Jeg fortalte om den røde kjolen som ble med hjelpesendingen til Algerie i 1962-63 og om mine foreldres engasjement for de fattige. Sammen med omtrent alle nordmenn sto de for omfattende hjelp til trengende i sult- og krigsramma deler av verden. Den gangen var misjonsorganisasjonene og arbeiderbevegelsen sine hjelpeorganisasjoner sammen om å bistå andre. Selv om misjonen hadde en annen agenda for sitt arbeid, «å gå ut og gjøre alle folkeslag til Jesu disipler», var den barmhjertige gjerningen en viktig drivkraft. Arbeiderbevegelsens grunnlag var å stå sammen med andre undertrykte i andre deler av verden, så solidariteten var den viktige drivkraften for dem. Da jeg begynte i jobb i 1978, var det pengeinnsamling på hvert eneste fagforeningsmøte. Nå er det sjelden man ser at fagforeningene er så opptatt av Mye av bistandsarbeidet var ad hoc og de innsamla midlene ble sendt dit nøden var størst. Hjelpearbeidet var grasrotbasert og giverstyrt i større grad enn i dag.
Det er to viktige grunner til at profesjonaliseringen som vi også ser ellers i samfunnet, gjelder også i hjelpeorganisasjonene. Den ene grunnen er nødvendig og det er bra at vi innser det. Mennesker som er på flukt fra krig, trenger hjelp her og nå og derfor må organisasjonene ha klart matlagre, medisinsk utstyr og personell som raskt kan sendes ut der det trengs. Spørsmålet er så om vi har mistet noe på veien? Er de store hjelpeorganisasjonene så fjernt fra folk flest at vi tenker at vårt bidrag ikke gjør noen forskjell? Det er stadig vekk diskusjoner om pengene kommer fram eller om de blir skuslet bort i for mye administrasjon. I stedet for å diskutere hvor mye vi gir, diskuterer vi heller hvilken organisasjon som fortjener vår støtte.
Den andre grunnen er at vi ikke lenger ønsker å bli emosjonelt engasjert i bistand. Vi er likegyldige og slappe og godt fornøyd slik vi har det. Vi tenker ikke over hvem som trenger vår hjelp, men lar andre velge for oss. Vi skrur av ubehagelige nyheter på TV fordi det ikke angår oss. Vi vil ikke orientere oss i verden for å forsikre oss om at alle har det bra, slik visa av Torbjørn Egner forteller oss. Men rett skal være rett. De fleste av oss ønsker å gi av vår overflod, vi setter pris på at organisasjonene og den årlige TV-aksjonen ordner det for oss. Det er derfor urimelig av meg å kreve et emosjonelt engasjement i tillegg, tenker jeg da.
Likevel tror jeg at denne avstanden til medmennesker ikke er bra for verken meg eller andre. Vi må derfor finne tilbake til engasjementet, å kunne arbeide for det vi tror på, men sannsynligvis på en annen måte enn før. Hvordan det skal gjøres, har jeg ikke forslag om ennå, men jeg håper at samtalene i tenketanken kan bringe oss et stykke videre