Skrevet av Anette Randeberg
Folkemusikken traff meg med en gang jeg satt meg inn i taxien på Flesland. Det var noe kjent med den. Jeg måtte spørre den smilende sjåføren med gråstenket hår, om hvor han var i fra, og om musikken var fra hjemlandet hans. Han fortalte at han opprinnelig var fra Afghanistan. Jeg nikket gjenkjennende og han spurte om jeg kjente til landet hans? Jeg fortalte at jeg i min tidligere jobb hadde behandlet asylsøknader fra afghanere. Han fortalte at han var fra Kabul, hovedstaden i det herjede landet.
Jeg fortalte ham om min tur til Pakistan for over 20 år siden, og mitt møte med afghanske flyktninger i en leir i Peshawar. Storfamilien jeg traff i flyktningeleiren i Peshawar var fra også Kabul. Noen av dem, for meg litt overraskende også flere av kvinnene, hadde studert ved universitetet i Kabul. Andre hadde jobbet i offentlige etater under det gamle regimet; den afghanske republikk etter at kongen ble fjernet i 1973. Republikken ble igjen forkastet i et militærkupp kort tid kort tid før russerne invaderte landet i desember 1979.
Familien flyktet til Pakistan i 1980. Jeg besøkte dem i 1996. Da hadde de bodd 16 år i en flyktningeleir. De hadde lite håp om å returnere. Taliban var på fremmarsj den våren, og familien tenkte at de hadde en forhistorie, politiske tilknytninger og utdanninger som ved retur kunne gjøre dem til mål for Taliban. De mente at situasjonen var i ferd med å forverre seg. De fikk dessverre rett. Noen måneder etter at jeg var i Peshawar returnerte Osama bin Laden til Afghanistan, Taliban tok Kabul og henrettet tidligere president Najibullah.
Familien vi besøkte hadde gjort det beste ut av situasjonen i leiren. Jeg husker at det gjorde et mektig inntrykk på meg. Barna gikk på skole i leiren, de var ute i gatene og lekte. De sprang etter bilen vi kom i, smilte og lo. Noen familier i leiren hadde startet små butikker. Det var små verksteder. Det var et samfunn. Storfamilien vi besøkte bodde på et lite tun med fire hus. De hadde et par geiter og dyrket litt grønnsaker og urter på en liten jordflekk. Jeg tenkte at de hadde grønnere fingre enn de fleste jeg kjenner da jeg så hva de fikk ut av den lille, tørre flekken. Vi ble invitert inn i et hus som var en fellesstue. Kvinnene tok av seg hodesløret da vi kom inn i huset. De fortalte at de selv ikke var spesielt religiøse, men at de måtte passe seg når de beveget seg rundt for det var mange ulike grupperinger i leiren. Det var hos denne flotte familien jeg fikk mitt første møte med Chai te. Laget av geitemelk, teblader og det de hadde tilgjengelig av krydder. Vi var jo litt redde for magetrøbbel, jeg og politimennene jeg reiste sammen med, men når denne familien delte det lille de hadde med oss var det ikke snakk om takke nei. Ambassadesekretæren fortalte oss hvor viktig det var for dem å fremstå som gjestfrie. Selv om de hadde lite. Det handlet om ære. Og det smakte himmelsk!
Taxisjåføren smilte gjenkjennende til denne historien. Han bekreftet at det var afghansk folkeskikk, å ta godt imot gjester, alltid dele, selv om man ikke hadde så mye. Han synes det var morsomt at min første Chai te var laget av afghanere. Selv kom han til Norge for mange år siden. Han bodde i Bergen med sin familie og de hadde et godt liv der. Han likte å jobbe som taxisjåfør og møte mennesker. Han var takknemlig fordi han hadde vært heldig. Som familien jeg traff den gangen hadde også han flyktet fra Kabul da russerne kom. Han fortalte meg om russernes angrep på lokalbefolkningen som hevn for mujahedins geriljaaktivitet. Lokalbefolkningen havnet i kryssilden, de var ikke en del av mujahedin. Hans 17 år gamle storesøster ble drept i en av disse kampene. Det var en stor sorg. Han påpekte at det ikke var ikke en enestående historie. De fleste han kjente den gang hadde nær familie som ble drept under disse angrepene i Kabul.
Taxisjåføren og et par brødre hadde flyktet via Iran til Europa. Han tilbrakte selv en god stund i en flyktningleir i Iran før han kom seg videre. Det var en fæl tid. De ble sett på som annenrangs mennesker i Iran. Familien hans hadde vært tilhenger av den gamle kongen. De var motstandere av kommunistregimet som grep makten og den påfølgende russiske invasjonen. Men de var ikke politisk aktive. De var bare vanlige mennesker som ikke lenger følte de kunne bo i Kabul etter søsteren ble drept.
