Skrevet av: Rolf Atle Kristoffersen
Jeg så opp. Himmelen mørknet. Snart kom nok regnet. Magen rumlet, den bråkte. Det var lenge siden den hadde fått et skikkelig måltid. Turen hadde tatt mange dager, jeg visste bare at jeg måtte gå så langt jeg klarte; så lenge jeg hadde krefter til å reise meg opp hver gang jeg falt, til å bevege beina i langsom takt, ett skritt om gangen. Iblant måtte jeg hvile. Nå satt jeg bak en liten murvegg, i noe som kanskje hadde vært en bank, en kontorbygning, en plass der mennesker hadde kommet på jobb, pustet, levd, snakket sammen, ledd, vært alvorlige. Ingen kom hit nå. De var borte alle sammen.