Hvordan får du inn den norske kulturen? Ved å ta en pille? Hvordan vet du hva som er norsk kultur? Er vi hjernevasket? Klarer vi å se utenfor boksen? Hva består denne boksen av?
Den britiske kulturforskeren Edward B. Taylor formulerte i 1871 en kjent definisjon: «Kultur, er det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlemmer»
Det er en vid definisjon av kultur. I denne sammenhengen er den relevant, her vil jeg se litt på hvordan vi selv indoktrineres i «Den Norske Kultur», eller for å bruke definisjonen – hvordan vi «forsøker å forandre et menneskes holdninger og oppfatninger ved systematisk påvirkning». Jeg håper også å utfordre i forhold til hva vi egentlig mener når vi sier «Den Norske Kultur».
Norge, vårt Fædreland!
Jeg er så heldig å være født i Norge. Det er ingen tvil om at det er som å vinne i Lotto, dette spillet vi elsker så høyt her i landet..landet vi også elsker så høyt, gjengitt i vår «Fædrelandssang»:
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.
Flere enn det ene verset, eller kanskje to til, er det ikke mange som kan. Hele sangen består av 8 vers, og det kan være den første utfordring til deg som leser dette – hvor mange vers kan du? Hva er historien bak denne sangen? Hvem skrev den, og hvem satte musikk til den? Jeg spør fordi dette må sies å være en av grunnpilarene i «Den Norske Kultur». Hva vet vi som er vokst opp i dette høyt elskede landet om denne?
Ka då – farlig?
Jeg er født helt tilbake i 1970 i Stavanger, det vil si forrige århundre og ikke minst forrige årtusen. Verden var annerledes den gang, færre ting var farlig – og vi overlevde stort sett på den maten vi kunne få tak i. Jeg har minner om kjøttkaker med brun saus, sild og poteter, fiskegrateng, torsk som lå hvit på tallerken med masse bein i og skinn på og Ingrid Espelid Hovig på vår eneste kanal – NRK for de som ikke husker den. De som betaler TV-lisensen husker den nok enda, og innimellom er det mye bra som produseres og vises på de 4 hovedkanalene som nå er NRK. Litt mangfold er det blitt også der.
Ris og pasta hadde vi hørt om, men det var utenkelig å spise for skikkelige folk. Sushi ville vi ramlet på bakken og ledd høyt av, enkelte fremmede luktet HVITLØK!!! Det var ikke farlig å røyke, hjelm for å sykle var helt utenkelig og ville blitt latterliggjort, klatre høyt i trær var vanlig for alle barn, sikkerhetssele ble brukt når man kom på det – og i hvert fall ikke i baksetet! Røyke i bilen med barn i baksetet var helt normalt. Hvis man ikke røykte i bilen, så var det fordi det luktet og reduserte verdien – ikke fordi noen kunne ta skade av det.
Var vi ikke alle en del av «Den Norske Kultur»?
Hva har skjedd siden den gang? Har noe endret seg i «Den Norske Kultur»? Eller er den akkurat lik, bare at vi gjør andre ting nå?
I 1996 ga Hellbillies ut singelen «På Ål stasjon». Der synger de om et møte som skjedde i 1965, og er selvopplevd for en i bandet:
«Eg så ‘n fysst på perrongen. For meg so va’ræ ein sensasjon. Han kom med toget frå Drammen. Ein neger sto på Ål stasjon. Han hadde krullut hår og dubbeltspent frakk og norsk det kunna’n, eg høyrde’n sa «takk». Åsso gikk ’n beint burt åt drossjun hass Per.
Eg lurde på kor’n skull’ åv, og ko’n vilde her?»
I 2015 sluttet de å spille denne sangen på konserter, de hadde da blitt lei av rasisme-beskyldninger. Dersom teksten leses med velvilje, så ligger det bare en undring for det fremmede i den. Ordet «neger» var vanlig, før det ble politisk ukorrekt. Språkprofessor Finn-Erik Vinje var kritisk til bandets beslutning i 2015:
– Hvis man skal forsøke å unngå alle ord som kanskje kan tenkes å støte noen, blir det litt krampaktig og politisk korrekt.
