Forfatter: Rolf Atle Kristoffersen

Olje, fornybar energi og det gode livet

Dette innlegget er tidligere publisert  av Svein Hammer, på bloggen hans: Hammerbloggen. Mer om Svein Hammer kan leses på Wikipedia. Vi er så heldige å få bruke dette innlegget her i Tenk Mer sitt eget nettmagasin. Her ønsker vi gode dialoger om det samfunnet som omgir oss. Denne teksten er et godt utgangspunkt for undring og refleksjon. (Red.)

Det er alltid en lykke å finne bøker som åpner verden på litt annet vis, med nye innsikter om samfunnet vi lever i. Sånn var det med Matthew Hubers «Lifeblood». Den handler om USA gjennom hundre år, men den gir også en nøkkel til refleksjon rundt oljeavhengighet og grønt skifte i Norge.

Lifeblood

Den industrielle revolusjonen etablerte veien til dagens verden. Med kull og etter hvert olje som motor ble produksjonen effektivisert, hvorpå arbeidsfolk måtte underkaste seg fabrikkens, disiplinens og lønnsarbeidets logikk. Samtidig oppsto et skille mellom arbeid og fritid, som fikk betydning for den historien jeg nå skal fortelle.

Vi kommer tilbake til dette. Først en viktig avklaring av hvor vi bør feste blikket:

1) Enten temaet er olje, vann, sol, vind eller kjernekraft, fristes vi lett til å kun diskutere energikilden i seg selv, dens fysiske realitet og energipotensiale. Det er jo forståelig, men: husk at verken olje eller vind produserer anvendbar energi på egenhånd.

2) Løfter vi blikket litt mer, ser vi borerigger, rørledninger, tankskip og bensinstasjoner, og utenfor der igjen oljestater, oljeselskaper og oljekapitalister – en mektig blokk rundt de fossile ressursene. I dagens Norge er vi forresten vel så mye opptatt av det grønne skiftets industri, også der fylt opp med mektige aktører som systematisk former verden.

3) Dette er likevel ikke nok, for oljen og andre energiformer er vevd inn i hverdagslivet vårt. En verden vi alle inngår i, der vi formes av kulturelle ideer om «det gode liv», der vi organiserer livene våre med hus, bil og fritidsaktiviteter, og der vi fremmer våre krav til politikerne. Også dette nivået bør være med, dersom vi virkelig vil forstå (og eventuelt kritisere) relasjonen mellom olje/energi og det moderne samfunnet.

Ordene er mine, men du kan gjenfinne tredelingen i «Lifeblood». Ei bok som belyser USAs historie 1930-2010 via både olje, kapitalkrefter, frihetsideer, New Deal og nyliberalisme. De tre nivåene er viktige, også når vi betrakter Norge – ikke bare med tanke på vår oljeavhengighet, men også når vi diskuterer f.eks vindkraft og det grønne skiftet.

Masseforbruk av olje ble skapt i en bestemt historisk sammenheng. Årsaken lå ikke i oljen i seg selv, og kan ikke forklares kun ved å peke på ny teknologi, effektiv produksjon og bedre infrastruktur. Det handlet også om endringer i samfunnet og folks forventninger til livet.

New Deal

I mellomkrigstidens USA bidro børskrakk og depresjon til at Franklin D. Roosevelt lanserte New Deal. Den nye politikken la vekt på å forbedre folks livsvilkår og levestandard gjennom en bredt anlagt livspolitikk. Ikke bare gjennom økonomiske reguleringer og bedre velferdstilbud, men også et planmessig masseforbruk av billig energi – materialisert i utviklingen av et helt nytt sosialt landskap: the suburbs, de vidstrakte forstadsområdene rundt USAs byer.

Arbeidslivet var på denne tiden preget av både fordisme (samlebåndbasert masseproduksjon) og taylorisme (vitenskapelig ledelse), der arbeiderne måtte underkaste seg til produksjonssystemets krav.

Som en fascinerende kontrast, eller kanskje en parallell, oppsto ideen om «the American Way of Life». En ny forbrukskultur tok form, for masseproduksjonen trengte masseforbruk. Lønna måtte opp, slik at flere familier kunne få råd til alle de nye produktene som strømmet ut i verden.

Mest av alt burde de kjøpe bil – en nødvendighet i forstedenes spredte bebyggelse, med kjøring mellom heimen og jobbstedet, samt til butikker og fritidsaktiviteter. Slik ble økt forbruk koblet til en idé om mobilitet og frihet, noe som over tid kom til å endre folks livsorientering.

I USA førte overproduksjon av olje til sterkt fallende priser tidlig på 1930-tallet. Løsningen lå i de nye boligområdene og de tilhørende transportårene. Her ble det skapt en geografi for et endret hverdagsliv, der økt lønn, enebolig, biler og veier sikret økt oljeforbruk. Billig energi ble «the lifeblood» for en ny livsform. Oljeavhengigheten ble skapt her, en avhengighet som med årene medførte både geopolitiske, økologiske og sosiale bekymringer. Uten oljen kunne ikke livet gå videre.

Det norske sosialdemokratiet

Omtrent samtidig som New Deal formet USA langs nye spor, begynte det sosialdemokratiske Norge å ta form. Landskapet vårt var annerledes. Byene var mindre, drabantbyene var enda ikke realisert, og det var noen tiår til Norge ble en oljenasjon. Likevel, også her fikk vi et «vekstkompromiss», der en framfor kamp om ressursene skulle maksimere veksten og sikre større kake til alle.

Disse utviklingstrekkene har jeg skrevet mye om. De belyses i Fra evig vekst til grønn politikk, og behandles mer inngående i Sosialdemokrati versus nyliberalisme. Et vesentlig poeng er at krisene i mellomkrigstiden bidro til å legitimere en mer aktiv vekstpolitikk, med sikte på å både styrke den industrielle produksjonen og forme folks praksiser.

Gjennom dette ble det vekstbaserte framskrittet institusjonalisert på annet vis enn før. Det er viktig å forstå dette. Vekstpolitikken bør ikke betraktes som «økonomiens natur». Det er en villet politikk som med tiden har blitt et taust premiss bak våre politiske veivalg. Den virkeligheten som tok form fra 1930-tallet legger fortsatt sterke føringer på hva vi anser som sant, riktig og nødvendig.

Nyliberalismen

Matthew Hubers bok om oljesmurt amerikansk livsstil viser hvordan det sosialpolitiske løftet gjennom New Deal ga opphav til nye praksiser, tanker og verdier. Folk som fikk sjansen til å eie frittliggende hus og moderne biler, erfarte for første gang en privatisert kontroll over landskapet de levde i. Denne erfaringen spilte på lag med nyliberale ideer om at hvert individ er sin egen kapital, en entreprenør som aktivt kan skape seg et nytt og bedre liv.

Gjennom hele USAs historie har liberalismen vært en vedvarende kraft, med ideer om maktfordeling og markedsøkonomi. En kulturelt konservativ tanke har samtidig vektlagt at myndighetene bør la folk få være i fred, fordi ethvert menneske er ansvarlig for sitt eget liv.

Disse dyptgripende, kulturelle impulsene fikk ny styrke gjennom selveierboligen, bilen og den billige energien. Folk med opphav i arbeiderklassens tilegnet seg en ny, borgerlig livsform, som la grunnlag for en individualistisk kultur med gryende skepsis til alle kollektive krefter – til tross for at det frie forstadslivet var et resultat av politikk og myndighetenes vilje til å forme samfunnsutviklingen.

Den virkeligheten som tok form var noe helt annet enn proletariatets liv slik Karl Marx beskrev det på 1800-tallet, og en hadde beveget seg bort fra mellomkrigstidens massesamfunn. Det som vokste fram var isteden et kapitalorientert liv forankret i målrettede investeringer og individuelle, varierte valg.

Ettersom det hele hvilte på et vekstkompromiss med billig olje, høy lønn og voksende levestandard, kom 1970-tallets oljekrise som et sjokk. Forstadslivets spredtbygde landskap, med store avstander mellom hus, butikker, bensinstasjoner og jobbsted, mistet sin status som problemfri verden. Hverdagslivets tid-rom-dynamikk ble forstyrret.

Det ble knapphet på olje, prisene steg, samfunnslivet var brått prisgitt oljeprodusenter i andre deler av verden. Dette skapte raseri mot både «Big Government» og «Big Oil», og styrket kraften i en nyliberal retorikk som framsnakket entreprenører, konkurranse og markedslogikk. Politikkens diskurs fløt i ny retning, og skapte mulighetsrom for Ronald Reagan.

