Skrevet av Rolf Atle Kristoffersen
– Ja, selvsagt er jeg moden. Jeg så på henne, hva slags spørsmål var det? Nesten irriterende, kjente jeg.
Jeg satte fra meg Donald Duck i bladhyllen.
Verden i dag. Verden for 50 år siden. Hva har skjedd? Jeg tok meg sammen, svelget den irritasjonen jeg kjente på. Kikket overfladisk på de andre bladene, prøvde å se konsentrert ut. Fant jeg noe som interesserte en moden mann på snart 50 år?
History – noe å lære?
Historie. Bladet for de som vil fordype seg i verdenshistorien. Jo, ja..det er ikke det at jeg ikke vil fordype meg, men inne i hodet surrer det en kvern. Rett nok langsomt, men jevnt. Kan vi stole på historien slik den blir fortalt? Hvem forteller den sanne historien?
«Seierherrene skriver historien».
Det hadde jeg hørt. Mener det var godeste Churchill som uttalte det. Sitatet er også tillagt Walter Benjamin, den tysk-jødiske filosofen som begikk selvmord i 1940 på flukt inn i Spania. En dramatisk historie, og han må muligens få hovedæren for sitatet – selv om det passer utrolig godt til statsmannen og historikeren Winston Churchill. Han uttalte blant annet om Ghandi i 1929:
«en halvnaken fakir, som burde legges med hender og føtter bundet, ved porten til Dehli, for så å bli tråkket på av en enorm elefant med visekongen på ryggen.»
I 1953 fikk Churchill Nobelprisen i litteratur for sine monumentale verk: Om første verdenskrig, The World Crisis (seks bind, 1923–31) og om den andre verdenskrig, The Second World War (seks bind, 1948–53) og A History of the English-Speaking Peoples (fire bind, 1956–58, det meste av verket ble skrevet på 1930-tallet). Kilde: Wikipedia
Så om Churchill ikke kan knyttes direkte til sitatet, så har han i hvert fall førstehånds kjennskap både til å være seierherre og få mulighet til å skrive historien etterpå.
Indianere å sånn.
I 1491 var det antagelig over 30 millioner indianere i Mellom – og Sør-Amerika. Så kom Columbus.
Resultatet av at Amerika ble «oppdaget» (noen vil hevde at Amerika var der hele tiden), er at det nå finnes en knapp million (i Brasil 2010) som hevder å være etterkommere etter de menneskene Columbus møtte. De han kalte for «indianere», fordi de selvsagt bodde i India.
Hvorfor kom Columbus til Mellom-Amerika i 1492? Det er det skrevet og tenkt mye rundt, en variant av dette tas opp i Todorov sin bok «Erobringen av Amerika – forholdet til den andre». Her gjennomgås motivene som lå bak, og ikke minst hvordan indianerne ble oppfattet av denne giganten i verdenshistorien. Så tas det opp hvordan de påfølgende årene, og århundrene, førte til «…det største folkemord som er blitt begått i menneskehetens historie». Ikke småtteri, altså.
Stort sett virket Columbus å være vennlig og positivt innstilt til sine nye undersåtter. For det var ingen tvil noen gang – dette var mennesker som skulle innlemmes i det voksende, spanske riket og bekjenne seg til den sanne, katolske kirke. Så de var underlegne fra første dag, men på en hyggelig og positiv måte:
«Det var de vakreste menn og de vakreste kvinner de noen gang hadde møtt (16/12-1492)»
Utad kan det se ut til at Columbus hadde to hovedmotiver. Det ene var himmelsk, det andre mer jordnært. I brev til Paven (Alexander VI), skrev han: «Jeg håper å kunne utbre Vår Herres hellige navn og evangelium i universet». En plass å starte var i India, og følge i fotsporene til den store oppdager Marco Polo – at han var på feil kontinent var en bagatellmessig feil. Til sine mer konkrete oppdragsgivere og sponsorer fokuserte han mer på mulighetene til å finne gull, edelstener og utvidelsen av Kongeriket Spania:
«Det ble også nødvendig å tale om det timelige; derfor viste vi dem skriftene til så mange troverdige og lærde historikere, som fortalte om de enorme rikdommene i disse landene» («Brev til kongeparet», 31/8 1498).
Jeg leser med litt undring om denne mannen, så sta og ensporet at ingenting kan endre hans syn på menneskeheten, jordkloden eller Gud. Åpenbart hadde han mange talenter; en stor sjøfarer og navigatør – selv om han bommet grovt på India. En episode viser hvor bestemt han kunne være; de fleste indianere (en betegnelse urbefolkningen naturlig protesterer mot) fortalte Columbus at Cuba var en øy. Dette kunne han ikke tro på, det passet ikke inn i hans bilde av at Cuba måtte være en landfast del av kontinentet Asia. Måten å løse dette på, er først å avskrive meningene til disse «dyriske menneskene», og så ta med seg en gjeng med oppegående reisefeller til Cuba slik at de kan avsi en ed. Columbus erklærer at det: «…ikke var noen tvil om at det var fastland og ikke en øy, og at de snart ville finne et land med siviliserte, som kjente verden». Alle sverget på at det var sant.
Passer det ikke? Ikke noe problem, vi fikser det!
Alexander – guttekongen?
Den store. The Great. Formelt: Alexander III of Macedon. Han ble født I 356 f.Kr. og døde under mystiske omstendigheter i år 323 f.Kr. I den perioden, som er omtrent like lenge Jesus levde på jorden, så rakk han å legge under sitt herredømme store deler av Asia og nord-østlige Afrika. Hadde han levd lenger, så tyder mye på at han ville utvidet riket til store deler av verden, slik den var i hans glanstid. Han lyktes mye bedre enn Columbus med å finne Asia, men så reiste han heller ikke med båt – og bodde mye nærmere.
