Skrevet av Maria Habbestad
Det var en torsdag kl 15 da hun fant det ut. Den dagen var det alltid en dårlig følelse og ubehag i luften. Som hele kroppen visste at noe kommer til å skje. ”Fra i morgen stenges skoler og barnehager” sa sjefen, de vantro blikkene fylte rommet, men ingen turte å si noe.
Dagen forsvant fram og tilbake fra en avdeling til den andre, telefoner og samtaler…hjemmekontor og hjemmeskole, nye begreper som skulle bli mer og mer vanlig i løpet av noen dager.
Hvordan? Hvorfor? Hva?… Hun tenkte ”Dette ordner seg om noen dager”. Men det gikk noen dager og det så ikke sånn ut. Dagene begynte å gå, lange dager, uendelig lange dager. Den nye rutine preget av håndsprit og avstand begynte å gå inn.
Da var det på tide å finne ut om de bare skulle bli lei seg, eller hva de egentlig skulle gjøre. Hun måtte hente seg inn først, men bare gjøre det raskt. Ungene trengte rom for å ha det gøy, selv om verdenssamfunnet bygges om i full smerte. Det er vanskelig når alt står stille ute, når du til og med savner kulden i luften. Det er lenge siden sist hun fikk klemme mange av sine kjære, det er lenge siden hun har vært med noen av de som gjør at hun ler og føler seg levende – oppfylt.
Hver dag etter hjemmekontor og hjemmeskole ble det fokus på hygge. Hun valgte å skape seg en liten øy i verden hvor alt vondt kunne holde seg ute, og det var nok rom for lyse dager. Hygge,…så pinlig å innrømme, så urettferdig og fælt. Men det ble sånn og det er sant.
I disse tider kan hun lære ting som hun aldri hadde lært.
Hun kan bli sterk, uansett hvor eller hvordan.
Hun kan bli kunstner, og lære å tegne og male.
Hun kan bli filmkritiker, i sin egen stue.
Hun kan også bli et bedre menneske.
Hun kan bli hjemme og passe på de andre.
Fordi senere kan hun være fri.