Nå, i 2018, er det blitt veldig mye som er «farlig» – selv språket vårt. Maten er imidlertid blitt mindre farlig, og vi laster innpå med sushi, hvitløk, kebab, indisk, italiensk, kinesisk, tyrkisk, ris, pasta, eksotiske krydder og alt mulig annet.
Likevel, «Den Norske Kultur» er den samme. Vi snakket om den på 70-tallet og vi snakker om den i 2018. Like entydig, alle vet hva den er?
Hva er så «Den Norske Kultur»?
Er Ibsen norsk kultur? Er Kristendom norsk kultur? Er Grunnloven norsk kultur? Hva med juletreet, gammeldans, gammelost, disco, hip-hop, rock?
Jeg leser en del, og deriblant en del filosofer. En jeg prøver å lytte til i den sammenheng, er Arthur Schopenhauer når han sier:
«Such, however, is the case with many men of learning; they have read themselves stupid»
Arthur Schopenhauer,
1788-1860.
Han skriver dette i en sammenheng hvor han diskuterer hvordan skolen og lærdom bør legges opp. Tanken er at passiv lesning av andre mennesker sin tenkning ikke fører til økt læring eller visdom. Snarere tvert imot, da vi ofte lager samfunnet slik at alle skal lære teorier, fakta, meninger om verden, historie og mye annet lenge før de har hatt noen mulighet til å selv erfare verden. Erfaringer bør komme før passiv innlæring av det som andre har ment og tenkt, mente Schopenhauer. Han ville ha en helt annen skole enn den han så på 1800-tallet.
Aasmund Olavsson Vinje skriver i «Det Høgre Skulevesen» fra 1869:
«Folk les for mykje og tenkjer for lite. Dei les så dei får ikkje tid til å tenkja. Dei får alt av andre, så dei ikkje vert drivne av livet til å finna noko ut sjølve. […]
Det skal vera lite, men godt, det du les, og dette gjeld endå mest for ungdomen. Får han for stor boklærdom til livs, så vert han liksom sprengd, og det går rundt for han.»
Dette er det ikke så vanskelig å være enig i, synes jeg. Det er klart at veldig mye av det jeg lærte på skolen på 70-tallet er regnet som foreldet kunnskap i dag, og i verste fall var det saken allerede da vi lærte det. Det skjer utvikling og forskning hele tiden, på alle felt. Verdiene utvikler og forandrer seg, smaken er forskjellig og ikke minst er vi mennesker forskjellige. Vi oppfatter ikke verden på samme måte, fordi vi har helt forskjellig erfaringsbakgrunn allerede fra fødselen. Ingen vokser opp i helt like omgivelser – tvillinger kommer kanskje nærmest, men det er ingen tvil om at også de utvikler sine egne personligheter og kan bli svært forskjellige «inni» selv om de er kliss like «utenpå». Det er neppe omstridt.
På 1800-tallet var det altså flere som tenkte i disse baner, og nærmere egen tid kan nevnes Alexander Kielland og Jens Bjørneboe som skrev om skolen og dens påvirkning på vår ungdom. Alle skulle langt opp mot vårt årtusen lære det samme, pugge det samme og bli mest mulig like.
Idealet syntes å være at et fellesskap betyr at vi må tenke likt, oppføre oss likt, uavhengig av om det vi lærer er sant eller ikke. Vi må alle indoktrineres i «Den Norske Kultur» helt fra fødselen. Vi må bli lært hvordan vi skal tenke.
Spørsmålet er her: hva betyr det for oss at vi er forskjellige?
Ibsen, Kristendommen og Grunnloven
«Gjennom det tjuende århundret fikk Ibsen stadig økende ry for å være en dyp psykolog, en mester i å gjennomlyse det mørke som våre følelser, tanker og handlinger stiger opp av. Den østerrikske psykologen Sigmund Freud siterte Ibsen på linje med dramatikerne Sofokles og Shakespeare». SNL, om Ibsen.
«De neste 27 år skulle han tilbringe i utlandet, bare med sjeldne og korte besøk til hjemlandet. I løpet av den tiden han bodde i Italia og Tyskland, skrev Ibsen sine best kjente arbeider.» Wikipedia, om Ibsen.
“Ibsen’s work had made him the most accomplished and most important dramatist since Shakespeare, and because it is so difficult now to genuinely experience Greek drama, Ibsen is for most of us the second greatest dramatist of all time.” ISA (Ibsen Society of America).
Sitatene viser oss at Ibsen er en internasjonal størrelse, som i en svært lang periode av sitt liv ikke bodde i Norge. Han syns det ble for trangt, og det var ikke uvanlig for kunstnere og forfattere på den tiden at de «flyktet» utenlands for bedre å kunne tenke. Den norske væremåte føltes kanskje litt pietistisk og streng? Det er liten tvil om at Ibsen behandlet mange slike tema i sine skuespill, nevnes kan «Brand», «Peer Gynt», «Et dukkehjem, «Vildanden» og «Hedda Gabler» – for å ta noen sentrale som i dag er en del av vår kulturelle arv, og en monumental arv er det sannelig. Knapt noen kan sies å være på høyde med Ibsen, ikke fullt ut – vi må kanskje til Shakespeare av moderne diktere, og selv i dag er Ibsen sitt ry økende internasjonalt og stykkene spilles på tusenvis av scener verden rundt.
Hva handler de om?
I høy grad opprør, egenvilje, kamp mot undertrykkelse og selvfornektelse: ««Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme», sa Dr. Relling i «Vildanden»
Dette er et begrep som siden er blitt befestet i hele Norden, og på mange måter i store deler av verden. Ibsen var ikke den eneste som var opptatt av dette, han hentet selvsagt inspirasjon fra andre – og ikke så rart at Freud selv var opptatt av Ibsen. Han slåss også i stor grad mot de begrensninger vi legger på oss selv, illustrert i stor grad gjennom hans teorier rundt «Id, Ego og Superego».
Det er intet som tyder på at Ibsen var særlig fornøyd med forholdene slik de var i Norge på hans tid. Representerte Ibsen norsk kultur? Eller kjempet han mot «Den Norske Kultur»? Når vi slår oss på brystet og sier at vi har fostret en av de største diktere gjennom tidene, har vi grunn til det? Ble han ikke Ibsen på tross av «Den Norske Kultur»? Han bodde tross alt i Italia og Tyskland i 27 år for å skrive sine viktigste verk.
Nora Helmer og Hedda Gabler er sterke kvinneskikkelser, men de var langt utenfor det som ble regnet som sømmelig for kvinner. Nora gikk fra mann og barn for å søke sin egen vei – helt utenkelig i 1879 i det kristne Norge. Hedda leker med andres liv fordi hun er fanget i de borgerlige konvensjoner og ikke kan være seg selv på noen måte. De blir forsøkt indoktrinert, men gjør opprør.
Ibsen virker mer internasjonal på meg, og det er langt ifra noe særegent norsk i hans diktning. Tvert imot fenger det en hel verden. Det er universelt.
Hva så med Kristendommen? Det er vel ekte «Norsk Kultur»?
«Fram til 2012 var Den norske kirke statskirke i Norge. Statskirkeordningen ble avviklet i 2012, men den evangelisk-lutherske kristendommen har likevel fremdeles en særstilling i Norge. Kilde: SNL
Det er litt interessant at jøder ble forbudt å komme til Norge da Grunnloven ble vedtatt første gang i 1814. Særlig med tanke på at Jesus var født som jøde og vokste opp som jøde. Han er i vesten avbildet i hovedsak som en pen mann med lyse krøller, viftende hår, hvit i huden – og ofte med litt veltrimmet skjegg. Kan det ha vært den virkeligheten de rundt ham så omkring år 0 i Midt-østen?
