«Gi meg den bilen! NÅ!!»
Jeg sank lenger ned i sanden. Det var min bil. Hvorfor skulle den bøllen komme bort hit? Selvsagt kjente jeg ham, Robert, en sværing. Det virket ikke rimelig. Han var åpenbart sterkere enn meg, musklene bulte. Selv satt jeg med mine spaghetti-armer og fiskebollemuskler. Magen veltet ut over badebuksa. Det var lite som tydet på at dette var noe annet enn David og Goliat. Vent?? Hvem vant egentlig den kampen? Var ikke det lille David? Noen glimt fra søndagsskolen flimret gjennom hodet. Jo, jeg var sikker på at den gode, kristne søndagsskolelæreren hadde sagt at David kjempet for israelittene, mot de fæle filisterne. Goliat hadde vært tøff i trynet, og sagt noe sånt som:
Velg ut en mann og send ham ned til meg! Hvis han kan kjempe med meg og felle meg, skal vi være slaver for dere. Men hvis jeg vinner over ham og feller ham, skal dere være våre slaver og tjene oss.
Det var ikke rusk. Jeg tenkte en del på det, at det står og faller på en mann liksom. En liten mann. Jeg husket vagt at det var snakk om den yngste sønnen til en gammel kall som het Isai. Ingen trodde at denne David var noen som helst utfordring for den sterkeste og kuleste av alle filisterne. Han (Goliat) var over seks alen lang, om minnet ikke sviktet meg helt. Et fingerspenn over seks alen. Aner ikke hvor mye, eller høyt det er, men denne Robert som ruvet over meg og skygget for solen var nok i samme vektklasse som Goliat. Kanskje to fingerspenn over? Det var jeg sikker på. Hva skjedde videre? Det var noe om belønning:
Den som feller ham, vil kongen gi stor rikdom og sin datter med, og hans slekt skal være fritatt for skatt i Israel.
Fritatt for skatt!! Da jeg hørte det første gang, så ga det lite mening. Jeg betalte ikke noe skatt? Det hørtes ut som søndagsskolelæreren skjønte noe om det, det var visst en god belønning. Å bli rik hadde jeg bedre begrep om, det måtte bety å kunne kjøpe sjokolade og annet godteri akkurat når jeg ville, ikke vente på de små myntene jeg fikk hver lørdag. Som jeg sparte så lenge jeg klarte. Å få datteren? Til hva da? Jeg likte ikke jenter engang. Kunne ikke brukes til noe som helst. Lus å greier. Fysj.
Dette interesserte meg stadig mer, og jeg måtte finne ut nøyaktig hvordan dette gikk. Heldigvis satt jeg med en av disse berømte «smarte» telefonene, og Google er heldigvis oppfunnet for å spre kunnskap og glede til hele folket. Jeg fant med litt møye 1. Samuelsbok, vers 17:
Imens kom filisteren nærmere og nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham. Da filisteren så fram for seg og fikk øye på David, fnyste han foraktelig av ham. For David var jo bare unggutten, rødkinnet og vakker å se til. «Tror du jeg er en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» ropte filisteren til David. Og han forbannet David ved sine guder. «Kom hit til meg», sa han, «så skal jeg gi kjøttet ditt til fuglene under himmelen og dyrene på marken.»
David svarte: «Du kommer mot meg med sverd, spyd og sabel, men jeg kommer mot deg i navnet til HERREN over hærskarene, han som er Gud for Israels hær, han som du har hånt. I dag vil HERREN gi deg i min hånd. Jeg skal slå deg i hjel og hugge hodet av deg. Og liket ditt og likene fra filisterhæren skal jeg i dag gi til fuglene under himmelen og til villdyrene på jorden. Så skal hele jorden forstå at Israel har en Gud. Og alt dette folket som er samlet, skal forstå at det ikke er med sverd og spyd HERREN gir seier. Det er HERREN som rår for krigen, og han skal overgi dere i våre hender.»
Da filisteren begynte å bevege seg mot David igjen, sprang David raskt fram foran hæren for å møte ham. Han stakk hånden ned i vesken og tok opp en stein. Den slynget han ut så den traff filisteren i pannen. Steinen gikk dypt inn i pannen hans, og han stupte med ansiktet mot jorden. Slik vant David over filisteren med slynge og stein. Han felte filisteren og slo ham i hjel, enda han ikke hadde noe sverd i hånden. David sprang bort til filisteren, tok sverdet hans og dro det ut av sliren og drepte ham. Så hogg han hodet av ham.
Da filisterne så at kjempen deres var død, flyktet de. Men israelittene og judeerne stormet fram med høye krigsrop og forfulgte dem helt til Gat og til portene i Ekron. Det lå falne filistere langs veien fra Sjaarajim like til Gat og Ekron.