I tillegg løste han mysteriet med «den gordiske knute». Det var en berømt, magisk knute – som skulle være knyttet av selveste Kong Midas, ved hjelp av hans far Gordias. Legenden sa at den som klarte å løse denne knuten skulle bli hersker over hele Asia. Det tiltalte selvsagt den unge Alexander, som aldri gikk av veien for en utfordring. I starten virket denne for stor selv for den store, men så kom han på at ingen hadde sagt noe om hvordan denne knuten skulle løses opp – så da trakk han sverdet, og hugget knuten i to. Deretter erklærte han at Asia nå var hans. Det tok tid, men sannelig kom han godt i gang før han døde.
Likheter?
Hvorfor tenker jeg på disse karene fra historien? Churchill, Columbus og Alexander? Læreren til Alexander var den ganske kjente filosofen Aristoteles. Kanskje den største filosofen gjennom alle tider, i hvert fall blir han referert til som «Filosofen» gjennom middelalderen, og Columbus burde også hørt på ham – Aristoteles hadde nemlig regnet ut flere størrelser i verden som den godeste Columbus kunne hatt bruk for, og interessant nok så hadde Columbus tilgang til disse bøkene og tallene fra Aristoteles, men avviste de fordi det ville gi en alt for stor avstand fra Spania til Asia. Columbus valgte å stole på egne tall, og bommet på omkretsen av jorden med ca 10 000 km (han regnet ut 30 192, mens det riktige på 40 000 var regnet ut nesten 2 000 år tidligere). Vi har sett tidligere at slike bagateller ikke var noen hindring for Columbus.
Bagateller var heller ikke noen hindring for Alexander – det løser seg. Det var i høy grad hans holdning, ellers hadde han aldri klart å erobre så mye som han gjorde. Han var en gutt da han ble hersker i en alder av 20 år, men det er stor enighet om at han var en av tidenes største strateger. I boken «The Conquest of Alexander the Great», så tar Waldemar Heckel for seg nettopp det strategiske. Han skildrer her en mann som trer frem, og som har usvikelig tro på egne evner. Han går til kamp mot «barbarene», og vil i utgangspunktet innføre den store visdom fra Makedonia på hele verden. Ikke ulikt Columbus sitt motiv om å innføre den romersk-katolske lære i universet. Alexander gjennomfører i stor grad det som Hernán Cortés gjør fra 1519 i Mellom-Amerika; hele kontinentet blir underlagt den spanske konge, som setter i gang en storhetstid for Spania som varer inn mot 1800-tallet.
Vi kan nok også si at Churchill hadde bestemte meninger om egen fortreffelighet, og viktigheten av at det britiske regjerte verden. Han sa for eksempel til Palestine Royal Commission:
«I do not admit for instance, that a great wrong has been done to the Red Indians of America or the black people of Australia. I do not admit that a wrong has been done to these people by the fact that a stronger race, a higher-grade race, a more worldly wise race to put it that way, has come in and taken their place.»
Det er mange sitater fra Churchill som indikerer at han så verden som en pyramide, hvor britene sto nær eller på toppen. Dog ikke alle:
“The best argument against democracy is a five-minute conversation with the average voter”.
Ka då, ittepå?
Alexander den store sitt rike finnes ikke lenger. Det gikk i oppløsning i årene etter hans død. Spania opplevde en storhetstid etter Columbus sine «oppdagelser», men har svunnet hen utover 18- og 1900 tallet. Storbritannia hadde mye av sin storhetstid på 18- og 1900 tallet, men etter krigen så mistet de først India (1947), og deretter koloniene – selv om de formelt er overhodet enda, så har de i praksis liten eller ingen makt.
Churchill sa minst en ting som jeg er helt enig i: “Study history, study history. In history lies all the secrets of statecraft”.
Det vi må passe på, er at vi ikke bare studerer den historien som seierherrene har skrevet. Problemet er at historien til «De Andre» bare kommer gradvis, stykkevis og delt. Propaganda ble brukt av alle disse tre, og brukes også i dag. Det vi leser om er ikke nødvendigvis det som er sant. «Fake News» eksisterte allerede på Alexander sin tid – han hadde egne skrivere som fulgte ham i alle kriger, som sendte kun det fordelaktige tilbake til Makedonia. Columbus rapporterte det han syntes folk burde vite og Churchill valgte å skrive historiebøkene helt selv;
«In wartime, truth is so precious that she should always be attended by a bodyguard of lies».
I dag?
Jeg kjenner meg litt svimmel. Ikke lett for en halvgammel mann å lære nye ting, selv om det er gammelt. Selvsagt har jeg hørt om disse karene tidligere, men kjenner noen flere detaljer nå. Alt dette skjedde lenge før jeg kom til verden, og jeg griper meg selv i å tenke på dagens samfunn:
Hvem ser vi på som underlegne i dag, som barbarer, som ville? Hvem velger vi å ikke bli kjent med? Hvem holder vi utenfor, fordi vi tror de er annerledes? Hvem skriver historien i «krigen mot terror»?
– Ja, jeg kommer!
Donald Duck og Historie får stå i fred, nå gjelder det å bære hjem pakkene til jul. Det blir nok en fredelig jul i år også. Kanskje får jeg et julehefte? Helst Carl Barks jul, men Knoll og Tott er sannelig toppers enda – kanskje kan jeg drømme om førsteutgaven: «Knold og Tots overmand Mester Graa» (1914). Da blir julen bra.
God Jul