New York Times har idag en artikkel om å være ung, velutdannet og arbeidsløs i Europa. De forteller Abel Mendez’ historie og får dermed fram hva den økonomiske krisen betyr for et enkelt menneske. Det er viktig med slike oppslag i avisene. Statistikk viser kalde fakta, men Alvas historie får oss til å tenke med hjertet i stedet for. Etter at vi har blitt rørt og opprørt, kan vi gå tilbake til faktaene:
I land som Hellas og Spania er arbeidsledigheten blant de unge 50%. Det er altså annenhver ungdom i disse to landene som har det slik som Alva.
Tidligere i uka stod Merkel og Hollande fram og sa at de hadde løsningen på dette: Flere ungdommer bør bli tilbudt lærlingeplasser, trainee-jobber eller studier slik at de ikke blir gående ledige. Les mer om forslaget fra de to i blant annet Der Spiegel. Men så enkelt er det vel ikke? De trenger også en jobb de kan leve av.
Hva mener du om dette? Er det ikke på tide å tenke annerledes? Vil du være med å diskutere hva som kan gjøres? Tenketanken om fattigdom er avsluttet for denne høsten, men vi planlegger å starte opp igjen på nyåret. Du er hjertelig velkommen til å delta, både med innlegg på bloggen, og/eller ved å delta på meetups i tenketanken.
Austerity measures (as a consequence of the financial crisis) in most European countries have contributed to create a new social landscape of dispossession, marginality and despair. Communities all over this landscape are struggling to subsist; something unimagined a decade ago within the European Project. Back then it was all about growth, spending and the ‘good life’. People as such were stimulated to spend, spend on new homes, cars or any other consumption item of desirable ‘brand’.
However Like the picture above, we seem to have transformed that picture of eternal and infinite growth and success into a nightmare of the worst kind. Ordinary people have come to pay a high price for the excesses of the previous decades. What is worst, they have suffered the most from the measures taken to pay for those excesses. They are the ones at the receiving end of measures taken primarily to revitalise (and reinforce) the current neoliberal economic system. In fact, these measures are designed to destroy the very social achievements attained by most ordinary citizens. In this new European landscape, more social divisions, inequality and neglect have been created from the edges of the Aegean Sea to the Spanish Atlantic coast.
Then, the question we need to ask ourselves is whether we can address this new divide that impoverishes large numbers of communities all across Europe from alternative positions, which emanate from the most affected communities themselves. That is, to look at the margins; the edges of institutional and corporate power to attempt to find creative solutions to our current financial, social (and moral) crisis. This is what I want to engage here in this dialogue, thanking the organisers for their invitation.
I based this presentation and discussion on research I have been conducting in Spain, Greece and Ireland (with other colleagues), where we are exploring the everydayness of communities who have suffered a full-blown breakdown in their lives (dreams) due to the crisis and austerity measures. Equally, I do not want to forget in this presentation other communities, beyond Europe, where I have conducted ethnographic research and where similar everyday experiences are lived. As hopefully, this presentation will create an ongoing dialogue on this most important matter here in Norway, it is their imagination, resilience, humbleness and community spirit which open possibilities of other kind to address this most important problem of our time.
In this talk, I want to present some of the visual material I have collected working in these three different countries. In particular, from a city in the south of Spain, in the region of Andalusia: Seville. Here, I have worked closely with my indefatigable colleague Dr. Lucia Sell, whose enthusiasm, and activism are commendable in support of all the different communities and families who are at the forefront of these painful measures. It is also a tribute to the families and community of La Corrala la Utopía (Utopia) whose endurance to overcome what otherwise can only be described as very precarious state of living is a testament of courage. To them, I thank you for the warm welcome and sharing their experiences, experiences that I can share now with you.
Now, I do not want to exalt here a particular community in detriment of others. In parts of the world, such as Latin America, people have been living since the inception of these countries in the world as we know it, in these conditions (or even worst). I simply want to illustrate what others may have not imagine in recent years was possible to experience here in Europe. We must keep this in mind in this dialogue. Defeating poverty in one part of the world may not do anything for other deprived communities. In fact, as our prevailing economic system has demonstrated, improving the quality of life in one part of the world, may create more poor conditions of life in other regions of the world.
Thus, the question pose in this dialogue presents serious complex issues that we may not be able to fully account for here at this meeting in Norway. We equally seem to be distance from the centres of power to start offering solutions that can be applied to tackle the issue. We seem small, distance and peripheral in this dialogue. Yet, this is an opportunity and not a handicap that can create the conditions to imagine other kind of solutions and social changes to the way our societies are run. The awareness and empathy that come from knowing what these embattled communities are experiencing and what they are doing to survive may present the space and opportunity for sharing alternative ideas that can subsequently be openly discussed in virtual forums, in different languages, and can mobilise people to finally wake up to the injustices some have to suffer in order to survive. Thinking from the margins may present this unique opportunity so I am pleased to share here my ethnographic experiences and thoughts with you.