Da forfulgte ikke israelittene filisterne lenger, men vendte tilbake og plyndret leiren deres. David tok filisterens hode og brakte det til Jerusalem, men våpnene hans la han i teltet sitt.
Det gikk altså kjempebra! Hoder rullet, kropper ble slengt hit og dit, Gud var glad og Kong Saul gjorde seg klar til å belønne David. Alle hjerter gledet seg? Kanskje med noen unntak? HERREN ordner opp. Det er ingen tvil om at det er rom for krig i det Gamle (og gode?) Testamentet. Alt det endret seg selvsagt da Jesus kom til jorden, for å frelse oss alle fra våre synder.
Hvordan gikk det?
Det kommer jeg tilbake til, først må jeg fortelle hvordan saken med Robert løste seg. Jeg satt altså der, i strandkanten, nesten naken. Robert var en far, akkurat som Abraham i Bibelen eller Isai. Han brydde seg om sine barn. Hadde omsorg for dem, kan man nok si. Det er ikke å komme forbi at den bilen jeg satt og lekte med, kjørte med inn i garasjen jeg hadde bygget, som hørte til det lille strandslottet mitt, nok var en bil jeg hadde oppdaget på veien ned til stranden. Den lå så fint, så ensom ut – og som den gode nordmann jeg er, så vet jeg at «finnern er vinnern». Det trodde jeg i hvertfall…
Robert var helt klart uenig. Han var blitt ganske rød i fjeset, det tok nok på å vente på mitt svar. Han pekte bortover stranden, med en dirrende finger vil jeg si, der satt det en ganske pen dame, med to barn som var opptatt med å spise is og kikke bort på pappaen – altså Robert. Den ene så ganske misfornøyd ut, ja, nesten på gråten. Gråtende barn er vanskelig å vinne mot. Robert fikk med seg bilen tilbake. Jeg fikk klare meg uten. Å late som jeg var David, og begynne med steinkasting i slynge ville antagelig gjøre vondt verre. Vi er tross alt siviliserte nå.
Å følge Bibelen i ord og gjerning er neppe for pyser. Jaja, det gamle testamentet selvsagt. Det nye er helt toppers. Bare kjærlighet. Vi klarte oss uten vold. Litt makt ble vel brukt? Hva om jeg hadde nektet? Kunne Robert smadret meg? Jeg vet ikke.
DA JESUS KOM TIL JORDEN
Ja, jeg lovet å si noe om det. Det er en kjent sak, selvsagt. Ingen blir i dag overrasket av å høre at vår frelser kom til jorden for omtrent 2 020 år siden. Pluss, minus. De var nok ikke så gode på nøyaktige registreringer før dataalderen. Så litt slingring bør vi tåle. Hele vår tidsregning kan vi si avhenger av dette, men det blir vel å pukke på detaljer. Enten er vi i år 2015, 2016 eller kanskje 2022? Andre her på kloden er langt mer ute å kjøre:
Det jødiske året 5780, begynner den 1. tishrei som faller på den 30. september 2019. Den islamske kalenderen, hijri-kalenderen, tar utgangspunkt i profeten Muhammads hijra, hans utvandring fra Mekka til Medina i 622, som er år én ifølge hijri-kalenderen. I Kina holdt de lenge på med en av de eldste kalendere: De kinesiske historikere fører seksagesimalsyklusen for årene tilbake til 2637 f.Kr., som er det første år i den første syklus. Nå følger de den gregorianske, som ble innført i 1582 i romersk-katolske land og ca 1700 i Norge. Den Gregorianske starter da i år 0. Kilder: SNL.
Hvorfor mase med tidsregning? I dag er vel i dag uansett? Ja, det er det. Selvsagt er det i dag hvor enn vi er i verden. Likevel er det interessant, det sier en del om viktigheten av våre religioner. Vi tar dem alvorlig, vi har fridager som ville vært utenkelige uten at Jesus kom til jorden. Påske er kanskje det beste eksempelet, men det henger nøye sammen med pinsen. For ikke å snakke om julen, da vår frelser ble født og vi feirer med pomp og prakt, gaver og juletrær, vi shopper til vi dropper. Stresser. Noen elsker det, noen hater det. Mange er en plass imellom.
Dag Solstad har vært populær i det siste – blant noen. Blant de som liker litt opprør, litt kunst, å være seg selv på godt og vondt. Han har skrevet mange bøker, nå nylig leste jeg Professor Andersens natt. Rett og slett julenatten, da alle hjerter gleder seg osv. (forkortelser er noe Solstad liker). Han skriver ikke korrekt norsk. Vår beste forfatter, muligens?, det må være en skandale i finere kretser. Likevel, jeg har lest noen bøker. Av Solstad. De er artige. Professor Andersen tenker på Jesus. Han er alene på julaften, 55 år gammel. Vel ansett på universitetet. Bare ensom. Uendelig ensom. Han blir vitne til et mord, en ung kvinne blir drept i en leilighet som han kan se inn i der han bor i blokk. Det opprører ham. Skal han melde drapet til politiet? Nei, morderen vil nok få sin straff. Både etisk og moralsk, Professor Andersen vil ikke bidra til å øke byrden. Alle kan komme i skade for å drepe noen iblant. Politiet tar seg nok av dette med tid og stunder.
