffen
Thor Gotaas -Taterne
Eilert Sundt-Anden Aars beretning om fantefolket.
Eilert Sundt- Fantefortegnelsen av 1859
Indianerne forteller, Taler – Sitting Bull, Bokklubben 1986

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *