Da jeg var liten, var mor og jeg hos sydame og jeg fikk en fantastisk fin kjole til jul. Å bruke sydame var det billigste alternativet og med fem barn i huset, var det viktig å få pengene til å strekke til. Vi fikk ofte omsydde klær fra eldre søsken, slektninger eller venner så å få sin egen kjole som ingen hadde brukt før, var helt fantastisk. Den myke fløyelskjolen var deilig å ha på og noen små hvite knapper med røde prikker på gjorde at kjolen skilte seg ut blant alle andre finkjoler.
Så kom verden så altfor nær for en fireåring. Krigen mellom Frankrike og Algerie var over ( i 1962) men lidelsene for familiene med barn som var drevet på flukt, varte ennå ei altfor lang stund. Misjonsorganisasjoner, Røde Kors og andre hjelpeorganisasjoner samlet inn klær og penger til flyktningene. Mine foreldre var aktive i misjonsorganisasjonen og det var en selvfølge at alle i bygda skulle hjelpe. Mine inntrykk fra krigen og nøden var nok begrenset til forberedelsene i hjemmet og lavmalte samtaler når de voksne ikke trodde vi hørte på. Mor satte store esker på gulvet og begynte å legge oppi klær. Men fortvilelsen ble uendelig stor da jeg oppdaget den røde kjolen min nedi den ene eska. Jeg trev kjolen, men mor tok den myndig tilbake og sa at den skulle sendes til Afrika. Selv om jeg hylte og skreik mer enn noen gang, fikk jeg ikke beholde den, Mor visste nok at jeg hadde vokst fra kjolen og at andre hadde mer bruk for den enn jeg, men for meg føltes det som om jeg ofret det kjæreste jeg eide. Det krevdes en lang stund på fanget med trøst og forklaringer før gråten stilnet og en stille sorgreaksjon overtok.
Nå når jeg er voksen, er jeg inderlig glad for valget mor tok for meg den gangen. Hendelsen har nok preget meg mye, selv om jeg aldri vil klare å bidra med mors iherdighet og omtanke. Mine foreldres engasjement og oppofrelse (siden fikk jeg høre at mors beste vinterkåpe hadde havnet i samme eske), var sammen med alle andres engasjement i den tida, med på å bygge et trygt og godt samfunn her hjemme, der likhet var et ideal, men samtidig var engasjementet rettet utover mot andre nasjoner og verdensdeler som ikke hadde like mye som oss. Det var en selvfølge å hjelpe og tanken om at en gave både gleder den som gir og den som får, var en naturlig holdning i vår oppdragelse.
Aud Jorunn
