Dersom vi i andre land spør hvor folk kommer fra, er det veldig uhøflig. Det er da ingen som klamrer seg til ei fortid i ei lita bygd i huttiheiti? Tvertimot omfavner de byidentiteten, bylivet og friheten fra slekt og naboer, som vet alt om deg.
Skrevet av Aud Jorunn Hakestad
10-minuttersbyen er ikke for oss. Vi trenger alburom. Vi pleide å bo så langt fra hverandre at vi måtte tenne en varde når nyheter skulle fra ei bygd til ei anna. Vi møttes til bryllup, dåp og begravelser og tida mellom var det å stå bøyd over arbeidet med jorda. Selv etter at vi flytta til byen, hadde alle ei bygd de kom fra. I mai tar vi fram bunaden som viser hvorfra. Dersom vi i andre land spør hvor folk kommer fra, er det veldig uhøflig. Det er da ingen som klamrer seg til ei fortid i ei lita bygd i huttiheiti? Tvertimot omfavner de byidentiteten, bylivet og friheten fra slekt og naboer, som vet alt om deg.
Nå mener framtidsretta politikere, arkitekter og samfunns-planleggerne at vi skal ha maks 10 minutter mellom hjem og jobb, til butikken og til fritidsaktiviteter. Det føles veldig smått for oss som fortsetter å dra til hytta i helgene (som ligger der slekta kommer fra), som flyr til Praha, Krakow eller London i langweekender, eller som kjører ut av byen for å gå på tur. Vi trenger luftforandring, luft under vingene! Vi fortjener det!, sier vi. For at vi skal beholde denne friheten, bygges det veier som borer seg gjennom byen, tvinger gående og syklister ned i undergrunner eller opp på broer. Bydeler splittes av svære veianlegg – forbudt for gående og syklende. Dette er ikke bærekraftig, men det bryr vi oss ikke om. Vi bryr oss om barna våre. Vi gjør alt for barna våre! Bare ikke dette: Å etterlate dem en klode til å leve på.
Hjalmar Hegge (1993) skrev i sitt essay «Massebilismen som tidsfenomen» (I: Essays og debatt – om filosofi og vitenskap, natur og samfunn) at komforten bilen gir for den som sitter inni, gjør det desto verre for den som er utenfor. Å kjøre bil er altså svært tvilsomt fra et etisk ståsted, og kan karakteriseres som et valg basert på en egoisme. Valget jeg gjør, er basert på hva som er best for meg, gjerne på bekostning av andres ve og vel. (Det motsatte er altruistisk etikk: å velge det som er best for flest mulig, gjerne på bekostning av seg selv). Jeg husker at da jeg leste det, tenkte jeg at det må jo ta slutt snart. Men det er 25 år siden!
Men Hegge argumenterer med at det ikke er bra for bilisten heller. Man kommer seg ikke fort fram. Man må jobbe mer for å få råd til bilen.
Gjennomsnittsfarten er 12 km pr. time! Man må jobbe mellom 10-20% mer for å få råd til bil!
Likevel godtar vi bilismen som noe uunngåelig. Og tanken på å reise kollektivt er utenkelig for mange. Folk vet rett og slett ikke hvordan. I Stavanger Aftenblad gjorde de for et par år siden et poeng av at bussen hadde kjørt forbi en herre som ventet ved en holdeplass. Grunnen til at bussen ikke stoppet var enkel å se for oss som er vant til det. Mannen (og journalisten) rakte ikke ut hånda. Andre ganger er ventetida i busskuret skummelt klaustrofobisk: Egentlig skal alle kunne stå der for å slippe unna regnet. Men hva når dama setter seg på de tre setene med handleposer på begge sider? Den unge mannen slenger ut ei klyse som treffer like ved skotuppen din. Jeg står med ryggsekken på ryggen og tar opp en ekstra ståplass. Ei snakker i mobiltelefonen: Kor e du? Eg vente på bussen. Eg e der snart. kl. 2? Ja. Det er fint!
Jeg står og tenker at jeg godt kunne ha fyrt opp en røyk her inne. Da hadde det fort blitt god plass.