Stikkord: grønt skifte

Det er alltid en lykke å finne bøker som åpner verden på litt annet vis, med nye innsikter om samfunnet vi lever i. Sånn var det med Matthew Hubers «Lifeblood». Den handler om USA gjennom hundre år, men den gir også en nøkkel til refleksjon rundt oljeavhengighet og grønt skifte i Norge.

Den industrielle revolusjonen etablerte veien til dagens verden. Med kull og etter hvert olje som motor ble produksjonen effektivisert, hvorpå arbeidsfolk måtte underkaste seg fabrikkens, disiplinens og lønnsarbeidets logikk. Samtidig oppsto et skille mellom arbeid og fritid, som fikk betydning for den historien jeg nå skal fortelle.

Vi kommer tilbake til dette. Først en viktig avklaring av hvor vi bør feste blikket:

1) Enten temaet er olje, vann, sol, vind eller kjernekraft, fristes vi lett til å kun diskutere energikilden i seg selv, dens fysiske realitet og energipotensiale. Det er jo forståelig, men: husk at verken olje eller vind produserer anvendbar energi på egenhånd.

2) Løfter vi blikket litt mer, ser vi borerigger, rørledninger, tankskip og bensinstasjoner, og utenfor der igjen oljestater, oljeselskaper og oljekapitalister – en mektig blokk rundt de fossile ressursene. I dagens Norge er vi forresten vel så mye opptatt av det grønne skiftets industri, også der fylt opp med mektige aktører som systematisk former verden.

3) Dette er likevel ikke nok, for oljen og andre energiformer er vevd inn i hverdagslivet vårt. En verden vi alle inngår i, der vi formes av kulturelle ideer om «det gode liv», der vi organiserer livene våre med hus, bil og fritidsaktiviteter, og der vi fremmer våre krav til politikerne. Også dette nivået bør være med, dersom vi virkelig vil forstå (og eventuelt kritisere) relasjonen mellom olje/energi og det moderne samfunnet.

Ordene er mine, men du kan gjenfinne tredelingen i «Lifeblood». Ei bok som belyser USAs historie 1930-2010 via både olje, kapitalkrefter, frihetsideer, New Deal og nyliberalisme. De tre nivåene er viktige, også når vi betrakter Norge – ikke bare med tanke på vår oljeavhengighet, men også når vi diskuterer f.eks vindkraft og det grønne skiftet.

Masseforbruk av olje ble skapt i en bestemt historisk sammenheng. Årsaken lå ikke i oljen i seg selv, og kan ikke forklares kun ved å peke på ny teknologi, effektiv produksjon og bedre infrastruktur. Det handlet også om endringer i samfunnet og folks forventninger til livet.

New Deal

I mellomkrigstidens USA bidro børskrakk og depresjon til at Franklin D. Roosevelt lanserte New Deal. Den nye politikken la vekt på å forbedre folks livsvilkår og levestandard gjennom en bredt anlagt livspolitikk. Ikke bare gjennom økonomiske reguleringer og bedre velferdstilbud, men også et planmessig masseforbruk av billig energi – materialisert i utviklingen av et helt nytt sosialt landskap: the suburbs, de vidstrakte forstadsområdene rundt USAs byer.

Arbeidslivet var på denne tiden preget av både fordisme (samlebåndbasert masseproduksjon) og taylorisme (vitenskapelig ledelse), der arbeiderne måtte underkaste seg til produksjonssystemets krav.

Som en fascinerende kontrast, eller kanskje en parallell, oppsto ideen om «the American Way of Life». En ny forbrukskultur tok form, for masseproduksjonen trengte masseforbruk. Lønna måtte opp, slik at flere familier kunne få råd til alle de nye produktene som strømmet ut i verden.

Mest av alt burde de kjøpe bil – en nødvendighet i forstedenes spredte bebyggelse, med kjøring mellom heimen og jobbstedet, samt til butikker og fritidsaktiviteter. Slik ble økt forbruk koblet til en idé om mobilitet og frihet, noe som over tid kom til å endre folks livsorientering.

I USA førte overproduksjon av olje til sterkt fallende priser tidlig på 1930-tallet. Løsningen lå i de nye boligområdene og de tilhørende transportårene. Her ble det skapt en geografi for et endret hverdagsliv, der økt lønn, enebolig, biler og veier sikret økt oljeforbruk. Billig energi ble «the lifeblood» for en ny livsform. Oljeavhengigheten ble skapt her, en avhengighet som med årene medførte både geopolitiske, økologiske og sosiale bekymringer. Uten oljen kunne ikke livet gå videre.

