Skrevet av Østen Vige Bergøy
Det er 26. Oktober 2015.
I natt døde mor.
Jeg sitter i et blått buss-skur i Randøykrysset. Jeg venter på Rållså som kommer med buss via Fister. Det er klarvær og sola skinner igjennom gulnet løvverk. Jeg røyker. Bilen står med motoren i gang. Jeg er helt fylt opp av det som har skjedd. Av det som var. Av det som skal skje. Det kjører en bil forbi. Svinger mot Randøy. Stopper og rygger tilbake inn på busslommen. ‘Eg såg du sat her’, sier han og tar hånda mi. ‘Ja’.
Jeg ser på skotuppene mine. Kjenner trykket i brystet. Det er mitt første møte med noen etter at mor døde. Utenom familien og korridorenglene.
Han kjente henne godt. Snakker om ting han husker fra da det var bra. Han setter seg inn I bilen igjen og kjører. Jeg griner. Røyker videre. Hører motordur og tenker at det må være bussen, men det er enda en bil som svinger av, stanser og rygger tilbake. Han kommer ut. Tar rundt meg og gir meg en bamseklem. ‘Eg såg du sat her’. Det er ikke så lett å si noe.
‘Det gjekk så fort på slutten’.
‘Ja’.