Jeg var tretten år i 1980, og ute av stand til å forstå de dyptliggende strømningene som skapte de politiske endringene. Fraværet av forståelse preget nok flere enn meg. I ettertid har stadig flere oppdaget at Michel Foucault alt i 1979 analyserte nyliberalismen som «avansert styringskunst», med vilje til å spre konkurransens logikk utover samfunnskroppen, samt til å stimulere folk til å tenke mer som Homo Economicus. Med valgfrihet og entreprenørskap som mantra, der livet leves via lån, investeringer og nedbetaling av gjeld, ble individuelle, atomiserte valg til livets omdreiningspunkt.

Nyliberalismens talspersoner klarte å selge inn de nye ideene som apolitiske, som rene uttrykk for individuell innsats i frie markeder. Den friheten arbeidsfolk hadde fått gjennom New Deal og «the American Way of Live» ble slik knadd inn i nyliberal form. Det uforsvarlige overforbruket fortsatte, bare at det i økende grad ble avhengig av økologiske ressurser utvunnet i andre land – med den behagelige bieffekt at konsekvenser for miljø og samfunn var ute av øye, ute av sinn.

Nyliberal vending i Norge

Den norske industrisatsingen etter andre verdenskrig var ikke fundert i olje, men i en storstilt utbygging av vannkraft. Samtidig ble også vi vevd inn i oljealderens logikk, fram til det punktet der vi tok steget helt inn i den fossile verden og ble en oljenasjon.

Ved inngangen til 1970-tallet var vi som offensiv oljeprodusent på vei i motsatt retning av USA. Oljekrisen og forvitringen av etterkrigstidens orden traff likevel med stor kraft. Gamle løsninger med planstyring og motkonjunkturpolitikk fungerte ikke som før. Arbeiderpartiet så seg etter hvert nødt til å åpne dørene til nye ideer og nye løsninger.

De nyliberale ideene og styringsteknikkene hadde vind i seilene over hele den vestlige verden, med vekt på konkurranse og valgfrihet. Tiden var annerledes, høyrebølgen skyllet over landet, og Kåre Willoch ble statsminister samme år som Ronald Reagan inntok presidentstolen i USA.

Politikken og samfunnet gjennomgikk markante endringer. Styringsteknikkene og virkemidlene ble delvis skiftet ut, delvis kalibrert på ny måte. Siktemålet forble likevel det samme. Det vekstbasert framskrittet skulle rulle videre, med stadig sterkere forankring i utvinning og eksport av olje og gass.

Det var ikke gitt at det skulle gå sånn. En norsk, dypgrønn miljøbevegelse utfordret vekstimperativet på 1970-tallet, og løftet tanker om en annerledes samfunnsutvikling. Kritikkens kraft ble ikke varig. Isteden åpnet det etablerte samfunnsmaskineriet seg for miljøtanken, skrev den inn i vekstpolitikkens rammeverk, og staket alt på 1980-tallet ut kursen fram mot vår tids grønne skifte.

Høyenergisamfunnet

Matthew Huber sier at oljen, og i bredere forstand høyenergisamfunnet, utgjorde den materielle basisen for etableringen av det amerikanske forstadslivets privatiserte geografi. Straks denne livsformen var sementert, ble det nesten umulig oppnå justering av kursen – selv om en innså at den fossildrevne, individualiserte levemåten ikke var økologisk bærekraftig.

Med henvisning til Karl Marx sier Huber at vi må unngå en fetisjisme der oljen opphøyes til alle tings årsak. Analysen blir reduksjonistisk dersom vi ikke ser annet enn energiformens fysikk, muligheter og konsekvenser. Verden formes ikke av én faktor, men gjennom brytninger og samspill mellom varierte faktorer. For å forstå oljens kraft i samfunnet vårt, bør vi betrakte den som en sosio-økologisk relasjon som ble mobilisert i en gitt historisk og politisk sammenheng.

Gjennom dette inntok oljekapitalismen en dominerende posisjon, men også her må vi unngå å bli smalsporet. De som bare peker på storindustrien, overser hvordan et helhetlig samfunnsprosjekt ble etablert med New Deal, for så å bli videreutviklet i nyliberal retning. De sosiale og romlige strukturene som gjennom dette ble skapt, med deres avhengighet av høyt energibruk, danner fortsatt en ramme rundt dagens politiske brytninger.

Langs lignende spor kan vi forstå den norske virkeligheten. Vekstkompromisset tok her sosialdemokratisk form, og oljen ble sentral langt senere enn i USA. Over tid er det likevel tydelige overlapp i hvordan et høyenergisamfunn definerer vår orientering i verden, også når vi skal søke å løse natur-, klima- og miljøutfordringene.

Natur/menneske-veven

Et poeng i Matthew Hubers bok er at det å fylle bensin eller diesel på tanken er ett av få øyeblikk i livet der vi blir bevisst hvilke økologiske ressurser samfunnslivet hviler på. Det samme gjelder lading av elbilen. Også dét skjer i nærkontakt med energi produsert gjennom inngrep i og høsting av naturressurser.

Dette enkle poenget illustrerer hvorfor jeg valgte å forankre min siste bok i begrepet natur/menneske-veven. Høyenergisamfunnet er fra start til mål preget av begrepets realitet.  

Det Huber så fint får fram er hvordan oljen ikke bare er koblet til industriens store maktstrukturer, men også er vevd inn i reproduksjonen av menneskenes liv. Dermed blir det forståelig hvordan kritikk mot oljeavhengigheten og ønsker om rask avvikling av oljeindustrien krasjer ikke bare med økonomisk makt, men også støter mot folks oppfatning av det gode livet.

Vi trenger økt bevissthet om er at våre energipraksiser ikke kan reduseres til verken oljen-i-seg-selv, oljeindustriens makt eller rent tekniske spørsmål, fordi de i bredere forstand inngår i sosiologiske mønstre der oljen veves inn i vår livsform.

Tidvis kan det virke som om verken grønne debattanter, media eller det norske kulturrådet forstår dette elementære poenget. At mine tre grønne bøker ikke har fått mer oppmerksomhet er et symptom. Gjennom snart 10 år har jeg løftet andre perspektiver, kunnskap og argumentasjonslinjer enn de som dominerer debatten, men har fortsatt til gode å bli omtalt, anmeldt eller diskutert i de største mediene. Skal en tillate seg å si at det er skandaløst?

Framtiden

Vår tids store spørsmål er hvordan vi kan frigjøre oss fra fossilavhengigheten, uten å ofre natur og matjord på veien. Da Matthew Hubers bok ble publisert i 2013 manglet setningens siste ledd. Mye er endret siden da. Tapet av naturmangfold har blitt flyttet opp på agendaen, og folkelige protester mot det grønne skiftets industri har vært hard og markant.

Fra mitt ståsted er dette bra, for jeg har fremmet naturens sak hele veien. Likevel tenker jeg at Huber har et viktig poeng, når han sier at de som konsekvent bekjemper all grønn industri har inntatt et naivt ståsted.

Jeg sier definitivt ikke ja til hva som helst, og visse former for grønnvasking bør avvises totalt. Samtidig bør vi innse at energispørsmål er vevd inn i et bredt felt av sosial reproduksjon, der vi alle forventer sikker og rimelig tilgang på strøm og drivstoff. Dette er vår virkelighet, og det betyr at omstillingen til en grønn framtid neppe lar seg gjennomføre uten at fossil energi erstattes av fornybare energiformer og tilhørende grønn industri.

Det vi må unngå er tendensen til å redusere energi til et teknisk og økonomisk problem, der diskusjonene kun handler om hvilke teknologier som skal løse enhver utfordring. Først var det vindkraften som skulle redde oss. I dag er det kjernekraften. Langs det sporet ruller debatten forutsigbart videre.

Nei, sier jeg, energiframtiden kan ikke reduseres til et spørsmål om teknologi og fysiske realiteter. Vår produksjon og bruk av energi er vevd inn i sosiale og politiske prosesser, som ikke bare responderer på kapitalens logikk, men også på folks livsverdier og samfunnets funksjonsmåte. Derfor kommer vi oss ikke videre uten å diskutere politikk, kultur og samfunnsliv, der vi bør åpne oss mer for livsformer som krever mindre ressurser og fungerer mer i harmoni med naturen.

På 1930-tallet åpnet kapitalismens krise for en reorganisering av produksjon og reproduksjon, i USA forankret i en energipolitikk som koblet rimelig olje til nye levemåter. Snart hundre år senere er tiden inne for å forme livet langs mer bærekraftige spor.

The cars, homes, roads, and countless petroleum products that make up so much of American life are products not of atomized individuals but broader social relations, public investments, and legacies of social and environmental injustice. The struggle to move “beyond oil” is not only a struggle over a fuel, or a technology, or even simply a struggle against “Big Oil”; it is a struggle to make visible once again the social and collective forces that make any “life” possible. (Huber 2013: 169).

For ett år siden ga jeg ut den korte og konsise boka Grønt manifest. Jeg får tillate meg å si at den fortjener både lesere og debatt – for, den gir et bidrag til det Matthew Huber for ti år siden etterlyste: mer fokus på hvordan vi kan utvikle en helhetlig, grønn livspolitikk.

David Bohm – Om dialog

«Kvantefysiker, filosof, tenker, intenst opptatt av å bidra til en mer harmonisk – og for ham mer dialogisk – verden. Han studerte under Robert Oppenheimer og samarbeidet nært med Einstein «. (Redaksjonens omtale)

Det undrer meg litt at de i omtalen føler behov for å presisere at han var filosof OG tenker. Åpenbart er man ikke helt sikre på at filosofer tenker, og det menes også noe annet med ordet enn at han var kvantefysiker. Ord kan være underlige, så også ordet «dialog». Bohm var «de siste femten-tyve årene svært opptatt av dialog som en kreativ og meningsfylt – og høyst nødvendig – kommunikasjonsform». Han var original nok til å oppsøke både Dalai Lama og den indiske filosofen og mystikeren J. Krishnamurti for å undersøke bevissthet. En av de mest interessante tenkere siden Sokrates og Platon når det gjelder dialog. Utgangspunktet hans var den verden han levde i:

Hva handler problemene i verden om? Det er så mange at vi knapt kan begynne å liste dem opp. Vi opplever krig, sult, tortur, plyndring, sykdom, alle slags skitne knep i politikken. Vi har en slags polarisering mellom øst og vest – hvor Vesten bekjenner seg til verdier som individets rett og frihet og Østen holder frem det kollektive samfunn der alle blir tatt vare på. Vi har nord/sør-polariseringen – med mer rikdom i nord enn i sør. Det er enorme problemer i Afrika, Sør-Amerika og i deler av Asia; med enorm fattigdom, høye gjeldsbyrder og en kaotisk økonomi».

(«Om dialog – veien til åpen kommunikasjon», s87, samling av flere essays fra ca 1970-1990)

Hva betyr dette for deg? Opplever du at mye er vanskelig å snakke om? At familieselskaper går i oppløsning når vanskelige tema blir tatt opp? Følelser tar overhånd, og man forstår plutselig hvorfor det er krig i verden?

I en Dialog (med stor forbokstav) handler det om FORSTÅELSE. Hvorfor mener svigerfar det han sier? Hvorfor forstår ingen hva jeg egentlig mener? Hvorfor holder alle fast på sine synspunkter? Hvorfor må vi krangle? Vel, i stor grad er vi lært opp til å holde fast på det vi er overbevist om. Det er en del av vår personlighet; våre verdier står på spill. Bohm skriver om «inkoherens», og det er nok et uvanlig ord i forbindelse med dialog – det er derimot naturlig for en fysiker. Når lyset er koherent, så samles det i en laserstråle som kan kutte gjennom det aller meste. Vanligvis er mennesker lite koherente; det er et mangfold av synspunkter, og de fleste ønsker å ha rett. Det er ikke galt å ha tro på seg selv, og hevde sitt unike egenverd – men, samtidig kan det være viktig å lytte til andre. Det er mange eksempler gjennom historien, og opp til våre dager, på at manglende forståelse og lytting fører til store konflikter. Nå skal vi ikke være så naive at vi tror dialog er løsningen på alt, men det er en plass å starte – noe mange har oppdaget. Dialog er nærmest blitt et moteord, men samtidig har det fått mange betydninger, og alle er ikke i samsvar med Bohm sine tanker om dialog. Det er vanskelig å ha dialog dersom det grunnleggende synet ikke kan endres – som ofte er tilfellet mellom religiøse fraksjoner. Det er kun en illustrasjon, det gjelder også politiske partier og gjerne internt i familier også – kan foreldre ha en ærlig dialog med barna om hva som skal være reglene hjemme? Bohm skriver: «Det som oftest hindrer dialog, er når vi holder fast ved egne antakelser og meninger og forsvarer dem». Da oppstår inkoherens – vi vil ikke bøye oss, og som naturvitenskapsmann mente nok Bohm at dette ligger i oss som en forsvarsmekanisme. Det er vår biologiske arv. Derfor krever det mye å venne seg til en åpen dialog hvor forsvaret legges ned, og vi er åpne for nye impulser.

Bohm forteller om Einstein og Bohr, to briljante fysikere – som i starten av sine karrierer var gode venner. Mot slutten gikk de ned i skyttergravene, og hadde ingenting å snakke om – teoriene deres ble fastlåste. På et vis satt de med hver sin religion, og det omfattet også de studenter og følgere som sverget til den ene eller andre. Bohr konsentrerte seg om kvanteteorien og Einstein om relativitetsteorien. Begge ville fremheve det de mente var sannheten, og dermed stoppet dialogen. Fordi dialog handler om mening og forståelse. Bohm skriver at vi må være på vakt mot «sannheten». Den er ikke umulig å nå, men ofte hevdes noe å være sant uten at det kan være det – det er ingen grunn til å tro at to likeverdige vitenskapsmenn har funnet hver sin sannhet. En må i tilfelle ta feil. Den berømte vitenskapsmannen Max Planck sa: «Nye ideer vinner egentlig ikke. Det som skjer er at gamle vitenskapsmenn dør og nye kommer til med nye ideer». Kanskje Einstein og Bohr kunne hatt en dialog, men Bohm skriver at: «I prinsippet kunne de ha gjort det, men jeg tror ikke vitenskapsmenn på den tiden visste noe om hva dialog i vår forstand var». (s75)

Det er ikke sikkert at vi alle vet det ennå. Jeg minnes debatten om «Bokløv-stilen» i hopp – det var en svenske som plutselig spredde beina i svevet, og kom lenger ned i bakken enn de aller fleste. Med stilkarakterer til stryk. De fleste mente det var det styggeste de hadde sett, og Arne Scheie var en aktiv kommentator den gang, og sterk motstander av denne stilen. Så gikk årene, og nå er det utenkelig at noen vil hoppe uten det som kalles V-stil. De fleste synes det er vakkert nå. Frontene var knallharde den gang. Slik er det kanskje med mange saker, og spørsmålet er ofte hvor mye vi egentlig vet om det vi diskuterer. Det vil vi forsøke å ta opp i våre dialogkafeer. Bohm skriver også om problemer og paradokser, og mener at vi vanligvis forsøker å løse alt som om det er et problem, mens det ofte er et paradoks:

Menneskeheten står foran en nærmest eksplosiv økning av vanskeligheter som skriver seg fra forsøket på å behandle kaoset i tenkemåte og følelser som om det var problemer.

(s108)

Vi merker det sjelden selv, men våre tanker er ofte inkoherente og følgelig ulogiske. Vi baserer mye på følelser, og det kan fremstå som kaos. Alt kan ikke løses, fordi vi har sterk tro på mange ting, og vil ikke endre den. En dialog kan i det minste gi et innblikk i vår egen bjelke i øyet, og redusere lysten til å dømme splinten i andres.

I våre dager er konfliktene nærmest uendelige, og vi kan ikke snakke om alt alltid. Vi vil velge et tema hver gang, og inviterer interesserte til å delta.

David Hume og induksjon

Though there never were a circle or triangle in nature, the truths demonstrated by Euclid would forever retain their certainty and evidence. Matters of fact […] are not ascertained in the same manner; nor is our evidence of their truth, however great, of a like nature with the foregoing.

(Hume 1748/2016)

Goodman’s New Riddle is, among other things, an argument against the possibility of a formal inductive logic.

(Rosen 2013 (1))

Riddles of Induction

Hume har laget en god del krøll i filosofihistorien; både innen moralske og vitenskapelige områder har han sådd tvil om mulighetene til å finne sannheter. Han avviser det i begge tilfeller. Det førte blant annet til at han ikke fikk en stilling som professor i moralfilosofi fordi det var tvil om han kunne regnes som kristen, og på 1700-tallet var det umulig å være moralsk dersom man ikke var kristen. Ateister var forhatte, og Hume var så nær ateisme at han måtte dels bekjenne at han også trodde på Gud for i det hele tatt å bli ansatt noen plass. Han ble bibliotekar, historiker og ambassadør etterhvert – samt en av de mest innflytelsesrike filosofer i hele historien. Han var den første som innså hvor viktig følelser er, og mente det var bestemmende blant annet innen moral. Vi føler først, og så rasjonaliserer vi. Det som skiller moral fra vitenskap, er at moralske regler sjelden endrer seg, vi holder fortsatt fast på det som ble skrevet for flere tusen år siden. Jeg går ikke nærmere inn på det her.

Her konsentrerer jeg meg om det som kalles «Induksjonsproblemet», og som førte Karl Popper frem til sine viktige teorier om at det ikke er mulig å verifisere (bekrefte) noe i vitenskap. Det beste som kan oppnås er at en hypotese eller en teori over lang tid motstår forsøk på falsifisering. Det vil si at det aldri blir sant i streng betydning av ordet, og historien viser nok av eksempler på at vitenskapen har endret sine standpunkt når nye opplysninger, ny forskning, kommer til – for eksempel Einstein sine teorier mot Newton. For å starte med et kjent sitat fra Hume:

That the sun will not rise to-morrow is no less intelligible a proposition, and implies no more contradiction than the affirmation, that it will rise.

