Muslimer, terrorisme og hverdagsrasisme

Skrevet av Rolf Atle Kristoffersen

Terrorisme: «Ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myndigheter eller befolkning eller samfunnet forøvrig for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål.» (Lov av 20. mars 1998 nr 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste § 3.5)

«Jeg vet jo at ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer!»

Han så triumferende på meg, pustet litt tungt som etter en kort sprint, og utfordret meg med hele kroppen – svar på den, du. Om du kan. Fortsett å lese Muslimer, terrorisme og hverdagsrasisme

An Interview with Stanley Wirak, Mayor in Sandnes

Stanley Wirak interviewed by Rakshan Abbasi in February 2017.

Sandnes Kommune, once a small sea port city, is now flourishing day and night, and attracting many new residents and businesses every year. Today, as the population is growing, the demand for resources is also increasing, so it is important that we all know about the opportunities the city has in store for us and how we can make the best out of them.

Fotografi av Steev Vieira med tittelen War and Culture
War and Culture photo by Steev Vieira

Fortsett å lese An Interview with Stanley Wirak, Mayor in Sandnes

Paulo Freire – frihet og empowerment (egenmakt)

Having rights but no resources and no services available is a cruel joke. (Rappaport 1981)

Skal et menneske bli fritt, må det først innse hva som undertrykker det. Kunnskap om egen livssituasjon og egen mulighet til å endre den, står i fokus i Paulo Freire (1921-1987) sin idé om en frigjørende pedagogikk.  Fortsett å lese Paulo Freire – frihet og empowerment (egenmakt)

Teaterterroristene oppfordrer

Alvor ved kanonene

Til alle venner, bekjente og teater-interesserte ! ! !

Kom og se vår teaterforestilling på Kåkå kverulantkatedralen neste uke ! ! !
Me vise teater på en NY og INTIM måte, fyllt med LATTER og ALVOR ! ! !
Stykket «Buy Nothing Day» e en utforskning av et veldig sårbart, men høyst aktuelt tema idag og det e et forsøk på å presentere ulike perspektiver av én og samme hendelse ! ! ! Fortsett å lese Teaterterroristene oppfordrer

Teaterstykket Buy Nothing Day

skuespillerneVelkommen til Teaterterroristene, Folkenteateret og Tenk Mer og oppsettingen av Buy Nothing Day av Kim Atle Hansen. Stykket har premiere den 10. mai på Kverulantkatedralen, Café Sting, Stavanger. Det spilles også 11.-13. mai. Billett, kr. 150/100 kjøpes i døra, men kan også forhåndsbestilles ved SMS til tlf. 97731254. Oppgi navn, dato, antall billetter og evnt. moderasjon. Fortsett å lese Teaterstykket Buy Nothing Day

To be or to buy våren 2015

Forbruk og bærekraft

Våren 2015 går tenketanken inn i sin 5. sesong. Temaet for våren er To be or to buy – mitt karbonavtrykk.  Første arrangement går av stabelen den 25. februar. Da stiller vårt ferske panel for denne sesongen. De er Frode Alfheim, Industri og energi, Mari Kalvig, leder av Ungdommens bystyre i Stavanger, Vetle Eiterjord, leder av Stavanger Natur og ungdom. Panelet samtaler om forbruk og klima foran publikum under kyndig ledelse av møteleder Benedicte Christie Knudtzen. Før panelsamtalen holder Astrid Bjerke fra Framtiden i våre hender foredrag om Forbruk og bærekraft.

Bilde av Astrid Bjerke

Møteleder Benedicte Christie Knudtzen er utdannet journalist og har master i lesevitenskap fra UIS. Hun er mest kjent som programleder i «Kom deg opp!» i studentradioen SmiS. Hun er til daglig redaktør for Penny Girl i forlaget Stabenfeldt.

«Sweat-shop» Dødsbillig mote

Den 18. mars møtes panelet igjen og foredraget denne gang handler mest om forbruk og etikk. Vi får besøk av Frida Ottesen. Hun deltok våren 2013 i programmet «Sweat-shop» i Aftenposten TV. Hun var en av 3 norske ungdommer som reiste til Kambodia. De levde og arbeidet sammen med tekstilarbeiderne og inntrykkene deres derfra var utrolig sterke. Traileren for TV-serien er nå sett av over 3,5 millioner på youtube (https://www.youtube.com/watch?v=-SCHfV97D7I) og er omtalt i aviser som The Guardian og Le Monde. Hun vil fortelle om sine opplevelser og om tekstilarbeidernes kår i Kambodia. Hun vil vise et utdrag av TV-serien.

