Skrevet av Ida Joynt.
Jeg merker ofte at jeg kvier meg litt for å ytre ordene “jeg er feminist”.
Det er nok flere som kan kjenne seg igjen i det; stadig vekk dukker det opp innlegg og kommentarer fra kvinner som ikke lenger vil identifisere seg som feminister fordi de mener at betegnelsen har fått et dårlig rykte. En god del folk sitt inntrykk av feminisme er basert på misforståelser, antagelser og stereotypier som igjen gjør at alle som velger å identifisere seg selv som feminister ofte blir svartmalt og sett ned på. Det er sånne ting som gjør at jeg ofte må tenke meg om før jeg velger å forsiktig gi uttrykk for at jeg er feminist.
Jeg burde jo egentlig ikke ha noe problem med å proklamere til omverdenen at jeg er feminist, men iblant så tar jeg meg selv i å justere skjerfet mitt sånn at det subtilt dekker til ‘FEMINIST’-buttonen jeg har på jakka. Det er som om det er en liten stemme som forteller meg at jeg må tone det ned litt, at jeg ikke skal være så innmari påtrengende med mine sosialpolitiske standpunkter… at jeg ikke skal ta så mye plass.
Det er en så ufattelig dum greie, det at jeg skal gå rundt og føle skam for noe som er en viktig del av min identitet. Jeg skal ikke behøve å måtte kjenne den knuten jeg får i magen hver gang jeg ytrer ordene “jeg er feminist”. Jeg skal ikke trenge å være redd for at noen kommer til å reagere, eller at noen kommer til å se ned på meg på grunn av det, men allikevel så bekymrer jeg meg for akkurat de tingene. Det ligger nok litt i det at jeg er en ganske konfliktsky person så istedenfor å risikere å havne i en opphetet diskusjon med noen som er imot meg, så velger jeg heller å være litt stille… og ta litt mindre plass.
Men nå er det 2017.
Nytt år, nye muligheter.
Nå er det på tide å si ifra.
Jeg har aldri hatt noe særlig stort forhold til nyttårsforsetter før, men i år har jeg satt meg et mål; jeg skal ta mer plass og jeg skal ikke skamme meg lengre. Jeg skal ikke la andre ødelegge for at jeg skal kunne kalle meg selv feminist. Jeg skal ikke lengre la andres feiltolkninger av hva feminisme er, overstyre det faktum at jeg holder fast ved de feministiske prinsippene som er så utrolig viktige å kjempe for. Jeg skal være stolt. Jeg skal ta så mye plass jeg bare vil, og jeg skal ikke la den lille stemmen eller hvem som helst andre trykke meg ned eller skyve meg til siden bare fordi de misliker det at jeg mener alle mennesker har rett til de samme tingene uavhengig av kjønn og identitet.
Jeg er feminist, og jeg skal ikke lenger skamme meg over å si at jeg er det.
Ida Joynt
Så bra!, vi må alle øve oss på å ta mer plass. Jeg stjeler litt fra forfatter og blogger Kristine Storli Henningsen, fra et intervju: –
«Når en kvinne prater mye blir hun ofte oppfattet som vulgær, dominerende og slitsom. Gjør en mann det samme, er det ingen som leer på et øyebryn. Jo flere kvinner som tør å snakke høyt og ta plass, jo mer naturlig blir det – og til slutt er det ikke noen som leer på et øyebryn, der heller.
Kvinner gjør seg selv til objekter, ved å vise seg frem som «pynt» eller blikkfang overalt, på reklameplakater, magasinforsider og i sosiale medier.»