(Hume 1748/2016)

Hume definerte sine tanker omkring dette i både sitt første verk Treatise of Human Nature og i seksjon IV i det verket han selv anerkjente som sitt beste: Enquiry concerning the Principles of Morals. Sitater her er fra det siste verket. Spørsmålet er hva som gjør at vi er sikre på at solen vil stå opp i morgen, som den alltid har gjort i vår levetid – og så langt vi kan bedømme i hele jordens levetid. I dag kan dette forutses med en nøyaktighet ned på minuttet, noe som skyldes den vitenskapelige utvikling og stadig mer avanserte måleinstrumenter og teorier. Likevel kan vi alltid spørre om det vil skje neste gang uten å begå noen logiske feil. Størst viktighet har kanskje dette utenfor det naturvitenskapelige feltet, særlig i moderne tid hvor Popper har hatt innflytelse. Det betyr at mye vi kaller vitenskap i dag – samfunnsvitenskap og deler av filosofien for eksempel – ikke kan spå noe sant om fremtiden, knapt nok om fortiden. Det siste er en annen type utfordring som ikke tas opp her. Det betyr videre at svært mye av det vi mener er sant i dagliglivet dessverre ikke oppfyller kravene til sannhet. Popper skrev: «That inconsistencies may easily arise in connection with the principle of induction should have been clear from the work of Hume; also, that they can be avoided, if at all, only with difficulty”. (Popper 1935/2002) Vanskelighetene var så store at Popper valgte å se helt bort fra induksjon i vitenskap, og han lanserte en ny teori som vi nok kan si er i hovedsak gjeldende ennå, basert på deduksjon og falsifikasjon. En hypotese, eller teori, blir da stående til den blir motbevist. Denne stadige jakten på å motbevise (falsifisere), er etter Poppers mening det beste tegnet på rasjonell atferd, og høyden av det vi kan nå av viten. For praktiske formål velger vi det som har motstått slike angrep lengst, og vi kaller det for kunnskap selv om det ikke er sant.

Hume skrev: «When a child has felt the sensation of pain from touching the flame of a candle, he will be careful not to put his hand near any candle…”, og ville med det fremheve at det ikke kan finnes argumenter til noe som selv barn og dyr kan oppfatte. Det er basert på vane og instinkt. Det kan ikke være noen forbindelse mellom eksperimenter og fremtidige hendelser, uten at vi legger til «…a medium, which may enable the mind to draw such an inference, if indeed it be drawn by reasoning and argument. What that medium is, I must confess, passes my comprehension…” (Hume 1748/2016) Det er det som i dag kalles UN (Uniformity of Nature):

For the most part, if a regulatory R (e.g., All Fs are Gs) holds in my experience, then it holds in nature generally, or at least in the next instance.

(Rosen 2013 (2))

Å tro dette er ikke irrasjonelt, og vi kan holde oss til prinsippet i dagliglivet – noe Hume selv også gjorde. Det er bare ikke holdbart i vitenskap, som var idealet til Hume også på det etiske og moralske området. Det ligger åpenbart en skeptisisme i dette, som var radikal den gang og omstridt også i dag. Rosen skriver: «The conclusion seems inescapable: Every inductive argument employs UN as a premise, so no inductive argument can ever justify UN”. (Rosen 2013 (2)) Kan vi da ha noe sterkere tro på vitenskap enn på religion?

Godman’s Riddle

And we owe belated apologies to Hume. For in dealing with the question how normally accepted judgments are made, he was in fact dealing with the question of inductive validity.

(Goodman 1979/1983)

Goodman mente at Hume hadde forstått mye, men ikke hele dybden av problemet med induksjon. Det var særlig problemet med å skille «lawlike from accidental statements» han var opptatt av, og illustrerte det med flere eksempler, men det mest kjente er nok introduksjonen av ordet «grue» i forbindelse med hypotesen «all emeralds are green». Han innførte da en tid t, hvor alle smaragdene registrert før dette var grønne. De kunne imidlertid også betegnes som «grue», som da «applies to all things examined before t just in case they are green but to other things just in case they are blue”. (Goodman 1979/1983) Grue smaragder registrert etter t vil da være blå. Uten en lov som tilsvarer det vi kan finne i deduksjon: «As principle of deductive inference, we have the familiar and highly developed laws of logic…” (Goodmann 1979/1983), så er det umulig å finne ut hvilke prediksjoner som er gyldige og hvilke som ikke er gyldige – for eksempel om solen står opp i morgen eller om smaragden vil være grønn eller blå etter t. Goodman mente at «Hume overlooks the fact that some regularities do and some do not establish such habits; that predictions based on some regularities are valid while predictions based on other regularities are not” (Goodman 1979/1983) Vi må være i stand til å skille mellom disse, noe vi ikke er pr. i dag.  Resultatet av dette er nedslående: “The theory works where it works” – det er umulig å få en teori endelig bekreftet, og problemet er større enn vi først antar: “…the problem of predicting from past to future cases is but a narrower version of the problem of projecting from any set of cases to others”. (Goodman 1979/1983) Den nye gåten om induksjon blir dermed svært viktig, og må løses.

Hvor står vi i dag?

Rosen skriver at både Goodman og Strawson innfører begrepet «inductive validity» for å løse den første gåten. Det defineres slik:

An argument from premises P, Q,… to a conclusion C is inductively valid just in case anyone who accepts the premises while rejecting the conclusion is being unreasonable.

(Rosen 2013 (1))

Det åpner for et spørsmål om hva som er «reasonable», og svaret til Strawson er da at det er det som gjelder «…by our standards». (Rosen 2013 (1)) Rosen sammenligner det med grammatikk, som vi bruker i språket, og å tvile på de reglene vil ikke være mulig i det samfunnet man lever i. Rosen antyder at den løsningen ikke holder helt.

Den andre gåten løses av Goodman ved å innføre at enkelte ord er «entrenched in our practice». Det vil si at grønn er et «entrenched predicate», mens grue ikke er det. (Entrenched ideas are so fixed or have existed for so long that they cannot be changed) Vi kan se på mange ord som sanne fordi de er grunnlagt i vårt eget samfunn. Rosen mener kriteriet til Goodman er for sterkt, fordi vitenskapen kan innføre nye begreper og bruke disse i en definisjon, eksempelvis «black hole», som da er et «projectible predicate despite the fact that it is not at all entrenched» (Rosen 2013 (1)) Rosen lanserer en tanke som kan minne om språkspillene til Wittgenstein når det gjelder troen på grue eller grønn: «So the only reason I have to accept the view that grass will be green in the future is that I have been raised in a community which ‘green’ rather than ‘grue’ is entrenched». (Rosen 2013 (1)) Det åpner for relativisme – sannheter vil være forskjellige alt etter hvilket samfunn du er vokst opp i, og en skepsis til at sannheter kan finnes ved hjelp av induksjon.

Vi vet at enhjørninger ikke eksisterer, men det har ikke manglet på de som ville bevise at den fantes. Den siste store enhjørningsjakten foregikk på begynnelsen av 1900-tallet, «Kolonisten Harry Johnston ville undersøke rykter om at dyret fantes i Ituriregnskogen i Sentral-Afrika. Han fant ut at enhjørningen hadde blitt forvekslet med okapien«. (SNL) En annen kjent historie er den om hvite svaner; lenge var alle sikre på at alle svaner var hvite, men så traff noen på svarte svaner i Australia i 1697 (Wikipedia). Da var det ingen sannhet lenger. Dette brukes ofte i dag for å illustrere at verden er uforutsigelig, vi må være forberedt på at usannsynlige ting kan skje. «Svart svane-teorien» ble introdusert av den libanesiske essayisten Nassim Nicholas Taleb i boken The Black Swan: The Impact Of The Highly Improbable, utgitt i 2008.

Verden i dag viser oss at mennesker er forskjellige, og selv vitenskapen må ta hensyn til at det er mye som det er umulig å vite om er sant. Det gjelder ikke like sterkt innen matematikk og dels logikk, vi har lov å si at 2+2=4 er en sannhet.

Det er vanskelig å redde teoriene som er basert på induksjon rent logisk. Det er ikke mulig å si noe om fremtiden basert på erfaringer, likevel gjør vi det hele tiden. Det kan kalles et paradoks, men et som Hume også levde med – i hverdagen gikk han ut fra at solen ville stå opp hver dag, og at mørke skyer kan bety regn. Logisk og rasjonelt fant han imidlertid ingen nødvendig sammenheng, og vi vet at det ble stor ståhei da en greker fortalte om landet Thule, hvor solen aldri gikk ned:

Pytheas var en gresk handelsmann og oppdagelsesreisende fra Massilia (Marseille) som foretok reiser i Vest– og Nord-Europa og skrev en beretning om det; Om havet, som kun er fragmentarisk bevart.

