Skrevet av Aud Jorunn Hakestad:
Hva trengs for å stå opp mot urett? Ville jeg risikert mitt eget liv hvis det ble krevd? Historien som Kristin Solberg fortalte i sitt korrespondentbrev i urixpålørdag den 29.1, er ganske talende, syns jeg.
Hun fortalte om sin venn, restauranteieren i Kabul, Kamel Hamade, som døde fordi han forsvarte sine gjester mot en selvmordsbomber. Det ble en tragisk slutt for en mann som spredte glede og trygghet i en av verdens farlige byer. La Taverna du Liban var en fredelig oase for utlendinger og Kabuls innbyggere, men av den grunn ble den også et terrormål. Flere enn Solberg har blitt berørt av Kamels historie. Du kan også lese om han i The Sydney Morning Herald. Hun spør om hva som skal til for å bli så modig? Har de en sterkere overbevisning, eller et fastere moralsk ståsted enn oss andre?
Senere fikk Solberg treffe kona til Kamel og hun fortalte at Kamel alltid hadde forsvart de svake: På skolen tok han de som ble mobbet, i forsvar. Under borgerkrigen i Libanon ga han naboer mat. Solberg undrer seg:
Kanskje er det i de små, daglige tingene at vi finstiller våre kompass slik at de er riktig innstilt når det virkelig gjelder?
Jeg er ofte feig og går utenom, i stedet for å konfrontere andre når de sier eller gjør noe som går på tvers av mine verdier. Av og til er jeg modig, og gjør det riktige, men å risikere livet? Det er for uvirkelig å tenke på. Jeg har heldigvis aldri vært i en slik situasjon. Men det er kanskje slik som Solberg sier at det er i det daglige vi kan øve oss med små, men riktige handlinger. Da står vi kanskje stødigere en dag det røyner på.
En annen historie beskriver en slik liten handling, men betydningsfull for den som blir forsvart. Anders M. Andersen ved UIS fortalte denne historien til meg for mange år siden: Han reiste med fly fra Stavanger til København og sto i kø i passkontrollen. Alle hvite ble vinket forbi, men foran ham i køen sto en afrikaner som ble avkrevd pass. I den tida behøvde man ikke pass for å reise i Norden, og Andersen stilte seg «undrende» ved siden av mannen og sa:
Hva skal vi gjøre? Jeg har ikke pass med meg, for jeg trodde ikke at vi trengte pass mellom Norge og Danmark. Må vi dra tilbake? Kan vi ikke komme inn?
Idet han gjorde seg selv og den andre til oss to, måtte politimannen følge reglene og slippe dem forbi. Senere har jeg forsøkt å gjøre slike små handlinger, men det blir liksom aldri nok. Men Solbergs tanke om at det er nyttig å øve seg, og Andersens måte å gjøre dem og oss til et vi, synes jeg var en fin inspirasjon. Har du noen tips til hva man gjøre for å bli modigere?
Aud Jorunn Hakestad