en kvinne må ha penger og et eget rom hvis hun skal skrive litteratur.
skriver Virginia Woolf i sitt essay fra 1929 A Room of One´s Own. Essayet baserer seg på to foredrag holdt ved to kvinnecollege ved Cambridge i 1928. Hun går gjennom steg for steg, og med mange sidesteg, hva som skal til for at kvinner skal kunne skrive, og viser gjennom eksempler og fortellinger hva som legger hindringer i veien. Det er en fryd å lese hvordan hun sammenligner tanken med en fisk som driver med strømmen, men som kan fanges med fiskerens line. Hun provoserer meg når hun skriver at fortidens kvinner var dårlige forfattere og hun ildner meg opp når hun skriver om hvordan vi kan påvirke.
Jeg har lest essayet hennes mange ganger og forstår det på en ny måte hver gang. Men det som fascinerer mest, og som kjennes likt hver gang, er hennes stadige skifte mellom saklig og nøktern argumentering, så noen provoserende utfall, og deretter noen forklarende og formildende fortellinger. Stilen, som balanserer virkeligheten og fiksjonen, er nok til å få meg til å tenke at alt er mulig.
Tekster som denne, er det ikke mange av gjennom tidene, tenker jeg. Det er en selvbevisst tekst som er klar over at den er god. Men jeg forstår ikke Virginia Woolf slik at hun forventer at alle kvinner skal skrive høyverdig kunst. Å kunne skrive er nødvendig, tenker hun, og oppfordringen hennes til kvinnene er å gjøre skriving til noe de må gjøre, og dermed noe hverdagslig. De formelle hindringene for disse kvinnene er eliminert (De hadde fått stemmerett i 1919 og hadde kunnet studere siden 1860), og hun refser kvinnene med at «det ikke lenger nytter å unnskylde seg med mangel på muligheter, opplæring, oppmuntring, tid og penger.» (s. 118)
Men hva sier det om oss som har alle muligheter, som har tanker og meninger om viktige saker i samfunnet, men som likevel ikke ytrer oss? Hvilke hindringer er det vi må rydde av veien for å få tid til å skrive? Det undret meg og gjorde sitt til at jeg tok initiativet til nettmagasinet: Jeg håper at vi gjennom hverdagsfortellinger, intervju, tankespinn og argumenter i tida framover, kan finne noen svar.
Kvinnelige forfattere blir ofte spurt om hvordan de får tid til å skrive, men spør vi menn om det? Anne B. Ragde trengte bare et kjøkkenbord, og noen ledige nattetimer, sies det. Gro Harlem Brundtland hadde to oppvaskmaskiner slik at hun aldri trengte å rydde inn i skapene. Fortelleren i Elena Ferrantes romaner om Napoli, spør seg også ofte om hva som hindrer henne i å skrive. Jeg, uten sammenligning for øvrig, leser og skriver på fritida, men altfor sjelden, selv om jeg har eget rom med ei inspirerende bokhylle på gangen.
Woolf stiller selv spørsmålet til de skeptiske:
Hvorfor understreker du så sterkt behovet for at kvinner skriver bøker når det i følge deg krever så store anstrengelser, når det kanskje leder til mord på våre tanter, når det nesten sikkert vil føre til at vi kommer for sent til lunsj og kan føre oss opp i alvorlige disputter med enkelte utmerkede menn? (…) s. 113
Hun svarer at hun liker å lese, men at det har blitt monotont når man leser mye: «Historien handler for meget om kriger, biografiene handler for meget om store menn, jeg synes poesien har vist en tendens til å bli steril, (…) »
Derfor vil jeg be dere om å skrive alle slags bøker, be om at dere ikke betenker dere overfor noe emne, uansett hvor trivielt eller overveldende det er. s. 114
Virginia Woolf har inspirert oss helt til våre dager og fram til 11. februar spilles en dramatisering av Orlando på Rogaland teater. Jeg har sett stykket og jeg syntes det var fantastisk. Hovedpersonen Orlando lever gjennom flere århundrer, som mann og kvinne og som undertrykker og undertrykt. Jeg håper at min artikkel gir deg lyst til å se stykket og lese Woolfs romaner og essay.
Et eget rom av Virginia Woolf (1999)
Jeg er i likhet med deg fasinert over Virginia Woolfs essay, skrevet etter et foredrag hun holdt på et universitet hun selv ikke fikk lov å studere ved som ung. Kvinner hadde ikke behov for en utdannelse, en egen karriere, egen inntekt, de skulle gifte seg og bli forsørget av sin mann. Woolf var hele livet opptatt av at kvinnerollen var svært begrenset. Muligheten til å styre sitt eget liv ble begrenset av fedre, brødre, ektemenn og samfunnets forventninger til kvinner som oppofrende omsorgspersoner. Hun var ikke villig til å velge mellom å være kvinne og det å skrive.
Men til tross for at hun hadde en sterk vilje til uavhengighet, til å bli forfatter, og en økonomisk status som gjorde dette mulig, ble hennes tilbakevendende alvorlige depresjoner sterkt begrensende for henne. For å skjerme henne og avverge nye selvmordsforsøk, ble hun i mange år passet på av sine brødre og av sin ektemann. De tok ansvar for henne og satte klare rammer for hva hun selv kunne få bestemme dersom det kunne hindre at hun ble sykere. Hun kunne kanskje risikert å bli tvangsinnlagt på asyl (på livstid?) kun med en leges underskrift den gang (og mannens samtykke), men dette nektet mannen. (Hilde Hagerup: Biografi Virginia Woolf – ungdomsserie).
Woolf mener at kvinner i 1920 årene ikke lenger kan skylde på begrensninger i kvinnerollen for å bli et kreativt menneske. Dette synes jeg er sterkt sagt på den tiden. Det er mulig det kunne gjelde for kvinner fra overklassen, men begrensningene for kvinner var likevel store. Men hennes essay har fått stor innflytelse og kvinner har etter hvert krevd sin rett og plass.
Du spør :
«Men hva sier det om oss som har alle muligheter, som har tanker og meninger om viktige saker i samfunnet, men som likevel ikke ytrer oss? Hvilke hindringer er det vi må rydde av veien for å få tid til å skrive?»
Jeg undrer meg; har kvinner maktet å skape sitt eget rom i den grad at vi klarer å prioritere en skapende tilværelse, frihet og frimodighet til å ytre oss? Har pendelen svingt tilbake i for stor grad, en kvinnelønn som stadig taper i forhold til menns inntekter, en omsorgsrolle for barna som i dag nesten aldri kan bli bra nok? Omsorgsrollen tar kvinner seg av i mye større grad enn menn, selv om det har skjedd mye positivt, pappaperm osv. Woolf sitt hovedpoeng er vel at dersom kvinner skal kunne skape god kunst, må hun legge av seg den utstrakte omsorgsrollen, trekke seg tilbake til sitt eget rom og bruke ressurser (tid og økonomi) på seg selv.