Skrevet av Parissa Hamedan-Nejad oktober 2017
Dagen 17. september er omme. En spesiell jubileumsdag er slutt!
Den 17. september 2017, ble jeg vekket av en herlig overnattinggjest på 20 måneder. En liten, aldeles flott skapning, med iransk/norsk og cubanske foreldre. Et dypt og bestemt blikk, krøllete hår og svært rask i bevegelsene. En viljesterk liten jente. Hun vet hva hun vil! Tante må våkne og komme seg ut av sengen. Herligheten har vært våken i hele ‘’FÅ’’ minutter. Nå må Tante spille ‘’Despacito’’ på mobilen. Det er tid for dans, hoppe opp og ned sammen med tante. Ukristelig tidlig på en søndags morgen. Sett ‘’selvfølgelig’’ fra Tante Dovendyr sin side. Det er bare å glemme nespresso med second waltz og surfing på iPad. Vel, det er i hvert fall ikke noen tvil om hvor lille sjefen har fått sin utålmodighet fra, sin eldste tante, også undertegnede 🙂
Dagen er ikke hvilken som helst dag for Tante Dovendyr. Det er en dag som vekker minner. Minner som for meg er svært relevant til dagens politiske situasjon. Det var nemlig 29 år siden en vettskremt ung kvinne på 17 år fra Iran landet på Fornebu. Dagene ble tilbrakt under vanskelige omstendigheter på flere kontorer og deretter Trandum asylmottak. Livet har vært full av erfaringer på godt og vondt. Heldigvis mest på godt. Ja, jeg har klart meg. Det er flere av oss som har klart seg. På tide å minne flere om det!
Norge er mitt hjemland. Jeg har tilbrakt det meste av mitt voksne liv i Norge. Jeg fant min kjærlighet til Kvikk lunsj, Pepsi Max, Oste Pop (Cheese Doodles) Pinnekjøtt, Kino Kino i Sandnes og selvfølgelig min bedre halvdel, men ikke minst min frihet. Jeg fikk muligheten til å være et individ som kan gjøre forskjell både for seg selv og andre. Jeg fikk ‘’ Friheten å være et individ i et større fellesskap’’ – Min egen definisjon av demokrati!
Tankene flyr i hver sin tidsalder. Fra skjebne dagen 17. september 1988 til nåtidens 17. september i 2017. Jeg er takknemlig for når skjebnen først trakk flyktningkortet for meg, så skjedde det i en tid hvor tilstrømming av flyktninger var enklere å håndtere. Deretter havnet jeg i Norge. Kunne svært lite om Norge. Tross alt, det var ikke Norge jeg skulle flykte til. Jeg havnet her! Norge ble en god overraskelse.
På daværende tidspunkt var politikken og retorikken mer preget av pragmatisk tilnærming til enkeltes behov. Hvor inkludering ‘’var’’ grunnfundamentet i integreringen. Det ble sett som helt naturlig å legge til rette for at nye landsmenn og kvinner ble en del av felleskapet så fort som mulig. Men slik var ikke i alle kommuner.
Jeg husker godt når en politiker fra Oslo begynte å kreve mer og mindre ‘’stopp’’ av norsk språk opplæring til nye landsmenn og kvinner. Jeg husker også dagens finansminister som repeterte samme som sin leder om norsk opplæring. ‘’Staten/kommunen skal ikke betale for norsk språkopplæring. De kommer frivillig og da får de betale for sin språkopplæring. Innvandrere må lære seg norsk. De må få seg jobb. «Frivillig???»
Jepp, det vil vi også! Men hvordan i all verden skal vi gjøre det når vi ikke har råd til å betale private timer? Vi har ikke råd fordi vi får ikke jobb og vi får ikke jobb fordi vi kan ikke norsk. Jada, dette husker jeg veldig godt. Heldigvis var dette ikke et tema i Sandnes og kort tid etter ble jeg student. Ja, jeg var heldig at Sandnes så på meg og flere andre som ressurser. I enkelte kommuner ble norsk opplæring kuttet fra 500 timer til 100 timer. Lurer på hvordan gikk med integreringen i de kommuner?
Venstre’s Stortingsprogram 2017 heter ‘’ På lag med framtida’’ Akkurat nå er fristende å kalle den ‘’ Med URO om framtida’’. Dagen etter valgkamp er det plutselig snakk om Venstre i Regjering med FrP. Lurer på om vi skal takke Kristin Clemet for dette? Tross alt har Civita vært en god opplærings plass for flere i Venstre spesiell Unge Venstre. Ser ut til at notatene fra Civita har svært kort vei til vedtak i Venstre.
Norge, Jeg har mye å takke Norge for men spesiell Gaukene i Sandnes. Heldige meg som fikk Sandnes som kommune og slapp å være i Oslo. Gaukene åpnet hjerterommet sitt og tok meg inn. Fra lærere på videregående skole til familier som hjalp oss. Men la oss ikke glemme Jehovas Vitner. Ja dere hørte riktig. De var de ivrigste til å holde kontakt. Ta oss med på diverse aktiviteter og supplere oss med bladet Vakttårnet på Norsk først. Noen dager etterpå samme tidsskrift på farsi. Slik lærte jeg Norsk i Norge. Takket være faktisk Jehovas Vitner at jeg hadde noen å snakke/praktisere norsken min med. Tror ikke de var noe særlig fornøyd med mine kritiske spørsmål? Tror de fant ut til slutt at det var waist of time med denne her. Det var rett før deres døtre ble konvertert fra deres tro til gud vet hvilke tro 🙂 Men never less Jeg er takknemlig for tiden med dem.
Men den største takken går egentlig til de flotte ledere, ansatte i Sandnes kommune, flyktningskontoret, Liv Hovda, Elsa Bakke, Hassan Jazbani og Ahmet Bozgil, Arvid/Arild og flere andre. Ikke minst alle de flotte folk som jobbet på Sandnes Biblioteket (gamle lokalen ved Kino Kino) Han med briller som fant frem hvilke bøker jeg skulle lese. Hun som viste meg leseplassen også etc… Tusen takk alle sammen for den gode hjelpen jeg fikk av dere! Dere drev med hverdags inkludering lenge før Statsministeren begynte å bruke ordet. Dere så på meg og flere av oss som ressurser og ikke som kostnader. Norge og Sandnes investerte og fortsatt investerer i mennesker og mennesker investerer tilbake i Sandnes og Norge. Mye refleksjoner og takknemligheter dagen idag.
Til slutt på livets reise fyller vi hver vår koffert med flere erfaringer. Fra morsomme misforståelser til alvorlige hendelser. All erfaring tilsier at uansett hvor vanskelig livet blir, det er alltid rom for medmenneskelighet. Ingen sier dette bedre enn Saadi, en iransk poet
If you’ve no sympathy for human pain, The name of human you cannot retain!