Han besøkte England, Irland, Nord-Tyskland og Nordsjøområdet. Han var den første i den gresk–romerske verden som beskrev midnattssolen og landet han kalte Thule, som muligens var Norges kyst.

Store norske leksikon (2005-2007): Pytheas i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 13. november 2023 fra https://snl.no/Pytheas

Vi må kanskje leve med en viss usikkerhet, og være ydmyke i forhold til bastante konklusjoner på andre områder enn matematikk og logikk. Behandlingen her har nødvendigvis blitt summarisk.

Litteratur

Goodman, Nelson. 1979/1983. 4.utg. Fact, Fiction and Forecast. Cambridge: Harvard University Press

Hume, David. 1748/2016. Enquiry Concerning Human Understanding. London: Delphi Classics

Popper, Karl. 1935/2002. The Logic of Scientific Discovery. London: Routledge Classics

Rosen, Gideon (1). Lastet ned 2013. “The New Riddle of Induction”. Princeton https://www.princeton.edu/~grosen/pucourse/phi203/goodman.html

Rosen, Gideon (2). Lastet ned 2013. “The Problem of Induction”. Princeton. https://www.princeton.edu/~grosen/pucourse/phi203/induction.html

Filosofi som terapi – What is man, and what can he become?


I dag er det blitt en stor industri som kan kalles «art of living», men den ligger vanligvis utenfor all tenkning som krever logisk holdbarhet, empirisk forskning og rasjonalitet. Å skape seg selv er en trend i dagens samfunn. Det er likevel fjernt fra Sokrates sin tanke, sagt i Apology, om at «the unexamined life is not worth living». (Plato 2015, s52) I praksis gikk han i døden for denne tanken.


Det er en rasjonell granskning Sokrates snakker om, mens denne industrien i hovedsak er basert på følelser. Hvor ligger da den retning vi bør ta som mennesker dersom det er visdom og et lykkelig liv som er målet? Det virker fornuftig å se på de filosofer som har vært mest opptatt av dette spørsmålet, og da er det vanskelig å komme utenom tre av de største: Sokrates, Platon og Aristoteles. Jeg vil her se særlig på formidlingen. Aristoteles er kjent som grunnlegger av retorikken – selv om det ble diskutert også før hans tid; særlig var Sofistene en økende maktfaktor i det gamle Athen. Det ble dannet forskjellige skoler som hadde prominente læremestre, en av de mest kjente var Protagoras. Aristoteles hadde også i sin Retorikk en brodd mot tidligere læremestre i retorikk, særlig de han litt nedlatende kaller for «håndbokforfatterne». (2006, 1354a) Nøyaktig hvem han siktet til er uklart. Ryle skriver: «Between the time of Protagoras and that of Aristotle in his early teaching years, there had appeared a considerable number of Arts of Rhetoric». (1965, s1) Sokrates/Platon brukte i hovedsak dialog som virkemiddel, og særlig Protagoras og Menon blir sett nærmere på nedenfor. Jeg går lite inn på retorikk her, det står mer som en kontrast mot dialogen.

Kunnskap eller visdom?


It is not just clear that the philosophical enterprise has served as a source of knowledge. And if that is so, then there is reason to worry that philosophy, at least as it has thus been practiced, has been an intellectual failure.

(Kornblitch 2012, s261)


Det første jeg vil ta for meg her, er et skille mellom kunnskap og visdom. Det er ikke det samme, noe Sokrates illustrerer ved å hevde at han vet at han ikke har noen kunnskap, og derfor er han den viseste av alle ifølge orakelet (eller guden) i Delphi. Hva består denne forskjellen i? Det er interessant fordi jeg mener det henger sammen med valget av formidling som Platon har gjort. Som Michael Frede skriver: «The most important feature here, clearly, is that the dialogue, unlike a treatise, is piece of fiction in which the characters in the fiction are made to advance an argument”. (1992, s204) I våre dager settes gjerne frem en tese som skal forsvares, noe som kan gi innsikt og kunnskap, men muligens ikke visdom? Kornblitch skriver videre i sin artikkel “Is Philosophical Knowledge Possible?” at det ikke mangler på selvsikre filosofer med sterke synspunkter på en rekke områder, ham selv inkludert. Det er likevel ikke nødvendigvis kunnskap fordi noen er sterkt overbevist om at det er sant. Det skillet som Konblitch trekker opp, er at innen vitenskap så har det vært «progress», og «The sciences has been a source of a substantial amount of knowledge» (2012, s261) Slik er det ikke innen filosofi, og det er nok mye av grunnen til at det har utviklet seg retninger som vil være så nær naturvitenskapen som mulig når det skal forskes innen filosofi. Det er innen denne tradisjonen Kornblith skriver, når han bemerker at «Issues debated at the time of Plato and Aristotle, Descartes, Hume, and Kant, are still debated today». Kornblith mener at innen filosofi så viser denne uenigheten (disagreement) at vi ikke har akkumulert kunnskap. I filosofi er det kun enkelte områder hvor kunnskap kan nås: «Opinion in logic and set theory, despite areas of real disagreement, seems to have the same general convergent as the empirical sciences”. (2012, s266) Utover det er det få områder i filosofi hvor kunnskap kan spores. Hva er det da som fremdeles fascinerer oss med de antikke filosofene?


Formidlet de ingen kunnskap?
Men, nettopp her ligger den store visdommen som gjorde at «the God of Delphi» erklærte at ingenvar visere enn Sokrates. Det utsagnet gjorde at han startet jakten på noen som kunne være visere enn ham selv, og fant ingen: «I went on searching after a man who was wiser than myself; at first among the politicians; then among the philosophers; and found that I had an advantage over them, because I had no conceit of knowledge”. (Platon 2015, s29) Det er denne jakten som ga Sokrates et dårlig rykte blant de mektige i Athen, ikke minst fordi mange unge menn fulgte i fotsporene hans og prøvde seg med den samme dialogiske metode som mesteren. Dialogen vokser her frem, både i motsetning til sofistenes lange og retoriske taler og for å kunne avsløre uvitenheten blant dem som anså seg som kloke og kunnskapsrike. En annen grunn for Sokrates var å opptre som jordmor – som hans egen mor hadde vært – og dermed bringe frem den kunnskapen som alle hadde i seg.

En av de kjente dialogene som viser dette, er Menon. Denne dialogen presenterer det som har blitt kjent som «Menons paradoks»: «And how will you enquire, Socrates, into that which you do not know? What will you puth forth as the subject of enquiry? And if you find what you want, how will you ever know that it is the thing that
you did not know?” (Platon 2015, s706) Svaret på «Menons paradoks» i Menon, er at det finnes evige sannheter som vi mennesker kan få tilgang til, men ikke gjennom språket som sådan: «The soul, then, as being immortal, and having been born again many times, and having seen all things that exist, whether in this world or in the world below, has knowledge of them all» (2015, s707) Dette demonstreres i praksis ved at Sokrates veileder en tilfeldig slavegutt til å løse geometriske problemer. Gutten ledes til et punkt hvor han innser at han ingenting vet, og Socrates sier: «Is he not better off in knowing his ignorance?» (2015, s712) Det stopper ikke der, fordi fra dette punktet kan ny kunnskap bygges, og at det er mulig beviser da at kunnskapen har vært i gutten alltid – fordi Sokrates lærer ham ingenting, han spør bare. Måten Sokrates lokker frem kunnskap på er pedagogisk sett svært bra, fordi det ender med at eleven formulerer sin egen oppfattelse ut av eget bryst: «Den sokratiske samtale går netop ikke ud på at bibringe eleven en mening, men tværtimod på at fratage ham de tilfældige og falske meninger, han på forhånd besidder» (Sløk 1991, s16) Her nærmer vi oss den bedervelsen av ungdommen som Sokrates til slutt ble dømt for.

For hva gjør det med et samfunn dersom ungdommen blir fralært all tradisjon? Det regnes gjerne som limet i et samfunn at vi har felles verdier og felles kunnskap, særlig om historien til det samfunnet vi lever i. Det er kime til opprør i Sokrates sin virksomhet.

Sokrates/Platon i dialog med omverden


Platon er på et vis selve opphavet til koplingen mellom dialog og filosofi i den vestlige tradisjon. Med inspirasjon fra Sokrates utviklet Platon som forfatter en filosofisk dialogform,og treningen ved hans skole bestod blant annet av strukturerte ordvekslinger.