Det norske sosialdemokratiet

Omtrent samtidig som New Deal formet USA langs nye spor, begynte det sosialdemokratiske Norge å ta form. Landskapet vårt var annerledes. Byene var mindre, drabantbyene var enda ikke realisert, og det var noen tiår til Norge ble en oljenasjon. Likevel, også her fikk vi et «vekstkompromiss», der en framfor kamp om ressursene skulle maksimere veksten og sikre større kake til alle.

Disse utviklingstrekkene har jeg skrevet mye om. De belyses i Fra evig vekst til grønn politikk, og behandles mer inngående i Sosialdemokrati versus nyliberalisme. Et vesentlig poeng er at krisene i mellomkrigstiden bidro til å legitimere en mer aktiv vekstpolitikk, med sikte på å både styrke den industrielle produksjonen og forme folks praksiser.

Gjennom dette ble det vekstbaserte framskrittet institusjonalisert på annet vis enn før. Det er viktig å forstå dette. Vekstpolitikken bør ikke betraktes som «økonomiens natur». Det er en villet politikk som med tiden har blitt et taust premiss bak våre politiske veivalg. Den virkeligheten som tok form fra 1930-tallet legger fortsatt sterke føringer på hva vi anser som sant, riktig og nødvendig.

Nyliberalismen

Matthew Hubers bok om oljesmurt amerikansk livsstil viser hvordan det sosialpolitiske løftet gjennom New Deal ga opphav til nye praksiser, tanker og verdier. Folk som fikk sjansen til å eie frittliggende hus og moderne biler, erfarte for første gang en privatisert kontroll over landskapet de levde i. Denne erfaringen spilte på lag med nyliberale ideer om at hvert individ er sin egen kapital, en entreprenør som aktivt kan skape seg et nytt og bedre liv.

Gjennom hele USAs historie har liberalismen vært en vedvarende kraft, med ideer om maktfordeling og markedsøkonomi. En kulturelt konservativ tanke har samtidig vektlagt at myndighetene bør la folk få være i fred, fordi ethvert menneske er ansvarlig for sitt eget liv.

Disse dyptgripende, kulturelle impulsene fikk ny styrke gjennom selveierboligen, bilen og den billige energien. Folk med opphav i arbeiderklassens tilegnet seg en ny, borgerlig livsform, som la grunnlag for en individualistisk kultur med gryende skepsis til alle kollektive krefter – til tross for at det frie forstadslivet var et resultat av politikk og myndighetenes vilje til å forme samfunnsutviklingen.

Den virkeligheten som tok form var noe helt annet enn proletariatets liv slik Karl Marx beskrev det på 1800-tallet, og en hadde beveget seg bort fra mellomkrigstidens massesamfunn. Det som vokste fram var isteden et kapitalorientert liv forankret i målrettede investeringer og individuelle, varierte valg.

Ettersom det hele hvilte på et vekstkompromiss med billig olje, høy lønn og voksende levestandard, kom 1970-tallets oljekrise som et sjokk. Forstadslivets spredtbygde landskap, med store avstander mellom hus, butikker, bensinstasjoner og jobbsted, mistet sin status som problemfri verden. Hverdagslivets tid-rom-dynamikk ble forstyrret.

Det ble knapphet på olje, prisene steg, samfunnslivet var brått prisgitt oljeprodusenter i andre deler av verden. Dette skapte raseri mot både «Big Government» og «Big Oil», og styrket kraften i en nyliberal retorikk som framsnakket entreprenører, konkurranse og markedslogikk. Politikkens diskurs fløt i ny retning, og skapte mulighetsrom for Ronald Reagan.

Jeg var tretten år i 1980, og ute av stand til å forstå de dyptliggende strømningene som skapte de politiske endringene. Fraværet av forståelse preget nok flere enn meg. I ettertid har stadig flere oppdaget at Michel Foucault alt i 1979 analyserte nyliberalismen som «avansert styringskunst», med vilje til å spre konkurransens logikk utover samfunnskroppen, samt til å stimulere folk til å tenke mer som Homo Economicus. Med valgfrihet og entreprenørskap som mantra, der livet leves via lån, investeringer og nedbetaling av gjeld, ble individuelle, atomiserte valg til livets omdreiningspunkt.