Buy Nothing Day

I dagene 7. -10. april setter vi opp teaterstykket Buy Nothing Day. Skuespillet ble skrevet i 2008 av Kim Atle Hansen (http://arkiv2008.dus.as/dramatiker_Kim%20Atle.html). Han kommer fra Sola og jobber i dag som forfatter og dramatiker. I 2008 ble stykket hans framført på Rogaland teater som en del av prosjektet Den unge scene. Siden har det vært vist på teaterfestivaler bl.a. i London.

Kim Atle Hansen

Det handler om ei gruppe samfunnsbevisste ungdommer som i lang tid har vært engasjert i klimakampen. Når det nå nærmer seg Buy Nothing Day, ønsker de å aksjonere mot et kjøpesenter og midlene de vil ta i bruk, er skremmende. Stykket er aktuelt både i et klimaperspektiv, men også på grunn av at det tar opp spørsmålet om vold og terror kan tas i bruk for å oppnå det man vil.

Skuespillerne har bakgrunn fra amatørteater og har utdanning innen drama:

Christina Liv Josefine Madland (Petra og Kathrine)

Irene Anda (Irene og Thomas)

Karoline Ferkinstad (Hanne Elise og Peter)

? (Andreas)

 

Tidsplan

Onsdag 25. februar kl. 19.00-21.00 Forbruk og bærekraft Foredrag av Astrid Bjerke. Samtale om forbruk og bærekraft ved Tenk mer!’s panel. Foredragsholderen deltar i panelet.

Onsdag 18. mars kl. 19.00-21 «Sweat-shop» – Dødsbillig mote Foredrag ved Frida Ottesen. Samtale om forbruk og etikk ved Tenk mer!’s panel. Foredragsholderen deltar i panelet.

Onsdag 8. april – Lørdag 11. april kl. 19.00 Teater Buy Nothing Day kr. 150

Rapport fra framtida 19.11.14 – presentasjon ved Helge Drange

Gikk du glipp av foredraget? Her er presentasjonen til Helge Drange:

Helge Drange – presentasjon 191114

Kverulanten treng medspelarar, ikkje motspelarar

Den grunnleggjande drivkrafta bak eit politisk engasjement er ønsket om endring. Me leitar etter nye løysingar når gamle metodar ikkje lenger fungerer. Det fører ho som ønsker endring, i stadig konflikt mot det beståande. Kverulanten er eit slikt engasjert politisk menneske, men ofte ein fri foggel. Ho ser seg ikkje nøygd med eit vedtatt partiprogram. Når noko endeleg er avgjort, er kverulanten på veg mot nye mål. Desse framstormande tankane får no ein talarstol på Kåkå Kverulantkatedralen. Men er det ein talarstol kverulanten treng mest? Nei, tenkjer eg. Det er nemlig noko mindre flatterande som kjenneteiknar kverulanten, og det er hennar manglande evne til å lytta. Å høyra på den veltalande kverulanten vil vera god underhaldning, men blir det endring av det?

Kort veg til personangrep

Det er medspelarar kverulanten treng, ikkje motspelarar. I tillegg treng ho ei anna form enn debattforma, som nå rår i det offentlege rommet. I debattane me ser på TV og på politiske møter, er ingen interesserte i å lytta. Medan ein snakkar, tenkjer dei andre debattantane på kva dei skal seia når det blir deira tur. Målet er ikkje å komma fram til noko, men å knusa argumenta til motstandaren. Då er vegen kort til personangrep, latterleggjering og bruk av forvridde fakta. Debatten blir eit spel som me etter kvart ser tvers gjennom, og me vanlege folk forlet dette rommet.

Men det som òg er konsekvensen, er at politikarane sjølve forlet dette debatt-spelet. I staden skaper dei seg det lukka rommet der dei kan samtala og gå i djupna i sakene. Døme på slike rom er tenketankane Agenda og Civita. Dei har kun inviterte medlemmer og bestemmer sjølve når tankar og idéar er mogne for det offentlege. Med tanke på debattklimaet i det offentlege rommet er det lett å forstå kvifor slike tenketankar blir stifta. Det kjem mykje interessant ut frå Civita, til dømes. Men avarten av slike løynde samtalar ser me når ‘rådgjevarar’ og politikarar sit fortrulege saman og tenkjer løysingar som gagnar ein betalande 3dje-part, heller enn folket. Den lukka samtalen kan slik komma i galt spor og vera på tvers av folkemeininga.