(Fossheim2022, s18)


Det er klart at formen vi kjenner Sokrates gjennom, er dialogene som er skrevet av Platon. For Sokrates var det slik at det var det beste som kunne skjedd Athen at han ble født der: «For know that this is the command of God; and I believe that no greater good has ever happened in the state than my service to the God». (Platon 2015, s43) Det som kan ha gjort ham plagsom, er når han sier at «I am that gadfly which God has attached to the state, and all day long and in all places am always fastening upon you, arousing and persuade and reproaching you». (2015, s43) Kierkegaard skriver om Sokrates: «With Socrates the stream of historical narrative, just like the river Guadalquivir, drops underground for some distance, only to rush out again with renewed power”. (1989, s198) Han spiller her hen på alle de forskjellige skolene som vokste ut av Sokrates sin lære – den mest betydningsfulle selvsagt Platons Akademi. Akademiet besto i en form i over 900 år, og er årsaken til at det aller meste er bevart av Platon sine skrifter. Dermed er også Sokrates stadig levende i filosofien. Det er vanskelig å skille Sokrates/Platon i nevneverdig grad. Johannes Sløk skriver om dette: «Derfor er det nok rigtigt, at Platon i sin vidtfavnende filosofi er vokset langt ud over, hvad Sokrates faktisk havde sagt og tænkt» (1991, s15) Det gjøres likevel i den sokratiske ånd. Det er nær umulig å skille dem: «Vi må ligesom acceptere, at den tænker, vi i Platons forfatterskab står overfor, ikke med bestemthed kan identificeres med nogen faktisk person, men er en fiktiv dobbeltskikkelse
Sokrates-Platon». (1991, s15)


Hadde Sokrates et budskap?

Ifølge tiltalen hadde han minst en agenda: «It says that Socrates is a doer of evil, who corrupts the youth; and who does not believe in the gods of the state, but has other new divinities of his own”. (Platon 2015, s35) Agendaen var angivelig å ødelegge ungdommen, noe som kan ha sin bakgrunn i at to av de som fulgte Sokrates senere ble en del av de 30 tyranner. Kierkegaard tar grundig opp historien før og etter Sokrates, og mente at «Athen of this period calls to mind what Rome was at a later time. Intellectually, Athens was the heart of Greece» – men, bystaten var på full fart mot ruin. Den måtte reddes, og hvem bedre enn Sokrates til det? Han sa det selv i Forsvarstalen når han refererte til seg selv som «the gadfly», den som skal plage og irritere – men, også frelse. Kierkegaard konkluderer med at sett fra statens side, så var Sokrates skyldig: «Against the established order of things, the substantial life of the state, his whole life was a protest”. (1989, s217

Hallvard J. Fossheim skriver: «Hva innebærer det at Platon forstår tenkning som dialog?» (2022, s21) Det er heller ikke et enkelt spørsmål å svare på. Det er klart at Platon i sine dialoger har en tanke om det finnes evige sannheter; jfr her idélæren. For å finne frem til disse sannhetene, må det utføres en prosess som er negativ og destruktiv; tidligere fordommer må brytes ned. Det er frigjøringen av individet som er i spill, slik at eleven kan «virkeliggjøre den etiske grundholdning» (Sløk 1991, s16)

Dette kan være krevende, og det kan gå «som det altså gik Alkibiades, at han stopper ørene til og flygter». (1991, s17) Fossheim beskriver noe av det samme når han skriver at «Igjen og igjen dramatiserer Platon hvordan det på forskjellige måter er det kjære selv, karakterens selvbilde og ønske om å bli sett på en viss måte, som kommer i veien for en vellykket dialog». (2022, s22) Man kan spørre om det kan bli en helt vellykket dialog dersom Sokrates har en formening om hvor dialogen må ende – det vil i tilfelle bety at hele dialogen blir mer retorisk; en formidling av et budskap gjennom en aktivitet som skal få motparten til selv å oppdage dette budskapet. Da er vi tilbake til spørsmålet om hvorvidt Sokrates egentlig har et budskap – er han ærlig når han sier at han ingenting vet? Mange dialoger ender i villrede, og de kalles «aporetiske dialoger» (Fossheim 2022, s23) Hva er hensikten med dette? Tross alt er det Platon som har skrevet dialogene, og vanligvis er han ikke med der det skjedde – unntaket er primært forsvarstalen til Sokrates. Sløk skriver: «Imidlertid er det nu blevet klart, at hvad enten det er dialogen eller myten, vi har for os, så har Platon med flid formuleret sine tanker således, at det i sidste instans er overladt til læseren selv at finde sandheden”. (1991, s18) Når det er snakk om myter, anekdoter, historier og annet – så er det nok hulelignelsen som er mest kjent. Den illustrerer hvordan Platon ser på livet; det er en skyggetilværelse for de aller fleste, lenket fast nederst i hulen. Å komme ut av hulen, ut i solen, er en skjellsettende opplevelse – og de som opplever det må velge om de vil være i solen eller gå tilbake til de som er lenket fast for å undervise dem. Problemet er at de ikke vil bli trodd, de vil bli ledd ut og henrettet:


Men would say of him that he went up and down he came without his eyes; and that it was better not even to think of ascending; and if any one tried to loose another and lead him up to the light, let them only catch the offender, and they would put him to death»

(Platon 2015, s1467)

Sannhet eller retorikk?

Flere dialoger tar opp denne kampen, og en av de mest kjente er Protagoras – om en sofist som skal ha uttalt at «mennesket er alle tings målestokk». Sokrates sier tidlig i dialogen: «Yes, the wisest of them all nowadays, presumably, provided you think the wisest of them all is Protagoras». (Platon 2015, s473) Det er mye som tyder på at Sokrates allerede her viser sin ironi. Sokrates er hentet av Hippocrates, navnebror til den mer kjente legen, som ønsker å bli en elev av Protagoras og vil ha med seg Sokrates som hjelp og støtte. Debatten er omfangsrik i denne dialogen, og mange virkemidler tas i bruk – mytologi er sentralt, utspørring av den andre part, enetaler med retoriske poeng – og mer dialog enn ren utspørring i sekvenser. Å tolke denne i noen dybde er det ikke plass til her, men den er en av de mest interessante dialogene fordi den ender på merkelig vis. Jowett skrev rundt 1892: «Also it may be observed that Socrates shows him as much respect as is consistent with his own ironical character; he admits that the dialectic which has overthrown Protagoras has carried himself round to a conclusion opposed to his first thesis» (2015, s469)

Det kan altså tolkes som en litt motvillig respekt for Protagoras, som nok var en av dem som hadde de mest gjennomtenkte teorier om livet og staten – og den etikk som er nødvendig for et godt liv. Utgangspunktet er at «virtue can not be taught», og dialogen gir et usedvanlig rikt bilde av alle muligheter her. Uten at vi dermed ender i noen endelig konklusjon, men mer i en slags forvirring: «Now I, Protagoras, perceiving this terrible confusion of our ideas, have a great desire that they should be clared up”. (Platon 2015, s539) Det må imidlertid utstå til en annen gang, dialogen slutter her ved at Protagoras uttrykker beundring for Sokrates: «I admire you above all men I know…», men at det er andre ting som nå må gjøres slik at de går hver til
sitt.

Det er klare elementer av retorikk fra begge parter i denne dialogen, men i motsetning til retorisk tankegang så slutter den altså uten å gi noe klart budskap. Det er igjen grunn til å undres over hva Platon egentlig ville, men det er en tanke at han først og fremst ville utforske alternative synspunkt:

It allowed him to present views which in his opinion deserved closer scrutiny and further reflection of a kind needed if one wanted to arrive at a clearer understanding of the matter at issue.

(Frede 1992, s215/16)

Man kan nok si at Platon tok aktivt i bruk det samfunnet han var omgitt av, og brukte de personer han mente kunne gi emnet en grundig vurdering – uten å konkludere. Det er mulig å tolke dialogen som ironi – eller satire – hvor Platon illustrerer hvor lite visdom og kunnskap Protagoras egentlig hadde – i betydning evigvarende sannheter var det åpenbart ingen, ettersom Protagoras «snur kappen etter vinden», og mener det motsatte til slutt av det han mente innledningsvis. At Sokrates gjør det samme, er nødvendig for å gi et bilde av fullstendig forvirring når man innlater seg i diskusjon med en sofist. Jowett skrev: «The whole may also be considered as a satire on those who spin pompous theories out of nothing». (2015, s467) Ryle foreslår at det er et utslag av den treningen i argumentasjon som foregikk i Athen, i «recent Moots», noe som gjorde at «these pre-Republic dialogues culminate not in doctrines but only in eristic checkmate» (2009, s64) Det er med andre ord ikke søken etter sannhet, men det som gjerne kalles for «gymnastisk dialog» hvor hensikten er å trene på å fremme flere sider av en sak.

Det finnes alltid mange muligheter til tolkning i dialogene – det er med på å gjøre dem levende den dag i dag.

