Når han var hjemme føltes det som om han var på en annen planet. Når moren spurte om mat, var han ikke sulten. Psykologen hjalp heller ikke, han følte seg ikke tilstede. Alle holdt på med sitt, mens han satt i en hule uten åpninger.
Skrevet av Mathilde K. Dirdal – 14 år.
Hun var perfekt. Hun var alt han ønsket seg. Han hadde ikke snakket med henne, men det kunne han jo heller ikke. Hun het Alexandra og var en prinsesse i hans hode. En gang hadde han fulgt etter henne hjem, bare for å se hvor hun bodde. Hun hadde svinset så lett avgårde hjemover. Kanskje hadde hun sett ham og likt det. Den første gangen fikk han bare se utsiden av huset, det var ikke nok.
Sengen hennes var hvit med et blått sengeteppe over en dobbeltseng. Hun hadde god stil og han likte innredningene i rommet. Han hadde aldri brydd seg mye om innredning før han så hennes rom, alt var hentet ut fra pinterest. Moren hennes virket snill. Moren smilte når han så henne. Familien til Alexandra var nokså rike og hadde ett stort svømmebasseng. Han hadde ikke svømt i det enda. Kanskje Alexandra var god til å svømme. Han husket første gang han hadde sett henne. Hun hadde sittet foran ham i klasserommet, på en ledig pult. Ingen hadde snakket til henne og han hadde syntes litt synd på henne. Han hadde lyst å spørre om å få låne en blyant bare for at hun skulle ha noen til å snakke med, men det kunne han jo ikke.
Når han var hjemme føltes det som om han var på en annen planet. Når moren spurte om mat, var han ikke sulten. Psykologen hjalp heller ikke, han følte seg ikke tilstede. Alle holdt på med sitt, mens han satt i en hule uten åpninger. På skolen var det bedre, for da kunne han se på Alexandra. I tredje time skulle hun være nede på bandrommet. “En natt forbi”, den var fin. Hun spilte den mye, mye oppe på rommet sitt. En gang hadde han stått utenfor vinduet og sunget med og da hadde han blitt redd. Han ville egentlig bare banke på vinduet, men det kunne han jo ikke. Når han så henne inn i øynene kunne han se en helhet, hans fylling. De hadde såklart ikke snakket sammen, men han kunne se at han trengte henne. Det var nok at hun var der, ved siden av ham uten å vite navnet hans.
Alexandra var ikke som de andre jentene, hun var snill. Han så henne le og kose seg. Hun var jenta han ville gifte seg med. “Ja” ville hun sagt, og han ville gråt og sett tilbake på de gangene han bare sto i skolegården og så på henne, kunne jo ikke gå bort. Alle de gangene han bare hadde smilt til henne uten å se på henne, han hadde bare følt nærværet hennes. Hadde hun smilt til ham også, det visste han ikke. Kanskje hun hadde prøvd å få kontakt med ham, men det kunne hun jo ikke. Han hadde bestemt seg, det var henne ringen skulle gå til. Det var henne han skulle gå til, når livet ble svart.
En gang hadde han prøvd å røre henne, men han turte ikke. Han ble redd for å få sannheten som et slag i ansiktet. Da han kom hjem hadde moren kjeftet på ham, alt hadde vært kaos og han skjønte det ikke. Han hadde bare nikket til morens ord. “Når skal du finne deg noen! Du må ha noen til å betale regningene sammen med” og “Du kommer aldri til å finne noen hvis du bare sitter her”. Han hadde lyst å fortelle om Alexandra, men han kunne jo ikke. Han hadde lyst til å bruke stemmen til den ble hes, si til moren alle de tingene han hadde gått og båret på. Alle de gangene han hadde hatt et smil om munnen, tanken på at han og Alexandra ville få et fantastisk liv sammen.
Nå kjente han at bare tanken på moren gjorde ham sur, nå måtte han slutte å tenke på alle de gangene han hadde vært hos Alexandra, alle de gangene han hadde vært på rommet hennes. Nå måtte han bare fokusere på å gå videre, opp bakken som føltes som en liten evighet. Der var hun, Alexandra, med den fine sommerkjolen. Bare satt der og leste som han hadde håpet på. Helt uforstyrret. Han gikk bort til henne, hun kikket fortsatt i boken. Han tok henne på skulderen. Når han berørte henne, følte han seg tom. Hun leste fortsatt. Han åpnet munnen sin, ville si noe, klemme henne, si hei, gi henne ringen, gi henne et kyss. Kanskje var han som psykologen hadde påstått, sinnsyk. Hun var kanskje bare den sinnsyke fyllingen til hullet hans.