Though there never were a circle or triangle in nature, the truths demonstrated by Euclid would forever retain their certainty and evidence. Matters of fact […] are not ascertained in the same manner; nor is our evidence of their truth, however great, of a like nature with the foregoing.
(Hume 1748/2016)
Goodman’s New Riddle is, among other things, an argument against the possibility of a formal inductive logic.
(Rosen 2013 (1))
Riddles of Induction
Hume har laget en god del krøll i filosofihistorien; både innen moralske og vitenskapelige områder har han sådd tvil om mulighetene til å finne sannheter. Han avviser det i begge tilfeller. Det førte blant annet til at han ikke fikk en stilling som professor i moralfilosofi fordi det var tvil om han kunne regnes som kristen, og på 1700-tallet var det umulig å være moralsk dersom man ikke var kristen. Ateister var forhatte, og Hume var så nær ateisme at han måtte dels bekjenne at han også trodde på Gud for i det hele tatt å bli ansatt noen plass. Han ble bibliotekar, historiker og ambassadør etterhvert – samt en av de mest innflytelsesrike filosofer i hele historien. Han var den første som innså hvor viktig følelser er, og mente det var bestemmende blant annet innen moral. Vi føler først, og så rasjonaliserer vi. Det som skiller moral fra vitenskap, er at moralske regler sjelden endrer seg, vi holder fortsatt fast på det som ble skrevet for flere tusen år siden. Jeg går ikke nærmere inn på det her.
Her konsentrerer jeg meg om det som kalles «Induksjonsproblemet», og som førte Karl Popper frem til sine viktige teorier om at det ikke er mulig å verifisere (bekrefte) noe i vitenskap. Det beste som kan oppnås er at en hypotese eller en teori over lang tid motstår forsøk på falsifisering. Det vil si at det aldri blir sant i streng betydning av ordet, og historien viser nok av eksempler på at vitenskapen har endret sine standpunkt når nye opplysninger, ny forskning, kommer til – for eksempel Einstein sine teorier mot Newton. For å starte med et kjent sitat fra Hume:
That the sun will not rise to-morrow is no less intelligible a proposition, and implies no more contradiction than the affirmation, that it will rise.
(Hume 1748/2016)
Hume definerte sine tanker omkring dette i både sitt første verk Treatise of Human Nature og i seksjon IV i det verket han selv anerkjente som sitt beste: Enquiry concerning the Principles of Morals. Sitater her er fra det siste verket. Spørsmålet er hva som gjør at vi er sikre på at solen vil stå opp i morgen, som den alltid har gjort i vår levetid – og så langt vi kan bedømme i hele jordens levetid. I dag kan dette forutses med en nøyaktighet ned på minuttet, noe som skyldes den vitenskapelige utvikling og stadig mer avanserte måleinstrumenter og teorier. Likevel kan vi alltid spørre om det vil skje neste gang uten å begå noen logiske feil. Størst viktighet har kanskje dette utenfor det naturvitenskapelige feltet, særlig i moderne tid hvor Popper har hatt innflytelse. Det betyr at mye vi kaller vitenskap i dag – samfunnsvitenskap og deler av filosofien for eksempel – ikke kan spå noe sant om fremtiden, knapt nok om fortiden. Det siste er en annen type utfordring som ikke tas opp her. Det betyr videre at svært mye av det vi mener er sant i dagliglivet dessverre ikke oppfyller kravene til sannhet. Popper skrev: «That inconsistencies may easily arise in connection with the principle of induction should have been clear from the work of Hume; also, that they can be avoided, if at all, only with difficulty”. (Popper 1935/2002) Vanskelighetene var så store at Popper valgte å se helt bort fra induksjon i vitenskap, og han lanserte en ny teori som vi nok kan si er i hovedsak gjeldende ennå, basert på deduksjon og falsifikasjon. En hypotese, eller teori, blir da stående til den blir motbevist. Denne stadige jakten på å motbevise (falsifisere), er etter Poppers mening det beste tegnet på rasjonell atferd, og høyden av det vi kan nå av viten. For praktiske formål velger vi det som har motstått slike angrep lengst, og vi kaller det for kunnskap selv om det ikke er sant.