Han er uavhengig og fri

Den offentlege samtalen er motvekta til dette. Han er uavhengig og fri og stiller makta til veggs når urett skjer. Initiativtakarane til KåKå ønsker ei gjenoppliving av samtalen og det er det som er mest gledeleg og spanande. Men me har ein veg å gå før me veit korleis me legg til rette for den gode samtalen. Visse kriterier er likevel kjende, men underkjent i debattkulturen: Deltakarane må vera opne for og ha respekt for andre sine meiningar. Dei må evna å setja seg i den andre sin situasjon.  Dei må òg setja seg inn i sakene og bidra inn i samtalen med faktabaserte argument. Dei må tala på vegne av seg sjølve, ikkje sitera frå ferdigprenta partiprogram.

Auka interesse

Når tenketanken Tenk mer! i haust set fokus på oljefattigdom, skal det skje gjennom å prøva ut desse kriteria og nærma seg den gode samtalen. Me reknar det som eit viktig bidrag for å auka interessa hos folk for å samtala om viktige samfunnsspørsmål. Denne forma stiller andre krav til paneldeltakarane enn ein politisk debatt gjer, men publikum vil og bli utfordra gjennom ei slik tilnærming.

Aud Jorunn Haugen Hakestad, Styreleiar i Folkeakademiet Rogaland og initiativtakar til Tenk mer!

Debattinnlegget sto på trykk i Stavanger Aftenblad 22.9.2014

 


Hvorfor ikke biogassbiler?

Syklus for biogass
Syklus for biogas

Torje Strømme spør i debattspalten den 15.08. hvorfor ingen foreslår biogassbiler. Han har rett i at biogassbiler, akkurat som elektriske biler, er klimanøytrale i drift. At Torje Strømme og noen fler kjører på biogass er flott. I Norge har klimagassutslippene fra transportsektoren økt med 27% fra 1990. Når vi vet at utslippene må være tilnærmet null i 2050 ser vi at det haster å komme vekk fra fossilt drivstoff.

Den viktigste grunnen til at biogass ikke kan erstatte bensin og diesel i stor skala er at produksjonskapasiteten på biogass er begrenset.

Men det er også en annen grunn til at biogassbiler ikke kan bli framtidas løsning: Gassmotorene i busser og biler er modifiserte bensinmotorer. Som alle eksplosjonsmotorer har de dessverre en elendig virkningsgrad. Mesteparten av energien i biogassen går tapt, den blåses ut av eksosrøret i form av varm eksos. Alternativet til biogassbiler er heldigvis ikke å slippe biogassen ut i friluft, men å bruke den til oppvarming av bygninger og drivhus. Her er virkningsgraden mye bedre.

På Nord-Jæren har vi gassrøret og fyllestasjoner for biogass, men i resten av Norge er det ikke noe distribusjonssystem, og det vil bli svært dyrt å bygge det ut. Hvis biogassen skal brukes opp i kjøretøy er det mest aktuelt til flåtebiler og busser som kjører i nærheten av der gassen blir produsert.

Elektrisk strøm er allerede tilgjengelig over hele landet. Strømmen er en energibærer som kan produseres fra en rekke ulike kilder, i Norge kommer den nesten utelukkende fra fornybar energi. 5-6% av dagens strømproduksjon er nok til å drive hele den norske bilparken, og vi har rikelig med sol og vind til å øke produksjonen hvis etterspørselen og prisene stiger.

Vi vet at elektriske motorer har høy virkningsgrad, og at elektriske kjøretøy kan lages brukervennlige, med lang levetid og nesten uten vedlikehold. De er også overlegne kjøretøy med eksplosjonsmotorer på en rekke andre områder, de er for eksempel de eneste som kan gjenvinne bremseenergien. Dette siste er ekstra viktig for busser med mange stopp, og er en av grunnene til at den nye bussbanen må bli elektrisk.

Vi kan si at elektrisk transport innebærer et teknologiskifte, og fordi det er nødvendig og vi har svært dårlig tid må denne nye teknologien hjelpes fram med gunstige rammebetingelser.

Samtidig ser vi at aktører er ute på banen og prøver å hindre dette teknologiskiftet. De mektige oljeselskapene drømmer naturlig nok om at bilparken skal fortsette å være avhengig av det engangsdrivstoffet de kan tilby. Bilbransjen på sin side er bekymret fordi elektriske biler nesten ikke gir noe ettermarked. Vi kan se og lukte skittpakkene de serverer, men dette er etterhvert basert på så tynn suppe at det er lett å gjennomskue.