Hva kan vi si til slutt?

Sokrates blir stående som et mysterium, og dialogene er levende for oss fremdeles – kanskje fordi det er slik Fossheim skriver: «For det er ikke bare slik at Platon gjennom dialogene dramatiserer hvordan vi tenker. Han levendegjør også Sokrates for oss, som noen vi kan fortsette å tenke sammen med». (2022, s24) Ironien er en del av dette, det skaper en ekstra dimensjon. Ironi står motdogmatisme. Og som Booth skriver: «And there is never a hint that wisdom is undesirable”. (1974,
s274) Det er snakk om å tenke selv, og ikke la seg lede av autoriteter eller tradisjonelle sannheter som ikke er annet enn stivnede vaner: «For nothing but our own thought gains us knowledge». (Frede 1992, s219) En annen som også er et mysterium, er tidligere nevnte Wittgenstein. For både Sokrates/Platon og Wittgenstein gjelder det at formen er filosofi, det er ikke dogmatikk i skjul. Det er mulig at ingen av dem faktisk visste hva som var sant, og at veien ut av «the flybottle» er via undring; å spørre er viktigere enn å svare. Ryle skriver: «But what has the fly missed that has never got into the bottle, and therefore never looked for or found the way out of it?” (2009, s120)

Det sentrale ligger i hva de viser oss, hva vi undrer oss over – og ikke i konklusjonen. Kultur; kunst, musikk, litteratur har mye til felles med dialog. Det er det som ikke kan sies eller skrives klart og tydelig som kanskje er det viktigste i livene våre. Samtidig er det viktig at vi ikke låser oss fast i meninger, men er åpne for nye innspill, nye tanker, nye impulser. Da kan den enkelte oppnå en frigjøring av seg selv, og ser på andre som ressurser mer enn konkurrenter eller fiender. Er håpet om en fredelig verden for lyserødt? Kanskje, slik det ser ut, men det skal ikke stoppe oss fra å å prøve å skape en bedre verden for alle. Vi husker nok alle hvordan vi fanget insekter i forskjellige typer flasker og glass- Norgesglass var en del brukt, med tjukk gummi til å stenge igjen utgangen. Både Platon/Sokrates og Wittgenstein indikerer at vi mennesker er fanget – enten i en hule eller i en «flybottle», og måten å finne veien ut på er blant annet å ha en åpen og ærlig dialog. Det kommer jeg tilbake til…

Litteratur
Merknad: I de klassiske tekster som er brukt, så brukes referanser til spalte og linjenummer etter Immanuel Bekker sin utgave av 1831 der det er oppgitt. I enkelte samlede verker er det kun brukt sidetall eller «location» (Kindle), og referansen viser da til det. Ellers bruker jeg årstallet når bøkene er oversatt og utgitt for enkelthets skyld – og tar ikke med det opprinnelige utgivelsesår (som ikke
alltid er kjent).

Andersen, Øyvind. 1995. I retorikkens hage. Oslo: Universitetsforlaget AS.
Aristoteles. 2006. Retorikk. Oversatt av Tormod Eide. Oslo: Vidarforlaget.

Booth, Wayne. 1974. A Rhetoric of Irony. Chicago: The University of Chicago Press.
Fossheim, Halvard J. 2022. Dialog – en filosofisk tilnærming. Oslo: Cappelen Damm AS.
Frede, Michael. 1992. «Plato’s Arguments and the Dialog Form”. I Methods of Interpreting Plato and his Dialogues. Redigert av James C. Klagge og Nicholas D. Smith. Oxford: Clareton Press.
Jowett, Benjamin. 2015. “Introduction to Protagoras”. I Plato – Complete Works. Oversatt av Benjamin Jowett og George Burges. Side 454-471 USA: Titan Read.
Kierkegaard, Søren. Oversatt 1989. The Concept of Irony. Oversatt av Howard V. Hong og Edna H. Hong. New Jersey: Princeton University Press.
Kornblith, Hilary. 2012. “Is Philosophical Knowledge Possible?”. I Disagreement and Skeptiscism. Red. Diego E. Machuca. USA: Taylor & Francis Group.
Plato. 2015. “Protagoras”. I Plato – Complete Works. Oversatt av Benjamin Jowett og George Burges. Side 454-542USA: Titan Read.
Plato. 2015. «Apology». I Plato – Complete Works. Oversatt av Benjamin Jowett og George Burges. Side 6-60. USA: Titan Read.
Plato 2015. «Menon». I Plato – Complete Works. Oversatt av Benjamin Jowett og George Burges. Side 692-736 USA: Titan Read.
Ryle, Gilbert. 2009. “The Academy and Dialectic”. Opprinnelig i New Essays on Plato and Aristotle. Red. R. Bambrough. Utgitt på ny i Critical Essays. Red. Gilbert Ryle, Julia Tanney. London: Routledge.
Sløk, Johannes. 1991. Platon. Oversatt av Johannes Sløk. Red. Johannes Sløk og Justus Hartnack. København: Munksgaard.
Wittgenstein. 1953. Philosophical Investigations. Oversatt av G.E.M Anscombe. Red. G.E.M. Anscombe og R. Rhees. Oxford: Blackwell

Andersen, Øyvind. 1995. I retorikkens hage. Oslo: Universitetsforlaget AS.
Aristoteles. 2006. Retorikk. Oversatt av Tormod Eide. Oslo: Vidarforlaget.

Norge kastet på gangen av FN

Norge har helt siden FN ble opprettet i 1945 hatt et godt samarbeid og viktige roller i FN. Det skrives på FN sine sider: «Det har vært et viktig bidrag til en verdensorden basert på folkerett, fredelig konfliktløsning og internasjonalt samarbeid. Samtidig har den norske FN-politikken også handlet om å bygge et positivt bilde av Norge som en fredsnasjon». (Lenke til FNs historie) Trygve Lie var den første generalsekretær i FN, og Gro Harlem Brundtland har hatt flere sentrale posisjoner – ikke minst som leder av rapporten «Vår felles fremtid» i 1987, som allerede den gang så mange av de utfordringene vi har i dag på klima- og miljøområdet. Det er mange andre fra Norge som har hatt og har sentrale posisjoner i FN.

Hva skjer nå? Hvorfor får ikke Norge være med når FN skal diskutere klima og miljø? Grunnen oppgis i Stavanger Aftenblad: «FNs generalsekretær António Guterres hadde sagt at det bare var de landene som har troverdige planer for omstilling av sine fossile næringer som skulle få taletid». Det vil si at Norge, sammen med blant annet USA og Kina, ikke regnes til de land som er troverdige i klimapolitikken: «Både SV, Venstre og Greenpeace mente at det at Norge ikke fikk taletid skyldes at regjeringen ikke har en omstillingsplan og heller ingen nye klimatiltak». (Lenke til Stavanger Aftenblad)

Spørsmål 1.

Har Norge rett til å holde fast på utvinning av olje og gass? Bør Norge av solidaritet med andre land, særlig fattige land, bidra mer til å redusere sine CO2 utslipp?

Amnesty skriver blant annet: «I juni 2021 vedtok stortinget en menneskerettighetslov for næringslivet – Lov om virksomheters åpenhet og arbeid med grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold (åpenhetsloven). Dette er en lov som vil pålegge bedrifter å gjennomføre aktsomhetsvurderinger for å kartlegge og vurdere faktiske og potensielle negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. loven trer i kraft 1. juli 2022». (Lenke til Amnesty)

Et spørsmål er om denne loven også skal omfatte olje og gass – med tanke på CO2 utslipp som kan skade mennesker på sikt. Norge er ikke innstilt på det, og: «Norges posisjon i denne saken er skuffende, uforståelig og dypt problematisk, sier John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty Norge». (Lenke til Urix) Det var i 2021, hvor Norge trenerer vedtak i FN på miljø- og klima området.

En mulig spissing som kan tas opp etter innledende samtaler:

Diskuter om det bør være en menneskerettighet å ha et sunt miljø uten økende fare for naturkatastrofer som følge av klimaendringer, og hvordan Norge skal forholde seg til det.

Spørsmål 2

Hvorfor stemmer de fleste i Norge på partier som ønsker å fortsette både leting og utvinning av olje og gass? Er det redsel for å miste jobber som er styrende, og bør det overskygge våre forpliktelser?

