For oss mennesker betyr flokken mye. Vi ønsker alle å høre til, ikke sant? Jeg har aldri hørt noen si at de ikke ønsker å være en del av et fellesskap. At det er vanskelig noen ganger og at flere sier de blir holdt utenfor, det er noe annet. Samhold, det er nøkkelordet her. Men har vi det?
I dag er det mange ektepar og samboerskap som oppløses. Det er bra vi ikke må tviholde på noen som vi ikke har det bra sammen med. Men, det kan også virke som det er for lettvint å splitte opp. Det å dele hverdag og gjøre noe sammen er som regel viktig i et forhold. Kanskje det er der vi gjør feil? Vi bare stresser rundt, og når vi setter oss ned sammen, har begge nesene ned i hver sin mobil. Hvor blir den gode samtalen av? Fellesskapet. Samholdet. Det å lytte og dele tanker og erfaringer. Jeg leste et sted en gang at betroelser og åpenhet virker veldig tiltrekkende. Det synes jeg høres logisk ut. Men man skal da også være litt heldig når man møter noen man bygger opp et langvarig forhold med, at man utvikler seg noenlunde samme vei. Åpenheten og respekten for hverandre er uansett viktige ingredienser i oppskrifta på et godt samliv, det er jeg sikker på. At man holder sammen. Gjør hverandre gode. Bryr seg om hverandre.
En medstudent jeg møtte på et samlingsbasert studium ved Universitetet i Tromsø, fortalte så varmt om kona. Han nærma seg pensjonisttilværelsen, men studerte likevel. De hadde vært gift siden de var unge. Han påsto at det var fordi de hadde inngått en avtale da de var forelsket om å aldri legge seg med et vondt ord mellom seg. Det han ikke så selv, var at for å komme dit, må man allerede ha et nært og godt forhold. De hadde sikkert holdt sammen også uten den avtalen, det er jeg helt sikker på. Det er så skjønt å møte mennesker som virkelig har funnet den store kjærligheten. Og det han sa indirekte, kan jo også tolkes som at det å beholde gløden i et ekteskap, krever at begge jobber for det. Uten at alle må inngå slike konkrete regler slik som de to gjorde.
Jeg har også lest i et ukeblad en gang om et ektepar som fant tilbake til hverandre igjen ved å sende hverandre mail fra den samme sengekanten om hvordan dagen hadde vært og hvordan de hadde det. Dette var noe de lærte på et samlivskurs. Snakke sammen fiksa de ikke, men det skrevne ordet nådde fram. Selv syntes jeg det var vanskelig å ikke ta fram den fordømmende tonen, ─ ligge i samme seng og sende hverandre meldinger digitalt, for noe sprøyt, lissom. Men, det mer fornuftige i meg vil heller fokusere på at det ikke er så viktig hvordan man kommuniserer, bare man klarer å se og lytte til hverandre. Det var jo bra at de to fant noe som fungerte for dem.
Hvis vi flytter blikket opp fra ekteskapet, er det mange som klager på at Norge har blitt et land med mye ekskludering. Jeg tror ikke den amerikanske presidenten sin stil hjelper noe. Jada, han er langt unna, men når Trump oppfører seg bøllete og ekkelt og bryter alle grenser for oppførsel, må det vel få konsekvenser? Ikke bare for han og hans land, men også for debattklimaet og måten vi mennesker behandler hverandre på. Også her i Norge. Den amerikanske presidenten setter en ny standard. Han og gjengen hans spiller på det motsatte av samhold, de sår splid og ekskludering. Vi får bare håpe de får rett, de som påstår at det er bra med en slik som han. Nå kan det endelig bli endringer, sier de. Flertallet vil få øynene opp for hvor ille det har blitt og deretter skape endringer. Til det bedre, med mer samhold og raushet. Vi får virkelig håpe det. Selv blir jeg skremt av oppførselen til Trump. Når andre statsledere må forberede seg og ty til mottrekk og møte han med hans metoder, ja, da går de jo ned på hans nivå og bruker de samme hersketeknikkene som han.