Nyliberalismens talspersoner klarte å selge inn de nye ideene som apolitiske, som rene uttrykk for individuell innsats i frie markeder. Den friheten arbeidsfolk hadde fått gjennom New Deal og «the American Way of Live» ble slik knadd inn i nyliberal form. Det uforsvarlige overforbruket fortsatte, bare at det i økende grad ble avhengig av økologiske ressurser utvunnet i andre land – med den behagelige bieffekt at konsekvenser for miljø og samfunn var ute av øye, ute av sinn.

Nyliberal vending i Norge

Den norske industrisatsingen etter andre verdenskrig var ikke fundert i olje, men i en storstilt utbygging av vannkraft. Samtidig ble også vi vevd inn i oljealderens logikk, fram til det punktet der vi tok steget helt inn i den fossile verden og ble en oljenasjon.

Ved inngangen til 1970-tallet var vi som offensiv oljeprodusent på vei i motsatt retning av USA. Oljekrisen og forvitringen av etterkrigstidens orden traff likevel med stor kraft. Gamle løsninger med planstyring og motkonjunkturpolitikk fungerte ikke som før. Arbeiderpartiet så seg etter hvert nødt til å åpne dørene til nye ideer og nye løsninger.

De nyliberale ideene og styringsteknikkene hadde vind i seilene over hele den vestlige verden, med vekt på konkurranse og valgfrihet. Tiden var annerledes, høyrebølgen skyllet over landet, og Kåre Willoch ble statsminister samme år som Ronald Reagan inntok presidentstolen i USA.

Politikken og samfunnet gjennomgikk markante endringer. Styringsteknikkene og virkemidlene ble delvis skiftet ut, delvis kalibrert på ny måte. Siktemålet forble likevel det samme. Det vekstbasert framskrittet skulle rulle videre, med stadig sterkere forankring i utvinning og eksport av olje og gass.

Det var ikke gitt at det skulle gå sånn. En norsk, dypgrønn miljøbevegelse utfordret vekstimperativet på 1970-tallet, og løftet tanker om en annerledes samfunnsutvikling. Kritikkens kraft ble ikke varig. Isteden åpnet det etablerte samfunnsmaskineriet seg for miljøtanken, skrev den inn i vekstpolitikkens rammeverk, og staket alt på 1980-tallet ut kursen fram mot vår tids grønne skifte.

Høyenergisamfunnet

Matthew Huber sier at oljen, og i bredere forstand høyenergisamfunnet, utgjorde den materielle basisen for etableringen av det amerikanske forstadslivets privatiserte geografi. Straks denne livsformen var sementert, ble det nesten umulig oppnå justering av kursen – selv om en innså at den fossildrevne, individualiserte levemåten ikke var økologisk bærekraftig.

Med henvisning til Karl Marx sier Huber at vi må unngå en fetisjisme der oljen opphøyes til alle tings årsak. Analysen blir reduksjonistisk dersom vi ikke ser annet enn energiformens fysikk, muligheter og konsekvenser. Verden formes ikke av én faktor, men gjennom brytninger og samspill mellom varierte faktorer. For å forstå oljens kraft i samfunnet vårt, bør vi betrakte den som en sosio-økologisk relasjon som ble mobilisert i en gitt historisk og politisk sammenheng.

Gjennom dette inntok oljekapitalismen en dominerende posisjon, men også her må vi unngå å bli smalsporet. De som bare peker på storindustrien, overser hvordan et helhetlig samfunnsprosjekt ble etablert med New Deal, for så å bli videreutviklet i nyliberal retning. De sosiale og romlige strukturene som gjennom dette ble skapt, med deres avhengighet av høyt energibruk, danner fortsatt en ramme rundt dagens politiske brytninger.

Langs lignende spor kan vi forstå den norske virkeligheten. Vekstkompromisset tok her sosialdemokratisk form, og oljen ble sentral langt senere enn i USA. Over tid er det likevel tydelige overlapp i hvordan et høyenergisamfunn definerer vår orientering i verden, også når vi skal søke å løse natur-, klima- og miljøutfordringene.

Natur/menneske-veven

Et poeng i Matthew Hubers bok er at det å fylle bensin eller diesel på tanken er ett av få øyeblikk i livet der vi blir bevisst hvilke økologiske ressurser samfunnslivet hviler på. Det samme gjelder lading av elbilen. Også dét skjer i nærkontakt med energi produsert gjennom inngrep i og høsting av naturressurser.

