Skrevet av Anette Randeberg.
Den nye hverdagen bød også på utfordringer. Noen ble sinte på joggere som ikke holdt god nok avstand i løypa. Måtte de puste så tungt når de trampet forbi? Gikk naboen på butikken selv om han kom fra Spania sist uke? Vi kikket stygt på alle som hostet, uansett årsak. Hvordan, og hvor lenge skulle vi egentlig vaske hendene? Hvor lang er en meter. Det kunne synes som om det var stor forvirring om det.
Jeg har hatt hjemmekontor siden tidlig mars. Først frivillig, fordi jeg var forkjølet. Da jeg ble frisk igjen, kom regjeringens oppfordring om hjemmekontor. De første dagene og ukene var det nesten surrealistisk. Jeg gikk på butikken, unngikk øyekontakt, holdt usedvanlig god avstand til andre kunder og hamstret mel, gjær og dopapir. Ja, det tok noen uker før jeg fikk tak i gjær da, i mellomtiden ble det surdeigsbrød, etter at jeg hadde laget egen surdeigsstarter. Hamstringen av varer var egentlig ikke nødvendig, skapene mine er alltid ganske fulle av hermetikk, krydder og tørrvarer. Fryseboksen er ikke tom den heller. Jeg hadde overlevd i ukevis om butikkene hadde stengt ned.
Det ble vanskelig å skille ukedager fra søndag formiddag da jeg var ute og kjørte bil. Det var ingen køer noe sted. Jeg kjente på en underlig frykt for en ukjent sykdom. Det ble beskrevet som den største krisen etter krigen. Jeg opplevde ikke krigen, så da var vel dette den største krisen jeg har opplevd? Det føltes som om det var alvor. At dette var noe jeg kom til å huske, og fortelle om når jeg ble gammel. Jeg funderte litt på hva jeg kom til å fortelle, hvor alvorlig ville dette bli. Hvordan ville dette ende.
Jeg har slått opp for å finne synonym til ordet uhygge i kryssordboka. Det var ganske mange ord. Bekymring, engstelse, usikkerhet. Misstemning, mareritt og terror. Vel, trusselen om et helsesystem som kunne bryte sammen skapte en stemning som lignet terror. Covid 19 var uvirkelig som et mareritt. Jeg fikk jo lyst å klype meg i armen under de løpende nyhetssendingene. Nå blir jeg ikke like sjokkert lenger, selv om antall smittede og døde fortsatt øker på skremmende vis i store deler av verden. Europa er godt inne i den andre bølgen. Jeg tenker at vi må passe oss for å ikke bli numne av situasjonen. Jeg er bekymret for at vi skal slutte å reagere på det som skjer med «de andre». Imre Kertész beskriver i boka «Uten skjebne» hvordan en jødisk 14-åring i en nazistisk tvangsarbeidsleir ikke forstod det som skjedde. Han reagerte ikke på sult, eller den vold og vilkårlige behandlingen andre fanger ble utsatt for . Alle hadde nok med seg selv. Det var en bok som gjorde sterkt inntrykk på meg.
Den beskrev urovekkende hvordan en kan venne seg til elendighet. Den fikk meg til å reflektere over hvor sterk viljen til å overleve kan være. Imre Kertész overlevde selv 9 måneder i en arbeidsleir, og vant Nobelprisen i litteratur for «writing that upholds the fragile experience of the individual against the barbaric arbitrariness of history»
Korona er også et av historiens barbariske innfall. Når koronaen kom og landet stengte ned, ble mange bekymret for å miste jobben sin, eller engstelige for sin private økonomi. Jeg var takknemlig for min jobb i det offentlige. Nå ble vi også kalt nøkkelpersonell. Viktige for å holde hjulene i gang. Det var motiverende for meg og mange av mine kollegaer. Det er nok menneskelig å ønske å være i et operativt modus i en krise.