Miguel is senior lecturer at the faculty of business and law, Kingston University. He holds a BSc and PhD in Social Psychology from the London School of Economics & Political Science (LSE). Miguel has undertaken extensive (visual) ethnographic research in Latin America where he has engaged with indigenous as well as deprived communities and organisations. He has also contributed to develop similar research in parts of Africa. From this work he has co-authored the Kukiya-favela organisation and the Barefoot Entrepreneurs stories of dispossessed and marginal people who live at the periphery of the global economy. He is a keen photographer and filmmaker, believing passionately that art plays an important role in translating human experiences around the world so others can appreciate and understand them and by doing so construct more participative, sustainable and collaborative organisation and society. He can be contacted at J.Imas@kingston.ac.uk
Agenda er en nyopprettet tenketank som skal bidra med nye tanker i den offentlige samtalen. Når milliardæren Trond Mohn nå også gir støtte til Agenda i tillegg til Civita, er det for å skape større interesse for politikk i befolkningen. Men hvordan kan en tenketank bli talerøret for vanlige folk? Er ikke de partipolitiske tenketankene bare enda en arena for politikerne?
Vi i Folkeakademiet Rogaland mener at politiske tanker skal kunne utveksles mellom helt vanlige folk, som deg og meg, gjerne med en politiker eller to med på laget. Vi satser på tenketanken Tenk mer!
Vi vil ha deg med som tenker. Du er lei av overfladiske diskusjoner på TV. Du føler deg sannsynligvis også utmattet med tanke på ideløsheten og usakligheten i debattene på avisenes nettsider og i de sosiale media. Du ønsker å bidra med innsiktsfulle tanker om spørsmål som opptar deg.
Til gjengjeld skal tenketanken Tenk mer! legge forholdene til rette for at gode samtaler skal finne sted og dermed gjøre det lettere for deg å delta. Tenk mer! skal fremme:
Frie og oppsiktsvekkende tanker
Fri meningsutveksling
Respekt for andres meninger
Åpenhet og dialog
Innsiktsfull medvirkning på web og i sosiale media
Dei fattige i verda har inga skuld i klimaproblema. Likevel er det dei som lir mest når ekstremvêret herjar, når temperaturen stig til over 50 grader C og havvatnet stig.
Vi er dei skuldige, sa Jan Egeland i sitt foredrag i Stavanger i går. Me står ovanfor ei etisk utfordring: Kan me forsvara å halda fram med våre karbonbaserte luksusliv?
Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen NRC
Mange av dere har nok sett Ylvis-videoen der de framstiller Jan Egeland med «nice legs» og «constantly working for peace». Han er også en av mine helter på den politiske verdensarenaen. http://www.youtube.com/watch?v=Yn-oemgzlEU
Verda har gått framover, hevdar Egeland i foredraget sitt. Aldri før har det vore så få krigar. Og i krigane som tragisk nok er, er det færre som blir drept. Det er no fleire demokrati enn diktatur i verda. Det er færre fattige, og ein ny mellomklasse veks fram i Asia og Afrika. I FN’s «human development index 2010» er 135 land med og berre 3 land har gått tilbake i utvikling sidan 1970. Kina har 20 gonger meir velstand i høve til 1970.
Men avstanden mellom rik og fattig har auka eksplosivt. For hundre år sidan var dei rikaste i verda 3 til 5 gonger rikare enn dei fattigaste. Nå er dei 100 gonger rikare. Det er mykje av grunnane til folkevandringa frå fattige til rike land. Eller sagt det på ein riktigare måte: forsøk på folkevandring. Det kan i den samanhengen dokumenterast at 20 000 har døydd i forsøket på å komma til eit rikare land.
Folk flyktar frå eit vonlaust tilvære til ei von om ei betre framtid. Me må difor gi folk trua tilbake på at framtida kan bli betre der folk bur. Det er stadig fleire land der folk har ny tru på at framtida blir betre, men urettvisa over at dei rike er så uendeleg mykje rikare kan likevel føra til at folk prøver lukka andre stader i verda. Jan Egeland jamfører denne kjensla med nordmenn sitt tilhøve til Amerika i slutten av 1800-talet. Det var nettopp vonløysa i Noreg som førte til at dei emigrerte.
Kva kan me gjera?
Jan Egeland seier me må gi folk trua på ei framtid der dei er. Sidan verda stadig blir betre, tenkjer han at det meir enn før er mogleg å hjelpa dei relativt få som er igjen i fattigdom.
Han avslutta foredraget sitt med å snakka om Syria, der flyktningestraumen vil nå 3,5 mill mennesker innan året er slutt. Noreg har tatt imot 712 flyktningar.
Korleis skal me argumentera for at Libanon, Jordan og andre naboland skal halda grensene opne? Noreg har tatt i mot 712 flyktningar og vil i fylgje den nye regjeringa ta imot 500 til. Libanon har allereie tatt imot 1 million.
Dette innlegget er meir inntrykk enn referat, men eg vonar det inspirerer deg til å delta i den offentlege samtalen om fattigdom, mellom anna i tenketanken Tenk mer! På eigne vegne vil eg oppmoda til å arbeida for ein annan flyktningepolitikk som gjer at me kan ta imot fleire, men argumentasjonen for det, må eg ta opp seinare ein gong.