Et eksempel er fra Industri- og Næringspartiet som på mange måter gjorde et brakvalg ut fra forutsetningene: «Det ‘grønne skiftet’ kan ikke gjennomføres uten inntektene og kunnskapen olje- og gassindustrien tilfører samfunnet. INP ønsker at Norge skal være et land som tar i bruk inntekter og etablerer støtteordninger for utvikling av løsninger til fremtidens energibærere». De skriver videre: «INP ønsker å legge til rette for fortsatt vekst og åpne for en aktiv letevirksomhet ved at det åpnes for nye årlige letekonsesjoner også i Barentshavet». (Lenke til program)

På den annen side sier MDG at vi må: «avvikle olje- og gassvirksomheten i Norge fullstendig innen 2035» og i hvert fall stoppe leting så raskt som mulig. Utgangspunktet deres er: «Klimakrisa er her nå, og vi vet hva som skal til for å løse den. Det finnes hundrevis av rapporter med løsninger som viser hvordan vi når klimamålene. Men det er ikke en løsning før noen handler». (Lenke til program)

En mulig spissing som kan tas opp etter innledende samtaler:

Begge oppgir at de vil utvikle ny (grønn) næring, men virkemidlene er helt forskjellige. Finnes det noen likheter som kan dras nytte av? Finnes det felles løsninger? Diskuter mulighetene.

Dialogkafé – meninger og innspill

FA Stavanger vil i samarbeid med Tenk Mer og utvalgte samarbeidspartnere arrangere sin første dialogkafé i forbindelse med FN-dagen 24.oktober. Selve arrangementet blir 31.oktober. Tanken er at vi skal samle et antall mennesker til dialog om kontroversielle temaer, og benytte nettmagasinet tenkmer.no til å publisere tanker om de temaene vi tar opp. Alle er velkomne til å skrive ned sine meninger, og redaksjonen i Tenk Mer vil i hovedsak gjøre enkel redigering på grammatikk og forståelse – det er gjerne utenlandske skribenter eller andre som ikke er vant til å uttrykke seg på skriftlig norsk. Uansett er det viktig at alle har en stemme i et demokrati – men uten noen plass å uttrykke seg så er det nær umulig å få noen påvirkning. Vi ønsker derfor å tilby alle som vil en plass å ytre seg, enten det er på selve dialogkafeen eller her i nettmagasinet.

Selve dialogkafeen er dels inspirert av Sokrates sine dialoger, hvor det gjerne ble tatt opp forskjellige tema på et torg, en møteplass eller hjemme hos folk. Sokrates var da ofte den som ikke ville godta de allmenne definisjonene, og stadig spurte de andre om hva de egentlig mente når de sa at noen var god, eller snakket om demokrati, etikk eller andre ting. Hans overordnede holdning var at han var vis fordi han visste at han intet visste. Det betyr ikke at han var uvitende i vår form av ordet, men mer at sannhet og dermed kunnskap er vanskeligere å oppnå enn de fleste tror. Å vite betyr å være overbevist om at noe er sant og riktig. Det er det mange som er, og det fører gjerne til heftige debatter. Hvor det sjelden oppnås enighet, og ingen er villige til å endre sitt eget standpunkt.

Forskjellen er i hovedsak at en dialog kan føre til at partene endrer synspunkter, mens en debatt i hovedsak er å demonstrere sine egne synspunkter og forhåpentlig vinne over den andre part.

På dialogkafeen vil det være helt akseptert at folk er uenige, men det vil forventes at de lytter til hverandre og prøver å forstå den andres synspunkter. Den første dialogen er delvis inspirert av boken til Magnus E. Marsdal: «Parterapi for oljefolk og klimaaktivister», som er en interessant bok, skrevet av en journalist med hjelp av en terapeut og økonomer – men med hovedvekt på intervjuer og dialoger mellom Atle Tranøy og Anja Bakken Riise. En tillitsvalgt i Aker og en aktivist som leder «Fremtiden i våre hender». Utgangspunktet er:

«To fiendtlig innstilte stammer står og roper mot hverandre fra hvert sitt ekkokammer. En uforsonlig stemning av gjensidig mistillit der det blir vanskelig å nå fram med politiske løsningsforslag. Norge, et lite oljeland på randen av det grønne skiftet, har ikke tid til å sitte og stirre på denne polariserte relasjonens destruktive dødsdans».

Er det mulig å forstå hverandres synspunkter? FA Stavanger og Tenk Mer vil ta utgangspunkt i denne konflikten på vår første dialogkafé. Det er et klimabrøl og et oljebrøl som møtes. Hensikten vil være å lære mer om hverandre, og dermed øke forståelsen for de forskjellige synspunktene. Det er viktig i et demokratisk samfunn at vi gjør vårt beste for å forstå andre mennesker. Vi ser en utstrakt polarisering i samfunnet i dag, og dette er ment å motvirke den tendensen.

CP og Korona – et hyggelig forhold?

Skrevet av: Rolf Atle Kristoffersen

Kan du tenke deg å skrive en bok for en som har CP og sitter i rullestol?

Denne beskjeden tikket inn på messenger en dag jeg ante fred og ingen fare, en gang i februar 2020. Bakgrunnen er at jeg kjenner han som sendte beskjeden, og han har en kollega med CP som jobber 80%. De arbeider i en kirke i Rogaland. Fortsett å lese CP og Korona – et hyggelig forhold?

Uhygge og hygge i koronaens tid – betraktninger fra hjemmekontoret

Skrevet av Anette Randeberg.

Den nye hverdagen bød også på utfordringer.  Noen ble sinte på joggere som ikke holdt god nok avstand i løypa. Måtte de puste så tungt når de trampet forbi? Gikk naboen på butikken selv om han kom fra Spania sist uke? Vi kikket stygt på alle som hostet, uansett årsak. Hvordan, og hvor lenge skulle vi egentlig vaske hendene? Hvor lang er en meter. Det kunne synes som om det var stor forvirring om det.

Fortsett å lese Uhygge og hygge i koronaens tid – betraktninger fra hjemmekontoret

Takknemlighet – innhold Tenk Mer desember 2019

Bilde: "Sunday morning" av Maria Habbestad

Desember 2019. Allerede. Butikkene har vært julepyntet lenge, alle hjerter gleder seg. Vi har hatt Black Friday, som er mer Black Week nå. I USA, hvor den vel kommer fra, så er det Thanksgiving dagen før. De takker først, og så handler de etterpå. Selvsagt er Thanksgiving omstridt i våre dager, det er noe med urbefolkning og overtakelse av et land som skurrer for mange. Likevel, det er hyggelig. Å feire noe. Er vi flinke i Norge?

Det er en del teorier rundt takknemlighet, kanskje kan vi si noen religioner også har dette som sentrale læresetninger. Bønner i kristendommen er ofte preget av å si takk. For det vi har. Ydmykhet, takknemlighet. Psykologi antyder til og med at det kan være sunt. Det å finne noe å være takknemlig for, om ikke hver dag så gjerne ofte. Så ofte du kan. Et par eksempler, kanskje banale:

  1. Rent vann. Er det noe å være takknemlig for? Hvor mange plasser i verden må de leve uten rent vann? Tall fra Unicef tilsier at dette er en drøm for over 700 millioner mennesker.
  2.  Vennskap. Setter vi pris på våre venner? Det finnes mange ensomme i denne verden, i verste fall kan det føre til selvmord – i hvertfall blir sjelden angst, depresjon og andre plager bedre av å være ensom.
  3. Kjærlighet. Langt i fra alle opplever det. Selv ikke i egen familie. Mange barn lider, kvinner blir mishandlet – ja, menn også. Dyr behandles dårlig. Vi har tiggere, fattige barn. Setter vi nok pris på kjærligheten?

Listen kan gjøres lang. Alle skjønner poenget. Det er mulig vi blir lykkeligere av en ny bil eller at naboen har lavere lønn enn oss. Historien viser nok at dersom vi er heldige og opplever fred i lang tid, så bør vi være takknemlige. Det er ikke snakk om så mye moral, det er mer sunn fornuft. Det som er varig er det som ikke kan brukes opp. Varige gleder.

Vi har ikke noe omfattende nummer av Tenk Mer denne gang, det er førjulsstrid for de fleste. I Redaksjonen er vi svært takknemlige for alle bidrag i 2019, gjennom disse 4 nummer vi har gitt ut. Denne gang takker vi de som tok seg litt tid før jul til å skrive et innlegg. Bidragene er:

Maria Habbestad bidrar med bildet «Sunday morning», som viser mye av essensen. Det å våkne opp, være spent på dagen og glede seg tilhører kanskje barndommen? Eller er det noe der som vi fortsatt kan ta med oss i vår voksne verden? Hun har også med essayet «Takknemlighet – det nye svaret?»

Anette Randeberg bidrar med diktet «Kortversjon», som sier noe om hva som er viktig i livet, og kanskje hvor fort det går. Det gjelder å følge med, å være takknemlig mens du kan.

Rolf Atle Kristoffersen bidrar med essayet «Nasjonal takknemlighet», som forsøker å trekke noen linjer bakover og inn i litteraturen. Hva er vi takknemlige for som innbyggere i en nasjon?

Vi tar også med et dikt fra Halldis Moren Vesaas: «Jordange». Mer enn noen setter hun ord på det nære og varme, det som betyr noe i livet.