Vi har i dag en del viten om hvordan Kristendommen ble innført i Norge, og det er en blodig historie. Olav Haraldsson (populært Den Hellige) falt til slutt på Stiklestad, antagelig etter å ha gjort seg til uvenn med «…mange av de som tidligere hadde støttet ham; stormennene, bøndene og sin egen familie. Dette hadde blant annet sin bakgrunn i hans nådeløse konfiskasjonspolitikk og resolutte framferd ved kristningen av landet».
Litt mer humant ble «Den lutherske reformasjonen» innført i Norge i 1537 av danskekongen Christian 3. Den katolske erkebiskopen måtte flykte fra landet, og de øvrige biskopene ble avsatt. Kilde: SNL.
I dag er det flere hundre trossamfunn i Norge, og svært mange av disse regner seg som kristne. Det er mange små, kanskje særlig på sørvest-landet, men også en del store som skiller seg til dels kraftig fra det som kan kalles «Den Norske Kirke». Jehovas Vitner, Pinsemenighetene, Den Katolske Kirke og Mormonerne kan nevnes.
Jeg er ingen motstander av religion, men det forekommer meg at historien viser at vi langt i fra fant opp Kristendommen her på berget. Det har også vært en lang kamp for å innføre den, og vår variant er ikke lik den Katolske – langt ifra, ettersom vi er mer preget av Marthin Luther, som av Paven ble erklært som kjetter i 1521. De var ikke på nett, som vi ville sagt i dag. Luther kalte Paven for «Anti-Krist». Tonen var ikke hyggelig dem imellom.
Når vi da har en ganske særegen religion i Norge, som vi kaller «Den Norske Kirke», basert på hendelser i Midtøsten, innført i Norge via blodige kamper og radikale reformasjoner over en periode på flere hundre år, og grunnleggende inspirert av en jøde, et folkeslag vi senere forbød å komme inn i landet – er det da rimelig å kalle dette for «Den Norske Kultur»? Særlig når det i tillegg er fragmentert og delt i et utall kirkesamfunn her i landet? Vi kjenner alle til de små tettsteder hvor du enten tilhører det ene eller det andre bedehus – ikke begge!
Hvem er en del av «Den Norske Kultur» i Norge? Kun de kristne som faktisk er troende (i 2018 ca 34%), eller alle de 71% som tilhører «Den Norske Kirke» – men hvor langt de fleste aldri går i kirken eller er spesielt troende? Hva med de andre, som ikke tror på Jesus og Gud? De er det mange av.
Hva så med Grunnloven – DEN er vel en del av «Den Norske Kultur»?
Tja, det er ingen tvil om at den var inspirert av europeiske og amerikanske tanker. Det var travelt å få den på plass:
«Den norske grunnlova er datert 17. mai 1814. Grunnlova vart til gjennom eit hektisk arbeid som reelt byrja i februar 1814. Formelt tok det til 10. april, første dag av Riksforsamlinga på Eidsvoll som slutta 20. mai.»
«Samla sett var Stortinget mektig med dei kompetansane som var tildelte i Grunnlova. Det er påfallande når stemmerett samstundes vart så vid – omlag 40 % av alle menn over 25 år. SNL, Grunnlovens historie.” Kilde SNL
Det er liten tvil om at den ble laget av en liten gruppe menn med stor makt og innflytelse. Den var radikal i det at nesten halvparten av alle menn over 25 år fikk stemmerett, men i dag er vi ikke så imponert av det. Jøder var altså forbudt etter §2. Like etter gikk vi i en tvungen union med Sverige, rett nok med en viss suverenitet – dog uten egen konge. Mange har et nesten religiøst forhold til Grunnloven, men den ble til på et kaotisk sett – hvor mange representanter rett og slett ikke nådde frem da den skulle vedtas, og det er overklassen, embetsmenn og rike bønder som vedtok den. Basert på andre folkeslags tanker og idéer. Ikke det norske folkets. Den er endret mange ganger siden 1814, og i større grad er det nå «folket» som vedtar endringene, gjennom Stortinget og 2/3 flertall.