Det var mange ulike reaksjoner på Covid 19. Hvor smittsomt er viruset. Hvor mange vil bli smittet og hvor mange av de vil dø? Blir man helt frisk igjen om man overlever? Kommer det en vaksine. Hvor lenge må vi være nedstengt? Det var flere spørsmål enn svar.
Den nye hverdagen bød også på utfordringer. Noen ble sinte på joggere som ikke holdt god nok avstand i løypa. Måtte de puste så tungt når de trampet forbi? Gikk naboen på butikken selv om han kom fra Spania sist uke? Vi kikket stygt på alle som hostet, uansett årsak. Hvordan, og hvor lenge skulle vi egentlig vaske hendene? Hvor lang er en meter. Det kunne synes som om det var stor forvirring om det.
Hjemmekontoret bød på sine egne utfordringer. Vi skulle ta med nødvendig utstyr hjem. Hva er nødvendig utstyr, og hvor lenge skal vi være hjemme? Koble opp utstyret hjemme. Komme på nett. Er det noen som husker passordet til routeren? Det står kanskje på baksiden om du ikke har endret det. Men du bør endre det. Pass på IT-sikkerheten. Vi slet med manglende kapasitet på linjer, måtte alle logge seg på PC-en til samme tid? Var det god nok hastighet på nettet i borettslaget, eller så alle naboene på Netflix når jeg skulle jobbe?
Vi savnet å møte gode kollegaer. Terskelen er høyere for å ta opp mobilen for å ringe en kollega enn å stikke innom noen på vei til kaffemaskinen på kontoret. Det er mer krevende å sitte i møte på Skype enn i møterommet på jobb. Vi måtte bli flinkere å snakke etter tur. Ikke snakke i munnen på hverandre. Dersom vi gjorde det, ble alle gode tanker en tåke av ord.
Det nye ordet ble dugnad. En dugnad vi skulle gjøre sammen. For sammen skulle vi begrense smitten. Holde produksjonen oppe. Holde på humøret. Kunne vi hjelpe noen med å handle for dem? Vi ble oppfordret til å spandere et smil på de vi møtte, selv ukjente, i butikken og i turløypa. Ikke se stygt på naboen som gikk i butikken, han som kom fra Spania sist uke. Barn tegnet regnbuer under mottoet «alt blir bra». Eller «Andrà tutto bene» som kampanjen ble kalt da den startet i Italia, før den spredte seg over hele Europa. Kanskje ungene ble lurt til å tro at dette ville gå over fortere enn hva vi nå har erfart. Det var en stor lettelse for barn flest, og foreldrene som sjonglerte hjemmeskole og hjemmekontor, når skoler og barnehager ble åpnet igjen.
Det ble noen runder med IT brukerhjelp før alt var på plass på hjemmekontoret. Men så mestret vi de teknologiske utfordringene. Et digitalt løft som ellers hadde tatt oss flere år. Vi jobbet godt på hjemmekontoret. Produksjon stabiliserte seg.
Også andre ting endret seg. Leveringer av klær, varer og ferdig mat hjem ble en vekstnæring, til og med firma med butikklokaler begynte med hjemlevering. Restaurantene hadde dagens meny til å ta med hjem. Studentene søkte trøst hjemme hos foreldrene da universitetene stengte. De fikk hjemmelaget middag, og mor, eller far, vasket klærne deres igjen. Det ble mange gode samtaler rundt middagsbordet når ungdommen ikke kunne være så mye med venner, eller dra på trening. Og vi bakte brød, utrolig mange hjemmebakte brød.
Vi erstattet ferie i utlandet med Norgesferie, eller kos i egen hage. Ryddet og malte hus. Alle skulle pusse opp hjemme, det var kø på byggevarehuset. Nytt gulv, nytt bad eller en oppfriskning av barnerommet. Vi skulle hygge oss hjemme og i hagen. Vi investerte i hjemmehygge. Nytt basseng, utepeis eller ny grill til sommeren. Eller en utestue. Vi kunne ikke invitere til full fest, men det var mulig å invitere noen færre gjester enn før til et hyggelig selskap. Med masse nye lyslykter og litt ekstra god mat. Vi måtte bare huske meteren.
