Norge har helt siden FN ble opprettet i 1945 hatt et godt samarbeid og viktige roller i FN. Det skrives på FN sine sider: «Det har vært et viktig bidrag til en verdensorden basert på folkerett, fredelig konfliktløsning og internasjonalt samarbeid. Samtidig har den norske FN-politikken også handlet om å bygge et positivt bilde av Norge som en fredsnasjon». (Lenke til FNs historie) Trygve Lie var den første generalsekretær i FN, og Gro Harlem Brundtland har hatt flere sentrale posisjoner – ikke minst som leder av rapporten «Vår felles fremtid» i 1987, som allerede den gang så mange av de utfordringene vi har i dag på klima- og miljøområdet. Det er mange andre fra Norge som har hatt og har sentrale posisjoner i FN.
Hva skjer nå? Hvorfor får ikke Norge være med når FN skal diskutere klima og miljø? Grunnen oppgis i Stavanger Aftenblad: «FNs generalsekretær António Guterres hadde sagt at det bare var de landene som har troverdige planer for omstilling av sine fossile næringer som skulle få taletid». Det vil si at Norge, sammen med blant annet USA og Kina, ikke regnes til de land som er troverdige i klimapolitikken: «Både SV, Venstre og Greenpeace mente at det at Norge ikke fikk taletid skyldes at regjeringen ikke har en omstillingsplan og heller ingen nye klimatiltak». (Lenke til Stavanger Aftenblad)
Spørsmål 1.
Har Norge rett til å holde fast på utvinning av olje og gass? Bør Norge av solidaritet med andre land, særlig fattige land, bidra mer til å redusere sine CO2 utslipp?
Amnesty skriver blant annet: «I juni 2021 vedtok stortinget en menneskerettighetslov for næringslivet – Lov om virksomheters åpenhet og arbeid med grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold (åpenhetsloven). Dette er en lov som vil pålegge bedrifter å gjennomføre aktsomhetsvurderinger for å kartlegge og vurdere faktiske og potensielle negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. loven trer i kraft 1. juli 2022». (Lenke til Amnesty)
Et spørsmål er om denne loven også skal omfatte olje og gass – med tanke på CO2 utslipp som kan skade mennesker på sikt. Norge er ikke innstilt på det, og: «Norges posisjon i denne saken er skuffende, uforståelig og dypt problematisk, sier John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty Norge». (Lenke til Urix) Det var i 2021, hvor Norge trenerer vedtak i FN på miljø- og klima området.
En mulig spissing som kan tas opp etter innledende samtaler:
Diskuter om det bør være en menneskerettighet å ha et sunt miljø uten økende fare for naturkatastrofer som følge av klimaendringer, og hvordan Norge skal forholde seg til det.
Spørsmål 2
Hvorfor stemmer de fleste i Norge på partier som ønsker å fortsette både leting og utvinning av olje og gass? Er det redsel for å miste jobber som er styrende, og bør det overskygge våre forpliktelser?
Et eksempel er fra Industri- og Næringspartiet som på mange måter gjorde et brakvalg ut fra forutsetningene: «Det ‘grønne skiftet’ kan ikke gjennomføres uten inntektene og kunnskapen olje- og gassindustrien tilfører samfunnet. INP ønsker at Norge skal være et land som tar i bruk inntekter og etablerer støtteordninger for utvikling av løsninger til fremtidens energibærere». De skriver videre: «INP ønsker å legge til rette for fortsatt vekst og åpne for en aktiv letevirksomhet ved at det åpnes for nye årlige letekonsesjoner også i Barentshavet». (Lenke til program)
På den annen side sier MDG at vi må: «avvikle olje- og gassvirksomheten i Norge fullstendig innen 2035» og i hvert fall stoppe leting så raskt som mulig. Utgangspunktet deres er: «Klimakrisa er her nå, og vi vet hva som skal til for å løse den. Det finnes hundrevis av rapporter med løsninger som viser hvordan vi når klimamålene. Men det er ikke en løsning før noen handler». (Lenke til program)
En mulig spissing som kan tas opp etter innledende samtaler:
Begge oppgir at de vil utvikle ny (grønn) næring, men virkemidlene er helt forskjellige. Finnes det noen likheter som kan dras nytte av? Finnes det felles løsninger? Diskuter mulighetene.