Hume skrev: «When a child has felt the sensation of pain from touching the flame of a candle, he will be careful not to put his hand near any candle…”, og ville med det fremheve at det ikke kan finnes argumenter til noe som selv barn og dyr kan oppfatte. Det er basert på vane og instinkt. Det kan ikke være noen forbindelse mellom eksperimenter og fremtidige hendelser, uten at vi legger til «…a medium, which may enable the mind to draw such an inference, if indeed it be drawn by reasoning and argument. What that medium is, I must confess, passes my comprehension…” (Hume 1748/2016) Det er det som i dag kalles UN (Uniformity of Nature):
For the most part, if a regulatory R (e.g., All Fs are Gs) holds in my experience, then it holds in nature generally, or at least in the next instance.
(Rosen 2013 (2))
Å tro dette er ikke irrasjonelt, og vi kan holde oss til prinsippet i dagliglivet – noe Hume selv også gjorde. Det er bare ikke holdbart i vitenskap, som var idealet til Hume også på det etiske og moralske området. Det ligger åpenbart en skeptisisme i dette, som var radikal den gang og omstridt også i dag. Rosen skriver: «The conclusion seems inescapable: Every inductive argument employs UN as a premise, so no inductive argument can ever justify UN”. (Rosen 2013 (2)) Kan vi da ha noe sterkere tro på vitenskap enn på religion?
Godman’s Riddle
And we owe belated apologies to Hume. For in dealing with the question how normally accepted judgments are made, he was in fact dealing with the question of inductive validity.
(Goodman 1979/1983)
Goodman mente at Hume hadde forstått mye, men ikke hele dybden av problemet med induksjon. Det var særlig problemet med å skille «lawlike from accidental statements» han var opptatt av, og illustrerte det med flere eksempler, men det mest kjente er nok introduksjonen av ordet «grue» i forbindelse med hypotesen «all emeralds are green». Han innførte da en tid t, hvor alle smaragdene registrert før dette var grønne. De kunne imidlertid også betegnes som «grue», som da «applies to all things examined before t just in case they are green but to other things just in case they are blue”. (Goodman 1979/1983) Grue smaragder registrert etter t vil da være blå. Uten en lov som tilsvarer det vi kan finne i deduksjon: «As principle of deductive inference, we have the familiar and highly developed laws of logic…” (Goodmann 1979/1983), så er det umulig å finne ut hvilke prediksjoner som er gyldige og hvilke som ikke er gyldige – for eksempel om solen står opp i morgen eller om smaragden vil være grønn eller blå etter t. Goodman mente at «Hume overlooks the fact that some regularities do and some do not establish such habits; that predictions based on some regularities are valid while predictions based on other regularities are not” (Goodman 1979/1983) Vi må være i stand til å skille mellom disse, noe vi ikke er pr. i dag. Resultatet av dette er nedslående: “The theory works where it works” – det er umulig å få en teori endelig bekreftet, og problemet er større enn vi først antar: “…the problem of predicting from past to future cases is but a narrower version of the problem of projecting from any set of cases to others”. (Goodman 1979/1983) Den nye gåten om induksjon blir dermed svært viktig, og må løses.
Hvor står vi i dag?
Rosen skriver at både Goodman og Strawson innfører begrepet «inductive validity» for å løse den første gåten. Det defineres slik:
An argument from premises P, Q,… to a conclusion C is inductively valid just in case anyone who accepts the premises while rejecting the conclusion is being unreasonable.
(Rosen 2013 (1))
Det åpner for et spørsmål om hva som er «reasonable», og svaret til Strawson er da at det er det som gjelder «…by our standards». (Rosen 2013 (1)) Rosen sammenligner det med grammatikk, som vi bruker i språket, og å tvile på de reglene vil ikke være mulig i det samfunnet man lever i. Rosen antyder at den løsningen ikke holder helt.
