Having rights but no resources and no services available is a cruel joke. (Rappaport 1981)
Skal et menneske bli fritt, må det først innse hva som undertrykker det. Kunnskap om egen livssituasjon og egen mulighet til å endre den, står i fokus i Paulo Freire (1921-1987) sin idé om en frigjørende pedagogikk. I boka De undertryktes pedagogikk (1974) skriver han om lærerens rolle, barnas behov og muligheter, men også hvordan voksne kan bli ledende i deres eget liv. Ordet empowerment brukes ofte i sammenheng med Freires tanker, og da jeg tenkte jeg ville skrive om dette begrepet, trodde jeg først at begrepet kom fra Paulo Freire. Men selv brukte han visstnok ikke det ordet. I følge Wikipedia var det først i 1981 begrepet ble brukt av Julian Rappaport – en amerikansk psykolog som arbeidet for et inkluderende samfunn.
Rappaport og andre i USA og Europa tok Freires idéer om den frigjørende pedagogikken videre, men Freire har nok hatt størst innflytelse og vært til inspirasjon for de fattige i sør-amerikanske land, for afrikanske frigjøringsbevegelser mot kolonimakt og storkapitalens utbytting, urbefolkningers kamp mot storsamfunnet, i kvinnebevegelsen, og i de siste tiårene, i kampen for homofiles og lesbiskes rettigheter. Freire var ikke bare en teoretiker. Han var svært aktiv i arbeidet blant fattige bønder og arbeidere i Brasil. Han ble forvist fra Brasil av militærregimet i 1964 og flyktet til Bolivia og senere Chile. I 1973, da Allende ble drept, var han igjen på flukt.
I utlendighet var han aktiv i ulike utviklingsprogram i FN og andre internasjonale organisasjoner. Dette bidro nok til at han ble kjent langt utenfor Sør-Amerika.
Hans tanker er sterkt forbundet med arbeiderbevegelsens idealer om solidaritet og omtanke for andre. Han skriver om den tause kulturen, i motsetning til Habermas’ offentlighet. Det er ikke mulig for den fattige å delta i den borgerlige offentligheten, fordi kulturen og språket i denne samtalen ikke samsvarer med deres erfaringsverden. De føler seg fremmedgjort og forblir derfor tause. De lar andre snakke på sine vegne, f.eks. prester, lærere, politikere; og i verste fall diktatorer og militære.
Målet for Freire er å gi alle innenfor taushetens kultur (fattige, undertrykte folkeslag, kvinner, barn…) deres egen stemme tilbake slik at de selv kan fortelle historien om seg selv.
Han oppfordrer til at alle undertrykte blir subjekter i eget liv, at vi ser vår livssituasjon i sammenheng, og at vi derfor klarer å gjennomskue undertrykkingen.
En metode er å skape forløsende ord og bilder som åpner opp for en ny forståelse av seg selv. Disse ordene og bildene kan knuse myter som den amerikanske drømmen – myter som gjør at den fattige skylder på seg selv, sparker nedover og prøver lykken på andres bekostning. Subjektets egen fortelling vil stå fram som «sann» kunnskap og knuse mytene. Safiatu Dabo skrev i forrige utgave om sivilisasjon og barbari, der språket er et viktig middel for undertrykking. Vesten har definert seg som sivilisasjonen og bortdefinerer dermed alle andre som barbarer. De som har makten over ordene og definisjonene, beholder makten sin. Freire var på parti med de undertrykte og trodde på det gode i mennesket. Og selv om historien viser at mennesket «alltid» har vært en undertrykker, tror han på «muligheten for og nødvendigheten av å skape et rasjonelt fungerende samfunn uten undertrykking» (Berkaak, forord i 2003-utgaven) I et samfunn som baserer seg på klasseskiller og skillet mellom rike og fattige vil ingen mennesker bli fri, fordi i et herre/slave-forhold blir de begge objekter. Men hvis den undertrykte frigjør seg, vil undertrykkeren selv bli fri.
De undertryktes pedagogikk blir derfor aldri en selvhjelpsbok. Den gir ikke råd og vink til den enkelte på veien mot et lykkelig liv. Det er ikke det enkelte mennesket som blir fritt ved å ta klassereisen gjennom utdanning og stadig bedre betalte jobber. Det er heller ulikhetene i samfunnet Freire vil til livs. Du må altså gå den veien sammen med andre. I diktet «Arbeidslause» av Arnljot Eggen viser Eggen oss et samfunn som har bortdefinert de arbeidsledige. Samhold og solidaritet gjelder for dem som er innenfor. Diktet viser starten på en vei bort fra maktesløshet og utenforskap, men den viser også at de over dem på rangsstigen heller ikke er fri:
for dei flittige
såg heller ikkje ut til å rekne med
nokon sjølvsagt plass
Et siste aspekt ved Freires tanker som jeg vil ta med, er at teori eller kunnskap alene ikke er nok. Det viste Freire også gjennom hele sitt liv. Kunnskap må være om noe som fins i verden, noe som er basert på virkelige hendelser. For å erverve seg ny kunnskap må det altså handling til. Man må prøve ut, gjøre seg nye erfaringer, og så reflektere over det man har lært. Siden handlingen er så viktig i Freires tanker er det ekstra betryggende at Freire snakker om gode handlinger. Han har et religiøst utgangspunkt når han sier: «Å krenke et menneske er å krenke Gud». Vold skaper ny vold og vold er et redskap for undertrykking. Det er derfor galt at den undertrykte bruker voldelige handlinger til å skaffe seg makt. Da veltes bare hierarkiet på hodet og en ny gruppe får makt over den gamle.
Tar vi utfordringen fra Freire om å bidra til et samfunn som tar vare på alle? Eller er vi mest opptatt av å klare oss selv, selv om vi heller ikke tror at vi har «nokon sjølvsagt plass»? Etter å ha lest Freire har jeg blitt mye mer skeptisk til de som snakker om empowerment, (mestring, egenmakt), som noe hver enkelt kan ha/gjøre/være). Ordet empowerment har fått en kollektiv betydning hos meg – at vi ikke kan styrke vår egen makt på bekostning av andre i samme eller verre situasjon. La oss heller gjøre det sammen, folkens!