«Kvantefysiker, filosof, tenker, intenst opptatt av å bidra til en mer harmonisk – og for ham mer dialogisk – verden. Han studerte under Robert Oppenheimer og samarbeidet nært med Einstein «. (Redaksjonens omtale)
Det undrer meg litt at de i omtalen føler behov for å presisere at han var filosof OG tenker. Åpenbart er man ikke helt sikre på at filosofer tenker, og det menes også noe annet med ordet enn at han var kvantefysiker. Ord kan være underlige, så også ordet «dialog». Bohm var «de siste femten-tyve årene svært opptatt av dialog som en kreativ og meningsfylt – og høyst nødvendig – kommunikasjonsform». Han var original nok til å oppsøke både Dalai Lama og den indiske filosofen og mystikeren J. Krishnamurti for å undersøke bevissthet. En av de mest interessante tenkere siden Sokrates og Platon når det gjelder dialog. Utgangspunktet hans var den verden han levde i:
Hva handler problemene i verden om? Det er så mange at vi knapt kan begynne å liste dem opp. Vi opplever krig, sult, tortur, plyndring, sykdom, alle slags skitne knep i politikken. Vi har en slags polarisering mellom øst og vest – hvor Vesten bekjenner seg til verdier som individets rett og frihet og Østen holder frem det kollektive samfunn der alle blir tatt vare på. Vi har nord/sør-polariseringen – med mer rikdom i nord enn i sør. Det er enorme problemer i Afrika, Sør-Amerika og i deler av Asia; med enorm fattigdom, høye gjeldsbyrder og en kaotisk økonomi».
(«Om dialog – veien til åpen kommunikasjon», s87, samling av flere essays fra ca 1970-1990)
Hva betyr dette for deg? Opplever du at mye er vanskelig å snakke om? At familieselskaper går i oppløsning når vanskelige tema blir tatt opp? Følelser tar overhånd, og man forstår plutselig hvorfor det er krig i verden?
I en Dialog (med stor forbokstav) handler det om FORSTÅELSE. Hvorfor mener svigerfar det han sier? Hvorfor forstår ingen hva jeg egentlig mener? Hvorfor holder alle fast på sine synspunkter? Hvorfor må vi krangle? Vel, i stor grad er vi lært opp til å holde fast på det vi er overbevist om. Det er en del av vår personlighet; våre verdier står på spill. Bohm skriver om «inkoherens», og det er nok et uvanlig ord i forbindelse med dialog – det er derimot naturlig for en fysiker. Når lyset er koherent, så samles det i en laserstråle som kan kutte gjennom det aller meste. Vanligvis er mennesker lite koherente; det er et mangfold av synspunkter, og de fleste ønsker å ha rett. Det er ikke galt å ha tro på seg selv, og hevde sitt unike egenverd – men, samtidig kan det være viktig å lytte til andre. Det er mange eksempler gjennom historien, og opp til våre dager, på at manglende forståelse og lytting fører til store konflikter. Nå skal vi ikke være så naive at vi tror dialog er løsningen på alt, men det er en plass å starte – noe mange har oppdaget. Dialog er nærmest blitt et moteord, men samtidig har det fått mange betydninger, og alle er ikke i samsvar med Bohm sine tanker om dialog. Det er vanskelig å ha dialog dersom det grunnleggende synet ikke kan endres – som ofte er tilfellet mellom religiøse fraksjoner. Det er kun en illustrasjon, det gjelder også politiske partier og gjerne internt i familier også – kan foreldre ha en ærlig dialog med barna om hva som skal være reglene hjemme? Bohm skriver: «Det som oftest hindrer dialog, er når vi holder fast ved egne antakelser og meninger og forsvarer dem». Da oppstår inkoherens – vi vil ikke bøye oss, og som naturvitenskapsmann mente nok Bohm at dette ligger i oss som en forsvarsmekanisme. Det er vår biologiske arv. Derfor krever det mye å venne seg til en åpen dialog hvor forsvaret legges ned, og vi er åpne for nye impulser.
Bohm forteller om Einstein og Bohr, to briljante fysikere – som i starten av sine karrierer var gode venner. Mot slutten gikk de ned i skyttergravene, og hadde ingenting å snakke om – teoriene deres ble fastlåste. På et vis satt de med hver sin religion, og det omfattet også de studenter og følgere som sverget til den ene eller andre. Bohr konsentrerte seg om kvanteteorien og Einstein om relativitetsteorien. Begge ville fremheve det de mente var sannheten, og dermed stoppet dialogen. Fordi dialog handler om mening og forståelse. Bohm skriver at vi må være på vakt mot «sannheten». Den er ikke umulig å nå, men ofte hevdes noe å være sant uten at det kan være det – det er ingen grunn til å tro at to likeverdige vitenskapsmenn har funnet hver sin sannhet. En må i tilfelle ta feil. Den berømte vitenskapsmannen Max Planck sa: «Nye ideer vinner egentlig ikke. Det som skjer er at gamle vitenskapsmenn dør og nye kommer til med nye ideer». Kanskje Einstein og Bohr kunne hatt en dialog, men Bohm skriver at: «I prinsippet kunne de ha gjort det, men jeg tror ikke vitenskapsmenn på den tiden visste noe om hva dialog i vår forstand var». (s75)
Det er ikke sikkert at vi alle vet det ennå. Jeg minnes debatten om «Bokløv-stilen» i hopp – det var en svenske som plutselig spredde beina i svevet, og kom lenger ned i bakken enn de aller fleste. Med stilkarakterer til stryk. De fleste mente det var det styggeste de hadde sett, og Arne Scheie var en aktiv kommentator den gang, og sterk motstander av denne stilen. Så gikk årene, og nå er det utenkelig at noen vil hoppe uten det som kalles V-stil. De fleste synes det er vakkert nå. Frontene var knallharde den gang. Slik er det kanskje med mange saker, og spørsmålet er ofte hvor mye vi egentlig vet om det vi diskuterer. Det vil vi forsøke å ta opp i våre dialogkafeer. Bohm skriver også om problemer og paradokser, og mener at vi vanligvis forsøker å løse alt som om det er et problem, mens det ofte er et paradoks:
Menneskeheten står foran en nærmest eksplosiv økning av vanskeligheter som skriver seg fra forsøket på å behandle kaoset i tenkemåte og følelser som om det var problemer.
(s108)
Vi merker det sjelden selv, men våre tanker er ofte inkoherente og følgelig ulogiske. Vi baserer mye på følelser, og det kan fremstå som kaos. Alt kan ikke løses, fordi vi har sterk tro på mange ting, og vil ikke endre den. En dialog kan i det minste gi et innblikk i vår egen bjelke i øyet, og redusere lysten til å dømme splinten i andres.
I våre dager er konfliktene nærmest uendelige, og vi kan ikke snakke om alt alltid. Vi vil velge et tema hver gang, og inviterer interesserte til å delta.