Vi så serier og film fra Netflix, HBO og alle de andre leverandørene av slike tjenester i stedet for å gå på kino. Jeg så veldig mange dokumentarprogram. Kjærkomne pauser fra alle seriene. Og jeg leste bøker, mange bøker. Det var godt når biblioteket åpnet igjen. Men jeg har vent meg til å bestille bøkene og hente dem på servicetorget. Ofte en liten haug med bøker. Jeg startet et prosjekt med å lese bøkene til nobelprisvinnere i litteratur siste 20 år. Skal snart lese boka om Chernobyl av Svetlana Alexievich. Det var en skikkelig krise. En krise vi hørte mye om her hjemme, som jeg husker godt. Den skapte frykt den også. Uhygge. Vi lærte om becquerel. En del av dagens kriseberedskap bygger på erfaringene vi gjorde etter Chernobyl. De som har sett HBO serien vet hvor mye som gikk galt da. I dag har minnet om den krisen bleknet. De unge har bare så vidt hørt om den.
Hjemmekontor i koronaens tid har medført at noen av mine kollegaer har kommet seg i bedre form. De har innført nye trimrutiner. Andre har digital lunsj med kollegaer. Små grupper går en tur sammen. Selv er jeg glad i mat, og synes det er helt topp å lage en varm lunsj hjemme i stedet for å spise en visnende salat laget kvelden før på jobb. Jeg har gått noen turer jeg også, alene, med en venn, eller eller med lånt hund. Jeg unnet meg lunsj i solstolen når solen bestemte seg for å titte frem i sommer. Jobbet med hagedøren stående åpen når jeg ikke satt i Skypemøter eller i telefon. Jeg har fått nye rutiner. Jeg skrur på PC mens jeg pusser tennene om morgenen. Det er mulig å begynne å jobbe i pyjamas om man har en litt lat dag, og vente litt med å sminke seg og dra børsten gjennom håret. Prøver å sminke meg litt før jeg logger meg på Skype, jeg blir ganske blek på kamera. Litt leppestift og rouge er fint.
Jeg stikker innom kontoret i blant. Hilser på folk, har noen fysiske møter og vanner de to plantene som ikke ble med hjem. Noen av mine kollegaer trives absolutt best på kontoret og kan være der uten særlig stor risiko fordi andre jobber hjemme. Vi spriter oss inn og ut av hoveddøren og tørker over kaffemaskin, bord og fjernkontroller til videoutstyr når disse har vært brukt.
Det ser nå ut som om dugnaden må fortsette med forsterket innsats. Enda flere må jobbe hjemme. Vi skal ha færre nærkontakter. Det kan bli tyngre dager på hjemmekontoret. Særlig når det hagler utenfor. Når det regner i dagevis slik det gjerne gjør om høsten på vestlandet. Når det blir mindre dagslys. Jeg tror det blir noen tente stearinlys på hjemmekontoret i tiden som ligger foran meg. Varm te, kakao og gløgg. Og kanskje noen julekaker i ovnen i lunsjen. En telefon til en venn, eller en kollega når det blir for stille. Jeg kan jo heller treffe de få nærkontaktene mine litt oftere. Vi må finne en anledning til å kose oss, med litt smågodt til kaffen, eller litt ekstra godt pålegg til lunsj. Gå tur med hunden eller kose litt med katta. Og tenke på at vi gjør en viktig innsats, selv om vi jobber hjemme. Selv om vi sitter alene. Det gjelder å holde ut og finne hygge i de små tingene. Ring gjerne en venn.
Andrà tutto bene – Todo estará bien – Tout ira bien – Everything will be fine