Dette enkle poenget illustrerer hvorfor jeg valgte å forankre min siste bok i begrepet natur/menneske-veven. Høyenergisamfunnet er fra start til mål preget av begrepets realitet.  

Det Huber så fint får fram er hvordan oljen ikke bare er koblet til industriens store maktstrukturer, men også er vevd inn i reproduksjonen av menneskenes liv. Dermed blir det forståelig hvordan kritikk mot oljeavhengigheten og ønsker om rask avvikling av oljeindustrien krasjer ikke bare med økonomisk makt, men også støter mot folks oppfatning av det gode livet.

Vi trenger økt bevissthet om er at våre energipraksiser ikke kan reduseres til verken oljen-i-seg-selv, oljeindustriens makt eller rent tekniske spørsmål, fordi de i bredere forstand inngår i sosiologiske mønstre der oljen veves inn i vår livsform.

Tidvis kan det virke som om verken grønne debattanter, media eller det norske kulturrådet forstår dette elementære poenget. At mine tre grønne bøker ikke har fått mer oppmerksomhet er et symptom. Gjennom snart 10 år har jeg løftet andre perspektiver, kunnskap og argumentasjonslinjer enn de som dominerer debatten, men har fortsatt til gode å bli omtalt, anmeldt eller diskutert i de største mediene. Skal en tillate seg å si at det er skandaløst?

Framtiden

Vår tids store spørsmål er hvordan vi kan frigjøre oss fra fossilavhengigheten, uten å ofre natur og matjord på veien. Da Matthew Hubers bok ble publisert i 2013 manglet setningens siste ledd. Mye er endret siden da. Tapet av naturmangfold har blitt flyttet opp på agendaen, og folkelige protester mot det grønne skiftets industri har vært hard og markant.

Fra mitt ståsted er dette bra, for jeg har fremmet naturens sak hele veien. Likevel tenker jeg at Huber har et viktig poeng, når han sier at de som konsekvent bekjemper all grønn industri har inntatt et naivt ståsted.

Jeg sier definitivt ikke ja til hva som helst, og visse former for grønnvasking bør avvises totalt. Samtidig bør vi innse at energispørsmål er vevd inn i et bredt felt av sosial reproduksjon, der vi alle forventer sikker og rimelig tilgang på strøm og drivstoff. Dette er vår virkelighet, og det betyr at omstillingen til en grønn framtid neppe lar seg gjennomføre uten at fossil energi erstattes av fornybare energiformer og tilhørende grønn industri.

Det vi må unngå er tendensen til å redusere energi til et teknisk og økonomisk problem, der diskusjonene kun handler om hvilke teknologier som skal løse enhver utfordring. Først var det vindkraften som skulle redde oss. I dag er det kjernekraften. Langs det sporet ruller debatten forutsigbart videre.

Nei, sier jeg, energiframtiden kan ikke reduseres til et spørsmål om teknologi og fysiske realiteter. Vår produksjon og bruk av energi er vevd inn i sosiale og politiske prosesser, som ikke bare responderer på kapitalens logikk, men også på folks livsverdier og samfunnets funksjonsmåte. Derfor kommer vi oss ikke videre uten å diskutere politikk, kultur og samfunnsliv, der vi bør åpne oss mer for livsformer som krever mindre ressurser og fungerer mer i harmoni med naturen.

På 1930-tallet åpnet kapitalismens krise for en reorganisering av produksjon og reproduksjon, i USA forankret i en energipolitikk som koblet rimelig olje til nye levemåter. Snart hundre år senere er tiden inne for å forme livet langs mer bærekraftige spor.

The cars, homes, roads, and countless petroleum products that make up so much of American life are products not of atomized individuals but broader social relations, public investments, and legacies of social and environmental injustice. The struggle to move “beyond oil” is not only a struggle over a fuel, or a technology, or even simply a struggle against “Big Oil”; it is a struggle to make visible once again the social and collective forces that make any “life” possible. (Huber 2013: 169).

For ett år siden ga jeg ut den korte og konsise boka Grønt manifest. Jeg får tillate meg å si at den fortjener både lesere og debatt – for, den gir et bidrag til det Matthew Huber for ti år siden etterlyste: mer fokus på hvordan vi kan utvikle en helhetlig, grønn livspolitikk.