Flere av våre egne politikere er ikke så langt unna den amerikanske presidenten når det gjelder å drive med å sette grupper opp mot hverandre. Retorikken blir viktig for å samle stemmer og ingenting virker for ille til å brukes i denne kampen. Det er vel ikke nytt, men tonen har blitt hardere enn før. Personangrep og hersketeknikker blir synlige. Det er synd at de ekstreme sidene er de som blir hørt i debattene. Hvor har det blitt av den genuine interessen for å diskutere og debattere for å bli klokere og for å komme til enighet om veien videre? Det er bra med ulike meninger, det er ikke det jeg tenker på. Det virker ofte som om det bare er de ekstreme meningene som kommer fram, de som er veldig mot eller for noe. Det å klare å debattere vanskelige tema der man belyser alle sidene, det drukner så fort i støy. Ja, et tema er mer synlig slik enn andre og det handler om innvandring. Det er bare sånn. Og det er veldig synd. Det er ikke samhold og mangfold og godhet som ruler. Neida. Heller redsel både for fremmede og for at «de» skal komme og ta alt som er vårt. Nå er det ikke enkle svar på spørsmålet om innvandring og inkludering. Men fokus er viktig og viljen til å komme fram til gode løsninger, sammen.
Jeg var på et foredrag med Francois Elsefadi denne uka, på YrkesNM, der han egentlig snakka til ungdommen. Men det han sa, hadde verdi for oss halvgamlinger også. Han og broren har spurt mange forskjellige folk, inkludert flyktninger i leirer i Palestina, om hva som gjør dem glade. Vi er forskjellige mennesker, men behovene er de samme.
Folk som gjør at vi føler oss vel, er dem som lytter og bryr seg, de vi kan være oss sjøl sammen med, de som styrker samholdet. Det er jo egentlig ganske logisk.
Det var noe lignende vi fikk høre på foredrag om hersketeknikker. Det som vi kan gjøre for å stoppe at noen bruker hersketeknikker, er å jobbe for det motsatte, rett og slett ha motstrategier. Når noen prøver seg på usynliggjøring, bør man ta plass, enten for seg selv eller bidra til plass for den som blir usynliggjort. Latterliggjøring kan stoppes med spørsmål. Når noen tilbakeholder informasjon, kan man kreve å få vite hele bildet. Ved dobbel fordømmelse og påføring av skam og skyld, bør man prøve å snu perspektivet. Det kan man ved å fokusere på det gode. Påpeke fordelene ved noe i stedet for å påpeke det negative for at vedkommende skal føle seg som et dårlig menneske. Fokus er nøkkelordet. Det blir mer av det man setter lyset på. Ikke for at vi alle skal ende som overdrevne optimister og oppføre oss som en karikert figur i en film av Monty Python. Nei, den gylne middelvei er ofte det beste. Men hvis noen ser det du gjør positivt og fokuserer på det, gjør du jo fort mer av det. I stedet for at du skal føle deg dårlig uansett hva du gjør. Det er de små handlingene som ofte kan føre til store endringer. Et smil og et hyggelig ord sprer god energi.
Sånn er NRK sitt program Stjernekamp et godt eksempel. I finalen var, for å sette det litt på spissen, en finalist med fokus på fest og moro og den andre med fokus på stolthet over kulturen sin og med ønske om å berøre publikum. Hvem tror du vant? Ja, det var hun som hadde en dypere mening bak låtvalg og formidling. Noen grupper i den samiske kulturen er redd for å dele joik og annen samisk kultur med oss nordmenn. De vil ha den i fred. Og vi kan jo forklare det med at pendelen svinger og at det bare viser hvor hard den fæle fornorsknings-politikken var. Da er det mer sjarmerende med Ella Marie som er stolt og vil dele kulturen sin med alle. Hun valgte joik i finalenummeret, ikke som taktikk for å vinne, men fordi det var naturlig for henne, joiken er en del av henne. Og vi lar oss sjarmere og berøre, vi lar oss bli dratt med inn i samholdet i en norsk kultur som har plass til alle.
Nå er det tida for å dyrke fram mangfoldet. På 1800-tallet, da Norge skulle bli en egen nasjon og vi måtte markere forskjellen fra alt det danske, var det dessverre ikke plass til urfolket vårt. Dessuten var det samiske ikke bare innenfor Norges grenser. Men i dag, 200 år seinere, bør vi ha plass til samholdet mellom alle gruppene i landet vårt. I dag er det mennesker i Norge som må bytte etternavn for å få seg jobb. Andre legger seg under kniven for å tørre å gå ut av døra. Vi hører mye om mobbing, selvmord og ekskludering.
La oss heller gjøre hverandre gode! Spille på lag og sette ut i praksis motstrategier mot hersketeknikkene og det ekskluderende samfunnet. Slik vinner vi over Trump og andre som driver med splitt og hersk. Vi bygger opp et samfunn der vi alle kan få plass. Livet er skjørt, livet er kort og livet er så mye.
Det gjelder oss alle og det hjelper med fokus på samhold.
Liv Sandbakk