Likevel – er den virkelig «Den Norske Kultur»? Den er kanskje like mye europeisk kultur?
Jeg stiller kun opp noen spørsmål her, og vil avslutte med litt Hermeneutisk tenkning og filosofi. Om juletreet, gammeldans, gammelost, disco, hip-hop eller rock er en del av «Den Norske Kultur» kan du selv tenke litt over.
Er vi hjernevasket og indoktrinert?
«Heidegger karakteriserer sin filosofi om menneskets eksistens i Sein und Zeit som hermeneutisk; ikke bare vår forståelse av tekster, men all vår viten, bygger på forståelse artikulert som en utlegning av det vi vet noe om.» Kilde: Heidegger, SNL
«Forståelse av tekst, tale eller handlinger begynner aldri på bar bakke, utgår aldri fra et kunnskaps- og forståelsesmessig nullpunkt. Vi har alle vår individuelle, nasjonale og kulturelle arv og bakgrunn som bestemmer den «horisont» hermeneutikerne taler om: vår intellektuelle synsvidde og synsrand. Men både «horisonten» og situasjonen vil stadig endres fordi de hele tiden står i interaksjon og samspill med hverandre gjennom vår interaksjon med hverandre i situasjoner som selv er resultat av forutgående interaksjoner.» Kilde: Gadamer, SNL.
Heidegger og Gadamer er to av de største innen Hermeneutisk filosofi, og de begrenser ikke dette til å gjelde «bare» tolkning av tekster, selv om spesielt Gadamer er klart innenfor de humanistiske disipliner når han snakker om tolkning.
Her er det ikke meningen å gå i dybden av dette, bare å gjøre deg som leser oppmerksom på at du mest sannsynlig ikke har klart for deg hvor mye av det du mener å vite som egentlig «bare» er indoktrinert kunnskap i den kulturen du har vokst opp i. Det er umulig å vite hvor hjernevaskede vi er, det er lagt opp slik i et samfunn at vi alle lærer å leve og bo ut i fra det vi blir fortalt og opplever helt fra vi er spebarn. Alt fremmed kan da bli «farlig». Det er ukjent. Utrygt. Hvorfor gjør de sånn? Hvorfor spiser de den maten? Hvorfor smalahove med surmelk til? Hvorfor bli veganer? Hvorfor ikke spise svinekjøtt? Er de galne???
Veldig mange ting som vi alle går rundt og er sikre på, kan vise seg å være helt feil når vi finner oss selv i fremmede omgivelser. Særlig gjelder det slike ting som kultur, oppførsel, meninger og oppfatninger av andre mennesker.
Et tankeeksperiment er her hvordan du lærer å kjøre bil. I starten er alt ukjent og vanskelig, gradvis blir du fortrolig med giring, rygging, trafikken, trafikkregler, se i speilet og alt annet som en god kjørelærer vil lære deg- til slutt får du «lappen» og kan kjøre selv. Plutselig en dag oppdager du at du har kjørt fra jobben og hjem uten å registrere at hva som har skjedd, du har tenkt på helt andre ting. Kjøringen er blitt en vane, noe du ikke trenger å tenke over lenger. Helt til du tar ferie i London. Da blir det plutselig vanskelig igjen…Slik indoktrineres også den kultur du vokser opp i. Vi tror gjerne at det vi vet og kan er det eneste rette, helt til noen gjør noe helt annerledes..
Mangfoldet i «Den Norske Kultur»?