Det er utgangspunktet. Professor Andersen står på julaften, sent, det er natt for mange – og ser at en kvinne blir kvalt av en mann. Han er sikker på at hun dør. Den samme dag Jesus ble født. Hva gjør han? Vel, ingenting. Han tenker. Han synes det er dumt. Han føler seg svak, hjelpeløs, feig, umoralsk. Det er ikke slik et anstendig menneske reagerer på mord?
I livet ellers er det ganske dødt, han har studert og tatt doktorgrad på Henrik Ibsen. Vår folkedikter? En refser? Full av moral? Ja, hvem vet hva Ibsen ville gjort i samme situasjon? Eller Jesus? Om det kan tenkes – det blir kanskje blasfemi? Kan vi tenke på Gud og Jesus uten å føle skam? Ja, Professor Andersen føler skam. Med rette, vil nok de fleste si. Livet er ingen dans på roser (ja, en klisjé), og professorlivet er i hovedsak fylt av byråkrati og kjedelig rutine. Lite sprut, for å si det sånn.
Hvordan dette går?
Tja, det går vel ikke. Morderen ser ut til å slippe fri. Professor Andersen tar seg et bad til slutt i romanen. Hva kan han gjøre? En del tanker har kretset rundt:
«ingen kan ha sin egen Gud, selv ikke den Gud-løse».
Kan en ateist ha moral? Eller må det være religiøst forankret? Hvis hver enkelt av oss har sin egen Gud, hvordan vil samfunnet se ut da? En konsekvens kan være at vi ikke melder fra om mordet vi er øyevitne til. Hva tror den Gud-løse på? Det er mange spørsmål som dukker opp i denne romanen, som alltid hos Solstad. Han tar for seg våre liv, våre håpløse liv, og prøver nok å si noe om hvordan samfunnet kan ødelegge et menneske. Er det mulig å fikse det, få et bedre samfunn? Har ikke Jesus – og da Gud – bidratt til at menneskeverdet er i høysetet?
Det er ikke godt å si, men vi vet noe om hvordan samfunnene har vært siden år 0 i den gregorianske kalender. Det har vært noen kriger, for å si det forsiktig. En del dødsfall. «Bare» i den andre verdenskrigen estimeres det 70 millioner døde, rundt 6 millioner jøder som vi vet nå. På det mest bestialske vis. Krig er mer vanlig enn fred. Kanskje henger det på spørsmålet: «hva er egentlig målet med fred?» Krig er enklere, det handler som regel om å få mer makt.
Jeg skal ikke her pirke så mye i Dag Solstad sin fortid i AKP (m-l), bare kort nevne litt av en analyse som er foretatt i boken Intellektuelle og det Totalitære (red: Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal). Oddgeir Osland har skrevet en artikkel: «Det totalitære hos Dag Solstad». Spørsmålet han stiller, er:
Korleis kan ein vaksen, intellektuelt orientert mann som lever sitt liv i eit fredelig, demokratisk og lite konfliktfylt land, medvite omvende seg til totalitær ideologi, ein ideologi som ikkje aksepterer demokrati og rettsstatlege prinsipp – som rettstryggleik (til dømes mot vilkårlig avretting og folkemord), ytringsfridom og retten til privatliv – som grunnprinsipp for samfunnsorganisering?
Det er hovedspørsmålet, som er viktig og gjentagende. Solstad er langt fra alene, på samme måte som andre også skriver grammatisk ukorrekt, og det vil alltid være en gåte hvordan og hvorfor dette skjer. En ting er rekruttering av ungdom og andre til terror, en helt annen er disse særs oppegående menneskene som forsvarer åpenbare forbrytelser mot mennesker. Kanskje mot menneskeheten også. De var tilhengere av Mao, Lenin og Stalin. Til sammen har disse tre antagelig drept nesten like mange som døde i andre verdenskrig, selv om tallene er delvis overlappende. Det er mange millioner uansett. Både i Sovjet og i Kina. Dette vet vi. Hva tenkte de på?