Den andre gåten løses av Goodman ved å innføre at enkelte ord er «entrenched in our practice». Det vil si at grønn er et «entrenched predicate», mens grue ikke er det. (Entrenched ideas are so fixed or have existed for so long that they cannot be changed) Vi kan se på mange ord som sanne fordi de er grunnlagt i vårt eget samfunn. Rosen mener kriteriet til Goodman er for sterkt, fordi vitenskapen kan innføre nye begreper og bruke disse i en definisjon, eksempelvis «black hole», som da er et «projectible predicate despite the fact that it is not at all entrenched» (Rosen 2013 (1)) Rosen lanserer en tanke som kan minne om språkspillene til Wittgenstein når det gjelder troen på grue eller grønn: «So the only reason I have to accept the view that grass will be green in the future is that I have been raised in a community which ‘green’ rather than ‘grue’ is entrenched». (Rosen 2013 (1)) Det åpner for relativisme – sannheter vil være forskjellige alt etter hvilket samfunn du er vokst opp i, og en skepsis til at sannheter kan finnes ved hjelp av induksjon.
Vi vet at enhjørninger ikke eksisterer, men det har ikke manglet på de som ville bevise at den fantes. Den siste store enhjørningsjakten foregikk på begynnelsen av 1900-tallet, «Kolonisten Harry Johnston ville undersøke rykter om at dyret fantes i Ituriregnskogen i Sentral-Afrika. Han fant ut at enhjørningen hadde blitt forvekslet med okapien«. (SNL) En annen kjent historie er den om hvite svaner; lenge var alle sikre på at alle svaner var hvite, men så traff noen på svarte svaner i Australia i 1697 (Wikipedia). Da var det ingen sannhet lenger. Dette brukes ofte i dag for å illustrere at verden er uforutsigelig, vi må være forberedt på at usannsynlige ting kan skje. «Svart svane-teorien» ble introdusert av den libanesiske essayisten Nassim Nicholas Taleb i boken The Black Swan: The Impact Of The Highly Improbable, utgitt i 2008.
Verden i dag viser oss at mennesker er forskjellige, og selv vitenskapen må ta hensyn til at det er mye som det er umulig å vite om er sant. Det gjelder ikke like sterkt innen matematikk og dels logikk, vi har lov å si at 2+2=4 er en sannhet.
Det er vanskelig å redde teoriene som er basert på induksjon rent logisk. Det er ikke mulig å si noe om fremtiden basert på erfaringer, likevel gjør vi det hele tiden. Det kan kalles et paradoks, men et som Hume også levde med – i hverdagen gikk han ut fra at solen ville stå opp hver dag, og at mørke skyer kan bety regn. Logisk og rasjonelt fant han imidlertid ingen nødvendig sammenheng, og vi vet at det ble stor ståhei da en greker fortalte om landet Thule, hvor solen aldri gikk ned:
Pytheas var en gresk handelsmann og oppdagelsesreisende fra Massilia (Marseille) som foretok reiser i Vest– og Nord-Europa og skrev en beretning om det; Om havet, som kun er fragmentarisk bevart.
Han besøkte England, Irland, Nord-Tyskland og Nordsjøområdet. Han var den første i den gresk–romerske verden som beskrev midnattssolen og landet han kalte Thule, som muligens var Norges kyst.
Store norske leksikon (2005-2007): Pytheas i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 13. november 2023 fra https://snl.no/Pytheas
Vi må kanskje leve med en viss usikkerhet, og være ydmyke i forhold til bastante konklusjoner på andre områder enn matematikk og logikk. Behandlingen her har nødvendigvis blitt summarisk.
Litteratur
Goodman, Nelson. 1979/1983. 4.utg. Fact, Fiction and Forecast. Cambridge: Harvard University Press
Hume, David. 1748/2016. Enquiry Concerning Human Understanding. London: Delphi Classics
Popper, Karl. 1935/2002. The Logic of Scientific Discovery. London: Routledge Classics
Rosen, Gideon (1). Lastet ned 2013. “The New Riddle of Induction”. Princeton https://www.princeton.edu/~grosen/pucourse/phi203/goodman.html
Rosen, Gideon (2). Lastet ned 2013. “The Problem of Induction”. Princeton. https://www.princeton.edu/~grosen/pucourse/phi203/induction.html