I 2018 er det noe over 200 000 muslimer i Norge (SSB), og av disse er om lag 150 000 medlemmer av en moské eller islamsk organisasjon. En tidligere artikkel i Tenk Mer sier noe om mangfoldet vi har i Norge i forhold til folkeslag, religioner og kulturer: Innvandring
Dette mangfoldet er kommet for å bli. Det kjempes i mot på mange fronter, og jeg skal være den første til å si at mangfold også innebærer konflikter. Historien viser med all tydelighet at vi har en sterk tendens til å tro at det som er «vår» kultur er den beste, og andre kulturer er mindreverdige, og må bekjempes. Dette kan vi kun løse ved å løse opp våre indre stengsler, se andre mennesker som de er og akseptere dem. Selvsagt skal det alltid slås ned på vold, mishandling, overgrep og alt annet vi har hatt opp i gjennom historien – men, slik har det ALLTID vært, bortsett fra når statene selv utøver makten og overgrepene, da er det greit – og i noen tilfeller et utslag av «Den Norske Kultur».
Når Bjørnstjerne Bjørnson i det 8. vers av «Fædrelandssangen» sier:
«Og som fedres kamp har hevet det av nød til seir, også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir.»
så er det alvorlig ment. Han snakker her om forsvar og mulig krig for å bevare det norske, det vi har kjær. Dette er tanker som vi bør revurdere iblant, og tenke oss om. Skal vi alltid gå til krig for «Den Norske Kultur»? Han skrev dette rundt 1860 – vil vi forsvare nå «Den Norske Kultur» som eksisterte da? Som Ibsen opponerte sånn mot? Hvor nesten ingen hadde stemmerett? Hvor kvinner var undertrykket, uten rettigheter? Hvor arbeiderne var lutfattige og jobbet 16 timer til dagen? Unger døde av sykdommer, menneskerettigheter eksisterte knapt i praksis selv om noen rettigheter var nevnt i Grunnloven? Menneskerettigheter i formell stand kom ikke før i 1948: Menneskerettighetserklæringen.
Det viktige er å være litt ydmyk, tenker jeg. Innse at det er fryktelig vanskelig å lære alt i denne verden alene, enten man utelukkende går «Livets skole» eller satser på boklig lærdom. Huske på at vi mest sannsynlig ikke klarer å oppfatte hvor mye som egentlig siger inn i hodene våre uten at vi er klar over det, og som vi tar som «sannheter» fordi vi ikke vet bedre. Vi kan aldri lære mer enn en bitteliten brøkdel av verdens kunnskap. Vi orker ikke tenke på alt, veldig mye må vi for egen sjelefred bare godta. Akseptere.
Finnes så «Den Norske Kultur»?
«Den Norske Kultur» kan bestå av slike «sannheter». Det er tanken min her. Jeg vil hevde at ingen vet hva denne kulturen egentlig er, den er alt for omfattende til å kunne fanges i få ord.
Det er forskjell på fiskere i Finnmark og kreative designere i Oslogryta. Det er forskjell på fattige medlemmer i en pinsemenighet i Kvinesdal og rike kapitalister som kaller seg kristne og går i kirken hver julaften og i påsken. Det er omtrent like langt fra Hammerfest til Oslo (ca 1900 kilometer å kjøre), som fra Oslo til Milano. På den ene veien kjøres det gjennom Sverige og Norge, den andre er gjennom Danmark, hele Tyskland, innom Liechtenstein, Sveits og inn i Italia. Kanskje ikke nødt til å kjøre gjennom alt, men det er ganske klart for alle at kulturforskjellene er store til Milano. Hvor store er de til Hammerfest?
Utfordringer til deg
1. Tenk deg at du skal lage et bilde med ulike ting som symboliserer norsk kultur. Hva ville du velge?
2. Sammenlign de bildene du har laget, og diskuter med venner hvorfor de er ulike.
3. Er nynorsk mer norsk enn bokmål?
4. Er bunaden fortsatt norsk om den blir sydd i Kina for at den skal bli billigere?
5. Hva er typisk norsk?
Lykke til!