De hadde sine egne guder. Karl Marx kanskje den største. De kjempet mot andre guder, virkelige og innbilte. I Gymnaslærer Pedersens beretning om den politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982) så tar Solstad indirekte et oppgjør med seg selv og sin tenkning, men han lar det være uklart hvorvidt han enda tror på AKP (m-l) sitt program da Pedersen bestemmer seg for å fortsette i partiet til slutt:
Jeg hadde ei bestemt oppfatning av at jeg hadde levd ti år nå uten de begrensninger som det å måtte oppfatte verden innafra og innafor Det Imperalistiske Verdenssystem setter for tanker og følelser. […] Jeg foretrakk å beholde min forstand, fordi jeg gjennom den hadde greid å dementere det alle så: At jeg var en hvit mann.
Det er en følelse av skam, av solidaritet, å ville ta vare på de svakeste i samfunnet. Den hvite mann har plyndret, voldtatt, drept i alle år, og AKP (m-l) var en del av kampen for å rette opp misforhold. Skape rettferdighet. Problemet var bare at det alternativet de støttet seg til var minst like galt. Kanskje, og antagelig, verre.
Hvilken Gud skal vi velge?
Er det verre å støtte Mao, Lenin og Stalin enn å skrive ukorrekt grammatikk? Skal noe av det hefte ved en forfatter? Jeg har skrevet og diskutert litt om Peter Handke, nylig vinner av Nobelprisen i litteratur. Han er også omstridt – støtter han Milosevic og folkemord? Jeg tror ikke det, heller ikke at Solstad gjør det. Forfatterskapet til begge taler sterkt imot. De fremstår med varme og forståelse for menneskelige problemer, for de svake.
Men, likevel?
Seriøst – ka meine du??
Vi er omgitt av konflikter. Daglig. På jobb, i privatlivet, i samfunnet og i verden. Blir det bedre, lettere å være menneske? Er vi endelig fri? Kvitt våre åk? Mentalt og fysisk? Hvilken makt er vi daglig utsatt for? Hva plager deg mest?
NAV, Hannah Arendt og Byråkratiet
Den tysk-jødiske filosofen Hannah Arendt har skrevet mye om totalitære regimer, makt og vold. Hun skrev i essayet «Om vold» (1971) følgende:
I dag bør vi tillegge den siste og kanskje mest formidable formen for slikt herredømme: byråkratiet eller det å bli styrt av et intrikat system av byråer der ingen mennesker, verken én eller den beste, verken de få eller de mange, kan bli holdt ansvarlig, og som derfor med rette kan kalles styre ved INGEN (Hvis vi i tråd med tradisjonell politisk tenkning definerer tyranni som et styre som ikke må stå til rette for sine handlinger, er INGENS styre opplagt det mest tyranniske av alle, siden det ikke engang er noen igjen som kan bli bedt om å svare for det som blir gjort. Denne tilstanden gjør det umulig å plassere ansvar og identifisere fienden. Den er blant de mest fremtredende årsakene til den nåværende opprørske uroen verden over, med sin kaotiske natur og farlige tendens til å komme ut av kontroll og gå amok).
Hørte jeg NAV?
Hun skrev også en bok om rettssaken mot Eichmann i boken: Eichmann in Jerusalem: A report on the banality of evil.
Der fulgte hun rettsaken i 1961 tett, hvor Eichmann ble dømt til døden og henrettet. Forbrytelsene var som kjent å være ansvarlig leder for aksjonen som sendte østerrikske jøder til konsentrasjonsleirene og senere være øverste ansvarlige for «den endelige løsning» av jødespørsmålet.
Det som sjokkerte Arendt, var at hun oppfattet Eichmann som en ganske vanlig mann, til og med litt enkel. Han utførte sine oppgaver til punkt og prikke, uten å stille spørsmål ved moral eller etikk. Han var en god borger, en fortreffelig byråkrat. Derav kaller hun det onde for banalt – det er rett og slett en feil hos oss mennesker. En feil som består i at vi lar oss lede, uten å tenke, til å gjøre grusomme ting.
Saken i NAV er i denne sammenheng et mindre eksempel, men like fullt – byråkrati er vår tids tyranni når det blir enkeltmennesker som lider og fengsles på grunnlag av feil tolkning av en lov. Det pågår i lang tid, og skandalen er nok ikke ferdig opprullet enda. Noen punkter om NAV-saken kan leses på TV2: Lenke
Franz Kafka er en av mine absolutte favoritter, og bøkene hans Prosessen og Slottet sier mye om det lille menneskets kamp mot de store – mot INGEN, som er verre enn Goliat. En fiende vi kan se er en ting, men det usynlige? Arendt mener at David vil reise seg, revolusjonere – og historien viser mange eksempler på det. Av og til vinner David, men blir han ikke til Goliat da? I verste fall til INGEN? Uff, dette er komplisert.
Vi må passe på.
Kanskje vi må vise omsorg? Ta oss av hverandre? Jeg vet ikke. Det høres sikkert sprøtt ut?
Professor Andersen tok seg et bad. Jeg tar meg en kopp kaffe.