Tilhørighet

Skrevet av Rolf Atle Kristoffersen

Jeg gløtter opp. Forsiktig. Svetten renner i strie strømmer nedover ryggen. Håret er i ferd med å bli vått, pannen glitrer i det sollyset som kommer inn gjennom vinduet. Store dråper. De drypper ned på den lille tallerkenen jeg har foran meg på bordet.

Et halvt horn, med Piffi og varmt- selve standardbestillingen i Stavanger. Enkle folk. Litt tilbakelente, forsiktige når de nærmer seg nye mennesker. «Ei me alt» er en annen bestilling. Det betyr en pølse, normalt en grillpølse, med ketchup, sennep, løk, potetsalat og ellers alt som måtte være tilgjengelig i «pylsebussen» som alltid sto på Torget i Stavanger da jeg vokste opp.

Det var mange år siden. Jeg var så liten da. Bitteliten. Senere har jeg fått høre at jeg var svært syk da jeg ble født. Jeg lå i kuvøse lenge. Detaljene er uklare, jeg har ikke ønsket å gå inn i dem. Et sort hull, skummelt- ikke noe å oppsøke frivillig.
Oppveksten min var trygg. Ikke mye å klage på. Rent materielt så hadde jeg alt jeg trengte. Etter den litt trange starten på livet, så har jeg vært ganske frisk. Fysisk frisk. Mor jobbet i helsevesenet. Far var en industriarbeider. Trauste mennesker. Gode mennesker. Fra Stavanger. Det var ikke tilfeldig at jeg kom til dem. De lever enda, men jobber ikke lenger nå. Begge ble pensjonister tidlig. Uførepensjonister. Utslitt av et langt liv i fullt arbeid, fra tidlig morgen til langt utpå ettermiddagen. 6-timers dag var en utopi for 40 år siden. Fagforeninger og Arbeidsmiljøloven var i støpeskjeen. Folk slet seg ut på jobb. Det var vanlig. De klaget ikke mye over det, begge aksepterte at livet var hardt. Det eneste de ønsket seg over alt annet da de giftet seg som 19 og 21-åringer, var barn. Alt annet skulle de tåle.

Etter som tiden gikk, og de nærmet seg 30-årene, så ble det klart at enten en eller begge hadde store problemer med å få barn. På den tiden, som var slutten av 1960, så var du ganske gammel dersom du ikke hadde barn før du fylte 30. Smertelig gammel. Mor kompenserte med å være en fostermor, og hun jobbet som avlaster for belastede familier gjennom kommunen. Far jobbet bare. Hele tiden. Dette har jeg lært i voksen alder, når smerten hadde avtatt og jeg kunne spørre litt mer. Litt, ikke mye.

Jeg var ett av de barna som mor tok inn i hjemmet. Ett av mange. Jeg ble værende. De andre kom og forsvant, ett etter ett. Jeg fikk høre at jeg ble værende fordi jeg «hadde så fine øyne». Det virket blodig urettferdig på meg. Hva med de andre? De som kom fra problemfylte familier, bodde en periode hos oss- og i verste fall døde på grunn av sykdom (i to tilfeller) eller ble sendt videre uten at jeg visste hvor.

Det er uvisst når jeg fikk høre at jeg var adoptert. Det ble en krise for meg. Stengte det ute. Fortrengte det. Jeg hadde allerede oppdaget at jeg var annerledes enn mine foreldre. Svært annerledes. Jeg leste. Jeg tenkte. Jeg filosoferte. Jeg likte ikke så godt at mange ting skjedde, jeg ville ofte ta det rolig. Gi det tid. Leke for meg selv. Jeg likte ikke så godt å være med andre barn. Det stresset meg som regel. Jeg forsto dem ikke. Jeg forstod ikke mine foreldre.

Det tok jeg ikke veldig tungt så lenge de faktisk var mine foreldre. Jeg kunne jo ikke bli sendt bort slik som de andre ungene! Tenkte jeg. Lenge. Uten at jeg vet hvor lenge.

Helt til mor, sannsynligvis mor fordi far snakket ikke om følelser eller nære ting, fortalte meg at jeg var adoptert. At jeg egentlig var som ett av de andre barna som kom og forlot oss. Ufrivillig. Bare med den forskjell at jeg hadde «fine øyne». Så jeg fikk bli. Det kjentes ikke trygt. Overhodet ikke trygt. Så forskjellig som jeg var, så mange ting jeg gjorde som de ikke likte. Som de kjeftet på. Når ville de gå lei av det? Adoptert ga liten mening. Jeg var trolig ikke mer enn 5-6 år. Kanskje litt mer.