Russerne var i Afghanistan fra 1979-1992. USA og Pakistan støttet mujaheddin i kampen mot russerne. Da russerne forlot landet, mistet mujaheddin støtten fra USA og Afghanistan ble igjen overlatt til sin egen skjebne. I årene som fulgte var det kamp om makt og territorier mellom krigsherrer som overtok det krigsmateriellet russerne lot stå igjen. Taxisjåføren mente at disse krigsherrene aldri var interessert i å skape fred i landet. De brydde seg ikke om vanlige folk, som igjen fikk lide, og igjen havnet i kryssilden. Smugling av våpen, elektronikk og narkotika var god butikk for krigsherrene. Smuglerrutene gikk gjennom Afghanistan til Khyberpasset, over grensen til Pakistan og til grensebyen Peshawar. Det sies om Peshawar at her kan man kjøpe alt. Der finnes marked for gull, dollar og narkotika. Ved mitt besøk i Peshawar fikk jeg av sikkerhetsårsaker kun besøke gullmarkedet. En planlagt utflukt opp til og gjennom Khyberpasset ble det ikke noe av da Taliban ved et par tilfeller uka før hadde stanset Kirkens nødhjelp og stjålet bilene deres inne i Afghanistan.
Smugling av våpen, elektronikk og narkotika var god butikk for krigsherrene. Smuglerrutene gikk gjennom Afghanistan til Khyberpasset, over grensen til Pakistan og til grensebyen Peshawar.
Taliban. Et nytt brutalt regime. Mujahedin soldatene som ble en del av Taliban var tidligere trent og støttet av USA som en del av kampen mot Sovjetunionens tilstedeværelse i landet. Mujahedin hadde en stund mange arabiske soldater som deltok i kampen mot russerne. Mange av disse forlot landene under den urolige perioden med kamper mellom krigsherrene. Osama bin Laden var en tidligere mujahedinsoldat trent av USA som vendte tilbake til Afghanistan i 1996.
Taxisjåføren mente at Taliban heller ikke brydde seg om folket i Afghanistan. De fortsatte ødeleggelsen av landet. Vi diskuterte hvordan Taliban første ødela opiummarkene av religiøse årsaker, men senere oppmuntret til slik produksjon da dette finansierte deres kamp og våpeninnkjøp. Taxisjåføren mente at kampene og angrepene handlet mer om kontroll og makt enn ideologi og religion. Taxisjåførens andre søster hadde mistet begge bena i et amerikansk bombeangrep. Det kom tydelig fram i vår samtale at taxisjåføren ikke var tilhenger av den amerikanske innsatsen i Afghanistan. Det ble for mange sivile tap. For lite hensyn ble tatt til den vanlige befolkningen i landet. Det ble ikke oppnådd fred eller velstand for befolkningen i landet. De som flyktet fikk det heller ikke alltid bedre i sine nye land. Afghanere i Pakistan ble utnyttet i arbeidslivet, og hadde færre rettigheter enn pakistanerne. Også i Iran ble de diskriminert. Mange afghanere har de senere år returnert til Afghanistan, frivillig eller under tvang i form av bortfall av rettigheter og oppholdstillatelse i nabolandene. De fleste afghanere ønsket å returnere til sitt hjemland, om de kunne, om det var tryggere.
Vi filosoferte litt over at flyktningenes pågangsmot. Hvordan flyktninger, slik som de jeg hadde besøkt, tross alt de har opplevd, ser fremover og skaper noe ut av det lille de har. En jordflekk i leiren. En skoleklasse med barn født i leiren. Eller de som starter et nytt liv i et ukjent land.
Vi undret oss over menneskenes nesten ukuelige livsvilje. Og evnen til å finne de små gleder i hverdagen.
Det er vanskelig å se hvordan Afghanistan skal få en bedre fremtid. At det finnes en leder eller et parti som kan samle dette landets brokete befolkning rundt et felles regime. Men taxisjåføren håpet fortsatt på en lykkelig fremtid for sitt tidligere hjemland.
Taxituren nærmet seg slutten. Det var nesten litt rart å forlate denne mannen jeg hadde fått en så god samtale med så brått. Vi var fremme dit jeg skulle. Jobben ventet. Vi ble enige om at vi må fortsette å håpe at dette hardt prøvde landet og dets vakre befolkning skal får oppleve fred, utvikling og velstand. At den vanlige mann og kvinne får leve sine liv i fred. Eller som taxisjåføren sa med stor intensitet da jeg forlot bilen – det må bli slutt på all krig i verden!