Skrevet av Torfinn Ingeborgrud

 

Den gode samtalen

Den grunnleggjande drivkrafta bak eit politisk engasjement er ønsket om endring. Me leitar etter nye løysingar når gamle metodar ikkje lenger fungerer. Det fører den som ønsker endring, i stadig konflikt mot det beståande. Nrk og Aftenbladet meldte denne veka at KverulantKatedralen startar opp til hausten i Café Sting. Når Kristoffer Stensrud nå investerer i KåKå, er det eit svært velkome initiativ. Han ynskjer kverulanten velkomen til byen og vil gi henne ei scene og eit publikum. Eg ser i likhet med Stensrud kverulanten som nyttig for byen vår. Demokratiet vårt er avhengig av at nokon stiller spørsmål ved det etablerte.

Kverulanten er eit engasjert politisk menneske, men ofte ein fri foggel. Ho ser seg ikkje nøygd med eit vedtatt partiprogram. Når noko endeleg er avgjort, er kverulanten på veg mot nye mål. Desse framstormande tankane er det Stensrud, Jan Inge Reilstad og Hallgeir Langeland vil gi ein talarstol. Men er det eigenleg det kverulanten treng? Nei, tenkjer eg. Det er nemlig noko mindre flatterande som kjenneteiknar kverulanten, og det er hennar manglande evne til å lytta. Å høyra på den veltalande kverulanten vil vera god underhaldning, men blir det endring av det?

Det er medspelarar kverulanten treng, ikkje motspelarar. I tillegg treng ho ei anna form enn debattforma, som nå rår i det offentlege rommet. I debattane me ser på TV og på politiske møter, er ingen interesserte i å lytta. Medan ein snakkar, tenkjer dei andre debattantane på kva dei skal seia når det blir deira tur. Målet er ikkje å komma fram til noko, men å knusa argumenta til motstandaren. Då er vegen kort til personangrep, latterleggjering og bruk av forvridde fakta. Debatten blir eit spel som me etter kvart ser tvers gjennom, og me vanlege folk forlet dette rommet. Me konsentrerer oss heller om ‘dei nære ting’ – treningsøktene, interiøret vårt og borna våre (i den rekkefølgja).

Men det som òg er konsekvensen, er at politikarane sjølve forlet dette debatt-spelet. I staden skaper dei seg det lukka rommet der dei kan samtala og gå i djupna i sakene. Døme på slike rom er tenketankane Agenda og Civita. Dei har kun inviterte medlemmer og bestemmer sjølve når tankar og idéar er modne for det offentlege. Med tanke på debattklimaet i det offentlege rommet er det lett å forstå kvifor slike tenketankar blir stifta. Det kjem mykje interessant ut frå Civita, til dømes. Men avarten av slike løynde samtalar ser me når ‘rådgjevarar’ og politikarar sit fortrulege saman og tenkjer løysingar som gagnar ein betalande 3dje-part. Stråmennene i First House og andre konsulentbedriftar si framste oppgåve er å kopla saman makt og pengar. Og det som kjem til overflata etter slike samtalar, er skremmande og uforståelege for oss ikkje-maktmenneske. Det har vist seg at regjeringa og Stortingspresidenten si avgjersle om å ikkje ta imot Dalai Lama, var tufta på råd frå First House. I desse dagane er det òg avslørt at First House forsøker å påverka avgjersla om at Oljefondet skal selja seg ut av kullbasert energi. Desse avsløringane viser at den lukka samtalen fort kan komma i galt spor og vera på tvers av folkemeininga.

Den offentlege samtalen er motvekta til dette. Han er uavhengig og fri og stiller makta til veggs når urett skjer. Initiativtakarane til KåKå ønsker ei gjenoppliving av samtalen og det er det som er mest gledeleg og spanande. Men me har ein veg å gå før me veit korleis me legg til rette for den gode samtalen. Visse kriterier er likevel kjende, men underkjent i debattkulturen: Deltakarane må vera opne for og ha respekt for andre sine meiningar. Dei må evna å setja seg i den andre sin situasjon.  Dei må òg setja seg inn i sakene og bidra inn i samtalen med faktabaserte argument. Dei må tala på vegne av seg sjølve, ikkje sitera frå ferdigprenta partiprogram.

Det er ein slik samtale eg vil lytta til og delta i.

Skrevet av Aud Jorunn Hakestad