Ryktene hadde jeg hørt. Hviskingen blant mine «kamerater» som hadde overhørt samtaler hjemme. Mellom sine foreldre og mine. Jeg nektet bare å tro på det. Jeg kunne ikke tro på det. Det var mitt eneste anker i livet. At jeg hørte til. At jeg ikke kunne bli kastet ut. Forsvinne. Som hunden jeg hadde fått. Den jeg var så uendelig glad i. Den som reddet meg da jeg lot som jeg var fanget i en ring av matchbox biler. Labben som kom, tok bort bil etter bil. Helt til jeg var fri. Omfavnelsen. Gleden. Når jeg kom hjem fra skolen. En del av ankeret. Noe trygt.
Den forsvant også. Jeg fikk høre at det var best. Jeg hadde ikke vært flink nok til å lufte den, passe på den. Jeg gråt. Og gråt. Det hadde vært så stress å lufte den. Den var større enn meg, og tynn. En Greyhound, myndefamilie. Den deltok i veddeløp iblant. De skjønte ikke, eller ville ikke forstå, at jeg ble mobbet når jeg luftet den. Hver gang.

5 år etter at jeg ble adoptert, så kom min ene søster. 5 år senere kom min andre søster. Jeg var blitt 10 år, visste at jeg var adoptert- så at barn kom til oss og forlot oss. Hunden min, Gold Star, var borte. Jeg hadde fått to søstre som ikke var adoptert. De var «ekte». Trygge. Tenkte jeg. Hva skulle de nå med meg? Holdt det med «fine øyne» nå? Jeg var en rabbagast i perioder. Trøbbelmaker. De måtte vel snart hive meg ut? Bli kvitt meg? Jeg testet grensene. Slåss med min far. Skjelte ut min mor.

Jeg har sittet en time nå. Skulle bare ta et raskt måltid på kjøpesenteret. Nå sitter jeg her. Svetten siler, den renner. Jeg klarer ikke bevege meg. Vet at jeg må vente til det går over. Til svetten langsomt begynner å tørke igjen. Kan ikke se meg rundt. Kan bare konsentrere meg om kroppen. Om svetten. Håret som er gjennomvått. Skjorten er våt. Det er flaut. Pinlig. Håper intenst at ingen prøver å ta kontakt. Vil maten være spiselig etterpå? Jeg vet ikke. Hornet er blitt kaldt. Vått. Brusen er lunken. Svetten siler enda.

Veien videre?
Jeg nærmer meg nå 49 år. Mye av dette er lenge siden. Det er skrevet ned slik jeg husker det, på subjektivt vis. Episoden på kjøpesenteret var i 25-års alderen. Jeg har hatt mange slike. Meningen er ikke å legge skyld på noen, kun beskrive hvordan jeg hadde det. Angsten har preget meg, jeg kan ikke kalle det annet enn angst selv om jeg aldri har søkt å få noen diagnose eller for den del søkt hjelp noen plass. Den har fremmedgjort meg; lenge valgte jeg jobber og studier som gjorde at jeg kunne slippe å treffe mennesker. Jeg startet på juss – den gang et studium med mye lesing og sjeldne eksamener, jeg jobbet som vekter i Securitas og Falck hovedsakelig om kveldene og nettene. Helgene. Da kunne jeg sove om dagen. Ingen problem, jeg tar gjerne ekstravakten som ingen andre vil ha. Jul eller nyttår.

Selvsagt har jeg hatt mange gode perioder i livet. Kjærester. En datter – det tok meg 33 år, men er åpenbart min største prestasjon. Jeg har vært leder, sjef, selger. Mye for å spinne videre i livet, unngå å tenke. Å Sette seg ned. Tenke. «Gjør det vondt å tenke?», heter biografien om Arne Næss, en av våre mest markante tenkere. Svaret er ja. Det gjør vondt å tenke. Ikke på alt det vi fyller dagene med, men på det som er sårt; det som gjør oss usikre, rister i fundamentene våre, som stiller spørsmålene: «hvem er jeg?» og «hvem er du?».

Hva nå? Jeg er spent. For første gang i livet føler jeg at jeg er på rett vei. Mot noe. Jeg tror jeg kan bidra. Jeg tror jeg forstår ensomhet. Frykt. For livet. Jeg tror jeg kan hjelpe. Jeg er sikker på at det vil hjelpe meg. Til et godt liv. Kanskje et fantastisk liv?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *